«Ifølge Paulus er kristendommen tåpelig»

Kristendommen er tåpelig. Det sier i alle fall Paulus, flere steder, når han beskriver budskapet om den korsfestede som dårskap. Jeg er enig. Kristendommens ethos går på tvers av mange av våre naturlige tilbøyeligheter og forsøk på å forstå tilværelsen. Kristendom er ikke noe vi har regnet oss fram til gjennom observasjon og tenkning, men noe som er åpenbart oss.

Det betyr at den med nødvendighet vil bryte med noe av vår tenkning og erfaring, men selvsagt ikke med alt. For hadde det vært tilfelle, hadde det vært umulig for mennesket å ta imot evangeliet. Skal vi kunne tro evangeliet, må det på en eller annen måte være forståelig, akseptabelt og tiltrekkende for oss, med andre ord: Kunne integreres i det vi allerede er som mennesker. Også i hjernen.

[ «Dokkas avvisning er like kategorisk som den er snever» ]

Et rasjonelt forsvar for oppstandelsen?

Som respons på en tekst jeg skrev i Vårt Land om oppstandelsen, tok Jon Romuld Håversen forrige uke til orde for et rasjonelt forsvar for at Jesus sto opp fra de døde. Han mener det er historiske argumenter for at hendelsen har funnet sted.

Jeg tror Håversen og jeg snakker om to beslektede, men like fullt ulike ting. Jeg mener ikke at oppstandelsen ikke har skjedd i historien, ei heller at den er oppspinn, og har heller ikke gitt uttrykk for det. Det jeg mener, er at menneskelige kategorier som «historisk» eller «rasjonell» ikke kan romme en hendelse som oppstandelsen, fordi den går på tvers av de historiske og naturlige lovene: Et dødt menneske kan ikke stå opp igjen etter tre dager.

At Jesus likevel gjør det, sprenger våre kategorier, og lar seg derfor med nødvendighet ikke forklare av dem. Forsøker man å gjengi et fargespekket fotografi med gråblyant, vil man uvegerlig feile. Man har ikke riktig redskap. Og når man holder blyantskissen fram foran fotografiet, gjør man også utgangspunktet plattere enn det var.

Kristendommen lar seg ikke argumentere fram på allment grunnlag

—  Åste Dokka

Når Jesus står opp påskemorgen, skjer noe som ikke går an. Hadde det gått an, hadde det ikke vært like oppsiktsvekkende. Når apologeter prøver å sannsynliggjøre oppstandelsen, svekkes dermed poenget. Men siden Gud ikke trenger å forholde seg til naturlover, er det fullt mulig å etablere en teologisk forståelse av oppstandelsen. Imidlertid forutsetter en slik forståelse gudstro, den kan ikke integreres i et ikke-teistisk verdensbilde. Kristendommen lar seg ikke argumentere fram på allment grunnlag.

Filosofiske ressurser

For noen er det viktig å fatte Gud med forstanden. Og det finnes filosofiske ressurser til å gjøre det arbeidet lettere. Gudsbevisene er eldre enn kristendommen selv, og kan gjerne være en støtte for den grublende troende. Men filosofiske gudsbevis er ikke bevis i vanlig forstand. De forklarer hvordan noe er mulig, men ikke at dette noe er nødvendig.

Kirka tror ikke på gudsbegrepet, men på en helt spesifikk, treenig gud

—  Åste Dokka

I tillegg sier de heller ikke noe om det spesifikt kristne. Kirka tror jo ikke på gudsbegrepet, men på en helt spesifikk, treenig gud. Vi tror ikke bare på en skaper, men på en Gud som går inn i skapningen, som selv blir menneske, og til og med underlegger seg menneskelivets absolutte begrensning: Døden.

Slik bryter kristendommen radikalt med generell teisme eller religiøsitet. I den grad jeg tviler på Gud, tviler jeg ikke på den filosofiske muligheten for at noen har skapt universet, men heller på ting som hvorvidt Jesus kan sies å være Guds sønn, at hans død har betydning eller at Gud agerer på våre bønner. Jeg har lite tro på at apologetikken eller filosofien skal kunne hjelpe meg med slike knuter. De er ikke spørsmål som tilfredsstilles av sannsynlighet eller argumentasjonsrekker.

Det er ikke noe i veien for at Jesu lik faktisk lå et eller annet sted, bare at vennene ikke kunne finne det

—  Åste Dokka

[ Påskemorgen: – Et annet og større håp ]

Vitnesbyrd, ikke historiske krøniker

Men Håversen vil hjelpe oss og meg, med en undersøkelse av «den historiske dokumentasjonen» knyttet til oppstandelsen. Imidlertid forutsetter alt han skriver om dette Bibelen som udiskutabelt sannhetsvitne, noe som i aller høyeste grad forutsetter tro. Vi vet jo at det er mange historiske feil i Bibelen. Håversen anfører at graven var tom og at man ikke fant noe lik. Men det har vi ingen historiske bevis for, kun utsagn nedskrevet lenge etterpå. Det kan godt være det er riktig likevel, men det er heller ikke noe i veien for at Jesu lik faktisk lå et eller annet sted, bare at vennene ikke kunne finne det. At Jakob, Jesu bror, vendte om og trodde på den oppstandne, er et poeng puslet sammen fra få og ulike bibelske kilder. Det kan godt være at det stemmer, men det kan godt hende det ikke gjør det.

At disse poengene skulle være trosstyrkende, er for meg ganske merkelig. De historiske argumentene vil alltid komme til kort overfor et mye sterkere argument: Det går ikke an å stå opp fra de døde. De bibelske forfatterne skriver vitnesbyrd, ikke historiske krøniker. Vi må også lese dem som vitnesbyrd. De er skrevet av tro, til tro. Derfor er også det beste, og så langt jeg kan se, eneste historiske argumentet for oppstandelsen, at kirka unektelig oppstod i direkte forlengelse av påskehendelsen. Tilslutningen til Jesus fikk seg en liten dupp langfredag og påskeaften, men etter påskemorgen har den bare vokst over tid og sted.

Ikke bare skal man tro på oppstandelsen, man skal også mene at det er rasjonelt å tro på den

—  Åste Dokka

Dobbelt så vanskelig å være kristen

At apologetikken trenger et forsvar, er i seg selv paradoksalt. Slik jeg har forstått det, skal apologetikken gi tilfredsstillende intellektuelle svar på kompliserte teologiske spørsmål. Men hva når svarene som gis slett ikke er tilfredsstillende? Eller svarer på noe annet enn hva man egentlig lurte på? Vel, da kan man enten erkjenne nederlaget og eventuelt prøve å gå nye veier, eller så kan man insistere på at svaret like fullt er godt. Velger man det siste, har man gjort det dobbelt så vanskelig å være kristen som det var i utgangspunktet. Da skal man ikke bare tro på oppstandelsen, men også at det er rasjonelt å tro på den.

Jeg ble teolog fordi jeg har så lite tro. Jeg trengte tanken, og trenger den fortsatt. Men hvilke tanke er det jeg trenger? For min del har det alltid vært mer trosstyrkende å ta reelle teologiske problemer på alvor som problemer enn å løse dem. Dermed bygges teologisk tillit for min del bedre gjennom å integrere kritikk enn gjennom insistering.