Dokkas avvisning er like kategorisk som den er snever

Åste Dokkas tekster på sitt beste er briljante. Jeg unner Vårt Lands lesere dem. Men enda mer unner jeg leserne at de kan få kjenne oppstandelsestroen i sitt hjerte og erfare at den stemmer med historien og i virkeligheten.

Derfor er det leit at Dokka, sammen med en fin oppmuntring til å handle på oppstandelsestroen, kommer med en avvisning av muligheten for å gi historiske argumenter for denne hendelsen. Denne avvisningen er like kategorisk som den er snever. «Alle var dårlige», er hennes respons til en prest med rasjonelle argumenter for oppstandelsen. «Nei, det går ikke an. Det har aldri gått an», fastslår hun. Dokka begir seg ut på et risikabelt prosjekt. Hun risikerer å frarøve kristne noe mange opplever svært trosstyrkende. For hva om det faktisk er mulig?

En offentlig person

Flere religioner og livssyn oppstår ved at noen har mottatt et budskap i et privat møte med noe guddommelig, en engel, eller en kraft eller liknende. Deretter har vedkommende fortalt dette videre. Slike påstander er vanskelig å etterprøve. Den kristne bevegelsen hadde en helt annen begynnelse. Sentrum og stjerne i den kristne troen er en historisk person; Jesus fra Nasaret. Han levde et offentlig liv, holdt offentlige taler, gjorde offentlige mirakler, døde en offentlig død og stod opp igjen og møtte folk offentlig. Svært lite er skjult eller privat – svært mye ved denne personen og hans liv er offentlig og dermed mulig å etterprøve. Dokka risikerer dermed å sette strek over hva George Ladd kaller «det unike, og det skandaløse ved den kristne troen – at den er bygget på historiske hendelser». Gud har åpenbart seg på en måte som er mulig å undersøke i etterkant.

Jeg mistenker at delen av Dokkas innlegg som handler om argumenter, kan dreie seg om en generell skepsis mot apologetikk. Jeg ønsker naturligvis kritiske spørsmål til apologetikken, samtidig vil jeg påpeke at hvem man lytter til av såkalte «apologeter» naturligvis vil påvirke hva man tenker om apologetikk i sin helhet. Om inntrykket man har av det tradisjonelle italienske kjøkkenet er basert på min overkokte og smakløse pasta med kjøttdeig og tomatsaus er det ikke rart man blir skeptisk. Det er langt mellom Ray Comforts argument for Gud basert på hvor godt bananen passer i menneskers hender, til Aquinas’ fem veier.

Jeg mistenker at delen av Dokkas innlegg som handler om argumenter, kan dreie seg om en generell skepsis mot apologetikk

Gode grunner

Det finnes andre grunner til å være skeptisk til apologetikk, som bekymring for at den kristne troen reduseres til noe kjemisk fritt for det mystiske og uforklarlige: Apologetikken gjør Gud så liten at man kan dra frem et mikroskop for å finne ut om han eksisterer. Andre sier at apologetikken er kun sentrert rundt det rasjonelle, og overser at mennesker er hele individer, med følelser, erfaringer og sanser. En av innvendingene jeg har stor forståelse for er at apologetikk kan feile i å ta på alvor menneskets grunnleggende problem i møte med Gud. Nemlig at problemet er et moralsk opprør mot Gud, ikke primært en intellektuell distanse til Gud. Derfor kaller Gud mennesket til å kjenne hans tilgivelse, og ikke bare kjenne til hans eksistens. Dette budskapet ønsker apologeter naturligvis også å videreformidle. Gode argumenter for troen bør ikke være altoppslukende, men en støtte. En stol sitter man trygt i dersom den står støtt på fire stolben. Muligens er det slik at mange kristne mennesker i landet opplever, at troen står stødigere dersom man kan basere den på det kristne felleskapet, Guds ord, bønn og de gode argumentene for at kristen tro er sant.

Vi har ikke Jesus fysisk fremfor oss, men i liket med Tomas blir vi invitert av Jesus til å undersøke om han virkelig er hvem han sier han er

To veier til troen på oppstandelsen

Ingen jeg kjenner vil si at man må kunne argumentene for å tro på oppstandelsen. Man kan helt legitimt begrunne det med det indre vitnesbyrdet av den Hellige Ånd som forandrer liv. Forslaget mitt er å utvide perspektivet til to veier til troen på oppstandelsen. Hva om det går an å la ånden overbevise, men også undersøke den historiske dokumentasjonen rundt Jesus fra Nasaret? Den tomme graven som jødene ikke kunne forklare og mangelen på lik å vise til for å stanse opptøyene i Jerusalem. Jakob, Jesu halvbror som ikke trodde at Jesus var messias mens han levde, men etter møtet med den oppståtte Jesus ble kalt en av «selve søylene» i menigheten i Jerusalem. Kvinnene som blir beskrevet til å være de første til å vitne den tomme graven, og ikke minst den første kristne bevegelse – fylt av personer som var til stede i Jerusalem under den påståtte oppstandelsen, og som hadde de beste forutsetningene for å vite om oppstandelsen var oppspinn, men som fremdeles var villige til å gjennomleve massiv fysisk og mental belastning for deres påstander. Vi har ikke Jesus fysisk fremfor oss, men i liket med Tomas blir vi invitert av Jesus til å undersøke om han virkelig er hvem han sier han er. Jeg tror at jo mer vi gjør det, også de historiske argumentene for Jesus, jo klarere vil vi bryte ut slik som Tomas; «Jesus, min Herre og min Gud».

[ Åste Dokka: «Vi kan ikke tro på oppstandelsen, like fullt kan vi bygge vårt liv på den» ]