«Å tilgi er å dømme. Det er det motsatte av å glatte over»

En kommisjon skal snart komme med forslag til en forsoningsprosess mellom samer og det norske storsamfunnet. Så langt i år er forholdet blitt mer uforsonlig. Forsoning er krevende og vanskelig. Ofte kan det virke umulig. Kan vi for eksempel nå se for oss en forsoning mellom russere og ukrainere?

– Noen ganger opplever vi at folk trekker seg fra forsoningsprosessen på grunn av de pinefulle følelsene som oppstår, sier Salim Munayer. Han leder organisasjonen Musalaha, som arbeider for forsoning i en av de vanskeligste konfliktene i verden: Mellom palestinere og israelere.

Uten at vi klargjør hva som trenger tilgivelse, kan vi ikke tilgi. Å tilgi er å dømme. Det er det motsatte av å glatte over.

—  Erling Rimehaug

«For de fleste fortoner forsoning mellom israelere og palestinere seg som dum og naiv, eller til og med skandaløs. Akkurat som det var dumt av Jesus å ofre seg selv for våre synder. Men hvis vi er villige til å bøye oss under korset, kan Gud bruke oss til å skape denne forvandlingen», skriver han.

Forsoning krever konfrontasjon

Selv om Musalaha ser forsoning som et verk av Gud, har de også innsett at det er nødvendig å arbeide grundig med å forstå forsoningsprosessens dynamikk og forutsetninger gjennom refleksjon og studier, men også gjennom praktisk erfaring. Jeg har lært mye av deres realistiske tilnærming.

Bare det å få begge sider i en konflikt til å møtes kan være krevende nok, og noen ganger blir det i seg selv oppfattet som en forsoning. Men i en ekte forsoningsprosess vil det neste som skjer bli en konfrontasjon. Den kan bli så vond at man blir skremt fra å fortsette å møtes. Men det er ikke mulig å nærme seg en forsoning uten at årsakene til at det er blitt en konflikt settes navn på og anerkjennes.

Å tilgi er å dømme

«Aldri glemme, aldri tilgi», leste jeg på en husvegg der en palestinsk familie var drept av en israelsk rakett. Det er naturlig å føle at det er bare slik vi kan gi ofrene den oppreisning de fortjener. Ofte oppfattes tilgivelse og forsoning som at vi skal glatte over og glemme uretten. Det føles urettferdig. Rettferdigheten krever straff.

[ «Jeg fikk sjokk da svigerfamilien min åpnet en flaske bobler på langfredag» ]

«Overtredelser skal ikke overses. De skal tilgis. For å tilgi er å dømme», sier Miroslav Volf. Den kroatiske teologen er en av de som hyppigst siteres i skriftene til Musalaha. Han har nemlig også personlig erfaring fra en dyptgående konflikt – i hans tilfelle krigen på Balkan for tretti år siden. Naboer som hadde levd i fred med hverandre i lange tider utsatte hverandre plutselig for de grusomste ugjerninger. Hvordan slikt kan tilgis og forsones er temaet for hans teologi.

Uten at vi klargjør hva som trenger tilgivelse, kan vi ikke tilgi. Det er derfor Volf sier at å tilgi er å dømme. Det er det motsatte av å glatte over. Det er å felle dommen om at noe galt har skjedd, noe som krever en reaksjon. Tilgivelse står heller ikke i veien for straff. Men straff gir ikke forsoning. Da kreves det tilgivelse.

Tilgi uten bekjennelse?

Ofte blir tilgivelse presentert som et slags terapeutisk prosjekt, som noe vi må gjøre for å få fred med oss selv og slippe å leve et liv i hat og bitterhet. Volf sier at vi ikke først og fremst skal tilgi for vår egen skyld, men for å bringe den andre tilbake i fellesskap med oss. Tilgivelsens mål er forsoning.

Men er det mulig å tilgi uten at den andre bekjenner sin skyld, eller i det minste innrømmer at det er begått en urett? Ja, sier Volf, vi kan fortsatt tilgi. Men den som ikke bekjenner og omvender seg, får ikke den tilgivelsen som tilbys. Dermed er det heller ikke grunnlag for forsoning.

[ – Jeg tenker at Gud er skeiv, og det gjør noe med mitt utgangspunkt for tro, sier sjømannsprest Hanne Marie ]

Hva om vi ikke er enige om virkelighetsbeskrivelsen? Ofte har vi ulik oppfatning om hendelsesforløp og hvem som er skyld i hva. I konflikten mellom israelere og palestinere møter vi to ulike forståelser av virkeligheten og av historien. Må de bli enige om det før de kan begynne å nærme seg tilgivelse og forsoning?

Vilje til omfavnelse

Det vi trenger, er respekt og forståelse for hverandres tradisjon, sier Munayer. Vi må være villige til å lytte til hverandre, til å ta tid til å forstå hverandres bakgrunn og samtidig være sannferdige om våre egne tanker og handlinger.

Miroslav Volf beskriver denne holdningen som vilje til omfavnelse. I hans grunnleggende verk Exclusion and embrace beskriver han hvordan vi kan gå fra å støte fra oss eller ønske å skade vår fiende, til å være villige til å ta mot ham som den han er. Men om omfavnelsen skal føre til gjenopprettet fellesskap, må den besvares. Det må være en gjensidighet for at resultatet skal bli forsoning. Før det er mulig å komme dit, må det ha vært bekjennelse, omvendelse og tilgivelse.

Å arbeide for forsoning er en måte å ta opp vårt kors. Det koster smerte.

—  Erling Rimehaug

Forsoning krever ikke at vi legger lokk på de vonde følelsene, på sinne, hat, hevnlyst eller bitterhet. Tvert om er det å uttrykke disse følelsene en del av den ærligheten som kreves for å kunne etablere tillit. Følelser som undertrykkes, kommer før eller siden ut i forvrengt form. Å få følelsene sine anerkjent og motta forståelse og medfølelse, kan være viktig også for å kunne tilgi.

Jesu forsoning er grunnlaget

De skriftlærde ble sjokkert da Jesus tilga folks synder. Det er bare Gud som har rett til å tilgi, mente de. De hadde rett, sier Volf. Vi kan ikke ta vekk skyld. Det vi kan gjøre, er egentlig å formidle Guds tilgivelse på grunnlag av Jesu forsoningsverk. Det betyr ikke at bare kristne kan tilgi. Jesu forsoning er universell. Når noen tilgir, er det Jesu tilgivelse de formidler, enten de vet det eller ikke, sier Volf.

[ I fem måneder var alt normalt. Så ble Aurora syk. Helle måtte bli løvemamma. ]

Å arbeide for forsoning er en måte å ta opp vårt kors. Det koster smerte. Men, sier Volf, den sjenerøsitet Gud viser oss gjennom korset, kan inspirere oss til å være villig til å ta på oss forsoningens smerte.