Så ble det ikke konferansetur til Wien og foredrag i London. Utviklingsprosjektene og frokostmøtene forsvant. Påskeferien til Paris, helgeturen til Roma. Kveldsarrangementene. Korøvelsene. Treningssenteret. Foreldremøtene. Håndballturneringen i helgen. Kinobesøket med venninnene. Timeplanen har fått store, tomme felter.

Dugnad for sårbare

Torsdag lukket vi Norge. Dugnadslandet tar et virusløft for de sårbare. Det er uvirkelig, men det kommer til å gå bra. Og da jeg gikk gjennom en folketom gate på vei til en arbeidsplass der kun fire stykker sitter i kontorlandskapet, og merket stillheten og roen, kom tanken smygende: Har vi kanskje litt godt av dette?

I det «store livet» er det full timeplan. Det er hektisk. Tidsklemma klemmer, ungene maser. I «det lille livet» blir vi hjemme og stiller hverandre ett essensielt spørsmål hver morgen: Har du det bra? Hvordan føler du deg?

Hamstret dopapir men også hvetemel

I de smått hysteriske timene torsdag da dopapirhyllene i butikkene ble tomme, merket jeg meg også en annen ting: Folk kjøpte hvetemel og gjær. Det skal bakes i de tusen hjem. Hvis vi bruker karanteneperiodene til å sitte rundt et bord med en kopp te og rykende ferskt, hjemmebakt brød og snakke godt og lenge sammen, tror jeg vi kan komme ut av denne unntakstilstanden nærmere hverandre.

Du har tid til en prat nå

Utfordringen blir at vi «det lille livet» glemmer de som befinner seg i randsonene. Både i våre egne randsoner, og i samfunnets. I dag skriver Vårt Land om de kirkelige diakonale tjenestene som nå satser på digital kontakt med de som trenger det. Det kan aldri bli det samme å snakke med noen på telefon eller via Facetime, men det er veldig mye bedre enn ikke å snakke med noen i det hele tatt.

Så ta den telefonen du ikke rakk å ta i forrige uke. Og i uken før det. Du har tid til det nå.

Beskyttelse er naturlig

I «det lille livet» er det også en fare for at vi skyver fra oss det vi ikke kjenner. Vi blir proteksjonister. Vi beskytter oss. Det er naturlig, men i et kristent humanistisk perspektiv er det nyttig å minne hverandre på bibelhistorien om de spedalske. Jesus ville ikke hatt korona-angst. Det vi må lykkes med nå, er å finne måter å strekke ut en hånd, uten nødvendigvis å berøre hverandre fysisk.

Blir endringene varige?

Dette «lille livet» gir også kloden vår en pustepause. I mange år har vi visst at vi må kutte i forbruket, fly mindre og endre en verdensorden som ikke er bærekraftig for kloden. Det har vært umulig, ifølge politikere og næringslivsledere. Vi må bruke tid til å finne de rette grepene uten å minste veksttakten, har vært mantraet.

Sist måned sank CO2-utslippene fra verdens største forurenser, Kina, med mellom 20 og 30 prosent. Og dette var før flyforbud og reiseforbud ble utstedt både i Europa og USA denne uken.

Tendensen er velkjent: Klimautslippene synker når det oppstår globale kriser. Det som kanskje er annerledes med denne krisen, er at enkelte av endringene vi gjør i levestil og på jobb, kan vise seg å bli med oss videre – etter at krisen er over. Flere forskere har tatt til orde for at denne krisen kan bli et tidsskille i klimaarbeidet.

Omsorgsdugnad og maraton

Om krisen blir et tidsskille også i den enkelte familie, vet vi ikke ennå. Vi vet litt om hvilke grupper av befolkningen som vil bli hardest rammet, men ikke hvordan og når. Det er vondt å leve med den usikkerheten, og den omsorgen vi nå mobiliserer går først og fremst til de familiene som nå må igjennom uker med sykdom og isolasjon. De fleste blir friske etter at Covid-19-viruset har herjet rundt med immunforsvaret en stund. Noen blir det ikke.

Når vi nå akutt må lære oss å skrelle bort alt som ikke er driftskritisk, hva sitter vi igjen med da?

Hverandre.

Og det er tross alt det viktigste. Det koronadugnaden i bunn og grunn er, er en maraton i omsorg. Og det klarer vi.

• LES OGSÅ: Prosten måtte stenge kirkene. Laget Facebook-bønn. Responsen ble enorm.

• LES OGSÅ: Utviklingsminister Dag Inge Ulstein frykter at koronautbrudd kan få katastrofale følger i fattige land.