En skadet Gud

Teologiprofessor Nancy L. Eiesland forteller at hun fikk en åpenbaring av Gud. Hun så Gud sittende i en rullestol som ble drevet fram ved hjelp av pusten hans. Den fikk betydning for hennes doktoravhandling «The disabled God. Toward a Liberation Theology of Disability».

Eiesland (som døde i 2009) hadde en medfødt skade i ryggraden som førte til at hun måtte opereres som barn. Hun ble avhengig av krykker og rullestol. Som voksen ble hun aktivist for funksjonshemmedes rettigheter.

Skadet kropp

Jesu lidelse er som oftest tema i forkynnelse om korsfestelsen. Jesus er den lidende tjener, som ofrer seg selv for oss.

Eiesland fester oppmerksomheten ved de skadene Jesus ble påført. Hendene og føttene hans ble ødelagt da de ble spikret til korset, og hans indre organer ble skadet av spydet som ble stukket inn i siden. Han ble en funksjonshemmet kropp.

Denne skadede kroppen har han også etter oppstandelsen. Når han viser seg for disiplene, ber han Tomas kjenne på sårene og stikke hånden inn i hullet i siden.

LES OGSÅ: En fattig, sårbar Gud

Funksjonshemmet Gud

«Dermed åpenbares den oppstandne Jesus som den funksjonshemmede Gud. Ved å gjøre dette, åpenbarer Gud også en ny menneskehet. Han ikke bare den Ene fra himmelen, men åpenbareren av sann personlighet, av at det å være en fullverdig person godt kan holdes sammen med erfaringen av å være funksjonshemmet», skriver hun.

Men til tross for at den kristne kirken tilber en Gud som har en skadet kropp, har kirken langt fra stått i bresjen for de funksjonshemmedes rettigheter og likeverd. Snarere har kristen teologi, forkynnelse og praksis bidratt til stigmatisering, isolering og diskriminering, hevder Eiesland.

Rettes på

Funksjonshemming har ofte vært koblet sammen med synd og moralsk tilkortkommenhet. Jesu disipler ga uttrykk for slik tankegang da de spurte hvem som hadde syndet og forårsaket at en mann var krøpling.

Jesus avviste at funksjonshemming er en følge av synd. Likevel opplever funksjonshemmede ofte at de betraktes som et avvik fra normen, at de har en mangel som må rettes på. Ikke minst formidles det ofte gjennom helbredelsesforkynnelse og praksis, sier hun, noe hun har personlige erfaringer fra gjennom oppveksten i pinsebevegelsen.

LES OGSÅ: Er det bare sønnen som lider i påskens drama?

Dydig lidende

Men tanken om den dydige og lydige lidende som man møter i andre kirkesamfunn, er en vel så farlig teologi, mener Eiesland. Den skaper stigmatisering og oppmuntrer til passivitet og resignasjon, heller enn kamp for å endre vilkårene for funksjonshemmede.

Kirken har vært en pioner i å gi hjelp og lindring til funksjonshemmede, der samfunnet ellers har sviktet. Men den kirkelige barmhjertigheten har altfor ofte ført til isolering og passivisering, mener Eiesland.

Selv menigheter som sier de vil være inkluderende, setter funksjonshemmede til side i en egen bås, sier hun, og øser igjen av egen erfaring.

Ikke forstyrre

En slik sår erfaring er at funksjonshemmede ikke får delta i nattverden på lik linje med andre. De får nattverden i mer private sammenhenger, eller de får ikke komme fram til alteret fordi de «forstyrrer høytiden» for de andre.

Den lutherske kirken i USA bestemte at funksjonshemmede ikke kan ordineres til prester, også det begrunnet i hensynet til den «normale» menigheten. Ofte sier man ikke slikt rett ut, men praktiserer det likevel.

Sårbar kropp

Den grunnleggende feilen, sier Eiesland, er at teologien tar utgangspunkt i en forestilling om den normale kroppen, og ser den skadede kroppen som problemet. Om teologien derimot hadde tatt inn over seg at Gud har en skadet kropp, ville tankegangen endret seg radikalt.

Å være menneske, er å ha en sårbar kropp. Det er fundamentalt menneskelig å være begrenset og dødelig. Dette gjelder alle, enten de kan kalles funksjonshemmede eller velfungerende. Men funksjonshemmede mennesker møter denne realiteten mye mer direkte enn andre.

LES OGSÅ: Hvorfor måtte Jesus dø?

Perfekt

«Våre kropper har del i Guds bilde, ikke på tross av våre skader og svakheter, men gjennom dem», skriver hun. Å være et sant og normalt menneske er ikke å være lytefri, men å kjempe fram et verdig liv midt i begrensninger og hindringer.

«Vi må avvise bildet av den perfekte kroppen som en undertrykkende myte. Den driver mennesker til selvpisking i overdreven trening, selvskading gjennom plastiske operasjoner, sykdom gjennom spiseforstyrrelser og isolering og stigmatisering av både funksjonshemmede og gamle», skriver hun.

Skadet Gud

At Gud er skadet, har betydning for menneskesynet. Men også for gudsbildet. Det viser oss en Gud som kjenner på kroppen urettferdigheten og sårbarheten menneskelivet innebærer.

Eiesland sier at hun ofte møter innvendinger mot forestillingen om en skadet Gud, fordi den bryter med forestillingen om en seirende Frelser og en allmektig Gud.

Men en Gud som er hevet over menneskelig lidelse, og som bare kan møte skadede mennesker ved å gjøre dem «normale» ved helbredelse, er ikke Immanuel - Gud med oss, sier Eiesland.

Sammen med oss

En såret Gud står derimot sammen med oss i kampen for å leve et verdig liv midt i tilkortkommenhet og mangel. Det er et perspektiv vel verd å ta med inn i påsken.