Kommentar

Åste Dokka: «Vi kan ikke tro på oppstandelsen, like fullt kan vi bygge vårt liv på den»

Oppstandelsen forandrer alt, og gjør at vi kan følge etter Jesus gjennom døden og inn i livet. Den effekten er ikke avhengig av det vi tenker om hva et filmkamera kunne fanget opp utenfor graven. Og godt er det.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vi lever på sett og vis vårt liv i en evig påskeaften. Guds død har skjedd, den totale meningsløshet inntruffet. Jesus, som vi satte vårt håp til, er død, og alt vi trodde vi visste har raknet. Alle framtidstanker må vike, all innsats og alt vi hadde sammen faller fra hverandre.

Den evig forskjøvne påskemorgen gjør alle andre dager til påskeaftener, til venterom, til usikker tid

—  Åste Dokka

Men i morgen. I morgen skal han stå opp. Det visste ikke de første disiplene, men det vet vi, som kommer lenge etter. I morgen vil alt snu. Graven vil være tom, sorgen snus til glede og lyset igjen skinne over livet. I morgen, altså.

Det er bare det at denne morgendagen så langt i historien alltid skal skje nettopp i morgen. For selv om den første påskedagen historisk sett ligger bak oss, har den ennå ikke manifestert seg fullt ut i vår virkelighet. Synd, død og djevel preger fortsatt vår verden. Den evig forskjøvne påskedag gjør alle andre dager til påskeaftener, til venterom, til usikker tid, fylt av håp for morgendagen, men formørket av gårsdagen. Og faktisk også: Preget av frykten for at påskemorgen alltid vil være i morgen, aldri vil renne, aldri vil bli vårt her og nå.

Det går faktisk ikke an

Oppstandelsen har alltid vært en nøtt. Det var den for de første som så den tomme graven, og for de første som fikk høre om den. Selv de trofaste disiplene kunne ikke tro det, selv de som hadde levd med Jesus hver dag, kjente ham ikke igjen da han sto foran dem i egen person. For Tomas var det ikke nok å se, han måtte kjenne, stikke hendene inn i Jesu sår. «Fordi du har sett meg, tror du», sier Jesus til ham, og så, liksom med et nikk inn i framtida og til oss andre, «salige er de som ikke ser, og likevel tror».

Vi kjenner Tomas, for han er en av oss, vi er ham alle sammen. Er dette noe å tro på? Og tro her, det betyr ikke å holde noe for sant på et abstrakt plan, det handler om å sette liv og virkelighet inn på at noe svært usannsynlig er realitet. Men Jesu sår kan ikke berøres av våre fingre i dag.

Død og liv er to kategorier som utelukker hverandre, per definisjon

—  Åste Dokka

Oppstandelsen er derfor fortsatt en nøtt. For noen er den en alvorlig troens snublestein: Man kan strekke seg til å tro på Jesus som et Guds sendebud, i alle fall en enestående moralsk lærer, men ved oppstandelsen går grensen. Det går ikke an, å akseptere det er intellektuelt havari.

Nei, det går ikke an. Det er også poenget. Det har aldri gått an, og det gikk heller ikke an da folk hadde et pre-vitenskapelig syn på virkeligheten: Død og liv er to kategorier som utelukker hverandre, per definisjon.

Sto han virkelig opp?

Hva så med de fysiske realitetene? Hva med Jesu faktiske, døde kropp? En ung prestespire ble i en ordinasjonssamtale spurt av biskopen om dette: Dersom de romerske soldatene som voktet graven hadde vært våkne og hatt fotokameraet klart da steinen ble rullet til side – hva trodde han var festet til filmrullen?

De første kristnes beretninger om oppstandelsen går i en stor bue utenom akkurat denne hendelsen. Ingen hevder å ha sett Kristus stå opp, det de har sett er den tomme graven og den levende Kristus. Biskopen avkrevde med det prestekandidaten et svar selv ikke disiplene kunne ha gitt. Men vi vet hva de faktisk sa: «Jesus er Herre!» Det er den første kristne bekjennelsen, og vi finner den i 1. Korinterbrev. De trodde på den levende Kristus, herre over dødens makt.

For Paulus er oppstandelsen avgjørende. Litt seinere i det samme brevet, skriver han: «Er ikke Kristus stått opp, da er vårt budskap tomt, og deres tro er også tom.» Alt står og faller på oppstandelsen, skal vi tro ham. En kristentro som ikke inkluderer en oppstandelsestro, er dermed også meningsløs. Eller er det det han skriver?

Faktisk er det ikke det. Det Paulus beskriver som avgjørende, er ikke oppstandelsestroen, men oppstandelsen selv. Det er en vesentlig forskjell. Det ene er en hendelse, det andre er vissheten om at den har skjedd. Poenget er at Jesus sto opp, ikke hvor mange som klarer å feste lit til det. Oppstandelsen forandrer alt, og gjør at vi kan følge etter Jesus gjennom døden og inn i livet. Den effekten er ikke avhengig av hva vi tenker om en forestilt filmrull anno 33. e. Kr.

Og godt er det.

Presten hadde mange argumenter for det rasjonelle grunnlaget for en oppstandelsestro. Alle var dårlige.

—  Åste Dokka

Det intet øye så

En gang hørte jeg en påskedagspreken der presten så det som sitt kall å prøve å sannsynliggjøre oppstandelsen for oss tilhørere. Han hadde mange argumenter for det rasjonelle grunnlaget for en oppstandelsestro. Alle var dårlige. Oppstandelsen kan vi aldri gripe med forstanden, for den går på tvers av de lovene forstanden forholder seg til. Den er og blir totalt usannsynlig. Og det er nettopp som usannsynlig, ja, umulig, vi inviteres til å tro den.

Derfor er og forblir oppstandelsen postulert. Vi kan aldri integrere den fullt ut i oss, for vi er ikke blant dem som fikk stikke hånden i Jesu side. Den er det som «intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte», for å holde oss til Korinterbrevet. Dermed er den også hos oss som påstand, og har ingen argumenter som kan understøtte den. Den står som et ytre ord, den er en avgjørende del av evangeliet, av vår kristendom, og må stadig tales til oss, komme utenfra og forkynnes. Hver eneste påskemorgen, ja, hver eneste søndag når oppstandelsen feires.

Et ja mellom mørke og lys

Responsen fra oss er et ja, en tilslutning, en bekjennelse. Oppstandelsen er virksom, den er en del av det teologiske byggverket, den er selve håpet om Guds endelige inngripen i vår verden, om en påskemorgen som faktisk vil bryte gjennom og gjøre slutt på all lidelse og død. Det kan vi jo ikke tro på, like fullt kan vi bygge vårt liv på det.

Og det at vi fortsetter å forkynne og bekjenne oppstandelsen, hviler på at den svinger i samme takt som andre ting vi kjenner, helt alminnelige ting. Etter vinter følger vår. Ting kan snu, natt blir dag og mørke lys. Nakne greiner kan få blader og blomster, en depresjon løser seg opp når den treffes av livets solstråle.

«Jag är kristen av estetiska skäl», sa den svenske forfatteren Wera von Essen litt spøkefullt i podkasten Sökarna nylig. Jeg kan kjenne det igjen, for noe i meg smelter bort når jeg stemmer i de vakre ordene i påskesalmene.

Se i oppstandelsens tegn skal vi leve. Se i oppstandelsens lys skal vi dø.

På denne evige lørdagen både lever og dør vi, i mørket fra gårsdagen og i lyset fra det som skal komme. I morgen.




Les mer om mer disse temaene:

Åste Dokka

Åste Dokka

Åste Dokka er kommentator i Vårt Land. Hun er utdannet prest og har en ph.d. i teologi. Hun kom til Vårt Land i 2017

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar