Da jeg vokste opp var allerede den norske påskefeiringen først og fremst preget av høyfjell – og ikke høytid. Den stille uke, som starter i dag, var den stilleste, kjedeligste uka jeg kunne tenke meg. Jeg grudde meg til «alle de andre» klassekameratene mine dro av gårde på påskefjellet for å gå eller stå på ski og skrelle appelsiner i solveggen.
Mens jeg ble igjen «alene» uten noen å leke med. For det var ikke noe som het påskefjellet hjemme hos oss. I påska ble selvsagt prestefamilien hjemme, for å feire den viktige høytiden på kirkelig vis.
Det var gudstjeneste på palmesøndag, fellesmåltid og nattverd på skjærtorsdag, korsvandring på langfredag og gudstjeneste både 1. og 2. påskedag. Jeg malte påskeegg med mamma vel vitende om at eggene var et symbol på Jesu oppstandelse, og at tradisjonen var både gammel og kristen.
Innimellom kunne det være rom for noen gudløse tradisjoner, som å se på krim på statskanalen, spise gul marsipan trukket i sjokolade og spille yatzy.
Det var både hyggelig og fint på mange måter, men jeg husker det også som ganske ensomt.
En stille uke
Det var som om verden for en liten stund stod helt stille. Nå lurer jeg på om det var meningen at jeg skulle kjede meg litt. At jeg skulle kjenne på en liten brøkdel av lidelsen vi i disse dager skulle minnes.
For det var tross alt den stille uke. En uke for å minnes Jesu lidelse, både mens han visste at han skulle dø og da han faktisk gjorde det.
En uendelig lang uke for et rastløst barn, men en desto mer verdifull uke for en hektisk voksen. Nå gleder jeg meg over den samme uka. Over anledningen til ettertanke, til alvor og sorg, men også til ro, energipåfyll og samvær med mennesker jeg er glad i.
Nå bruker jeg anledningen stillheten gir meg til å minnes og sørge over dem jeg har mistet. De som selv visste de skulle dø, men som selv i de tyngste stundene fant trygghet i Bibelens fortelling om Jesu oppstandelse.
En annerledes tradisjon
Det er blitt blant de fineste tradisjonene jeg har. Men jeg kan jo merke at denne måten å se på påska som en slags sørgehøytid fortsatt ikke passer helt inn.
Mine påsketradisjoner er annerledes.
Første gang jeg var på påskefjellet med min nye svigerfamilie fikk jeg tilnærmet sjokk da det ble åpnet en flaske musserende vin på langfredag. Bobler på en langfredag! Hva i alle dager? For selv om jeg ikke hadde vokst opp i den mest konservative prestefamilien på Sørlandet, var det visse ting man bare ikke gjorde.
Som å indikere at man hadde noe å feire på en langfredag.
Da jeg vokste opp var allerede den norske påskefeiringen først og fremst preget av høyfjell – og ikke høytid
— Elise Kruse, religionsredaktør
Korsvandring i det skjulte
For mens andre vandret over fjellet på ski på langfredag, vandret vi med kors gjennom Markens, hovedgata i Kristiansand. Sammen med katolikker og andre kristne i byen.
Og vi gikk og vi gikk. Mens vi mintes Jesu lange fredag, korsfestelse og død. Og alle var så lei seg. Det var flere som gråt underveis. Melodiene vi sang og tekstene vi leste var fylt til randen av melankoli og mørke. Det var så mye symbolikk i hvert steg vi tok, hvert ord som ble lest eller sunget.
Da jeg var tenåring syntes jeg det var pinlig å gå gatelangs slik, i tilfelle noen av de få jeg kjente som var igjen i byen kunne se meg. Nå synes jeg korsvandringen er blant de vakreste påsketradisjonene som finnes. Det toppet seg den ene gangen en av pappas gamle konfirmanter fikk øye på oss og hoiet: «Hva slags utdrikningslag er dette a, Kruse?!».
Sånn så vi ut for omverdenen. Som et eneste stort opptog av rariteter. Ikke så ulikt slik jeg fortsatt kan føle meg når jeg forteller nye mennesker jeg møter at jeg er kristen.
[ «Ikke vær redd for kunnskap om kristendom skal skade de unge» ]
Slettet påske
Det er rart å bli voksen og oppdage at det du mislikte mest som barn, kan ende opp med å bli blant det mest verdifulle du har i det videre livet. Nå bekymrer jeg meg heller for om jeg vil klare å videreføre påsketradisjonene til mine potensielle barn og barnebarn. Til tider føles det som storsamfunnet motarbeider meg hardt.
«Nidar har slettet påske» lød overskriften i TV 2 i februar i år. Det står ikke lenger «påske» på sjokoladeleverandørens gule marsipanposer i butikken. Ikke akkurat noe å lage stor ståhei over, men det faller unektelig inn i serie av måter påskehøytiden stadig viskes bort rundt oss til fordel for noe mer «nøytralt».
I fjor skrev Vårt Land om at flere barnehager byttet ut den kristne påskefortellingen til fordel for «gul fest». Et uskyldig påfunn med gode intensjoner, men like fullt en påminnelse om at det blir stadig mindre plass til de kristne påsketradisjonene, eller påsketradisjoner i det hele tatt i det norske samfunnet.
Ta påska tilbake
Kanskje har Garness-søstrene rett når de sier i et intervju med denne avisa at grunnen til at artistene ikke renner ned kirkene for å holde konserter i påska, slik som i jula, er fordi budskapet blir for utfordrende. Kanskje er stillheten, sorgen og gleden for radikal for det moderne mennesket å ta innover seg.
Da er det jo ironisk at det nettopp er et slikt budskap det merkes at menneskene rundt meg og meg selv trenger å høre, mens vi haster av gårde i våre altfor fullstappa liv.
Jeg tror det er på tide å ta den stille uke tilbake. Med rom for kjedsomheten, for lidelsen og for sårbarheten.
For bare sånn kan vi også ta imot gleden og begeistringen når uka er slutt.
[ I retten: Dypt uenige om krenkelse av barns rettigheter i Jehovas vitner ]
