– Må jeg få en pain au chocolat, og har du fått inn hylleblomst-drikken, spør Hanne Marie Iaursulëiel Pedersen-Eriksen.
– Det har jeg, svarer damen bak disken og finner frem den etterlengtede saften.
– Deilig, da skal jeg ha den også. Og en cappuccino.
Det er mandag ettermiddag, og Hanne Marie Iaursulëiel Pedersen-Eriksen har brukt morgentimene på å komme seg fra helgens maraton. Eller rettere sagt helgens konfirmantleir. Man skal ikke undervurdere hvordan en sånn helg tar på.
– Som jeg sa til en kompis tidligere i dag, jeg er støl i både kroppen og sinnet.
Pedersen-Eriksen er sjømannsprest i København, og selv om hun opprinnelig er fra Oslo og har bodd store deler av livet sitt på Østlandet, kan man høre på måten det danske språket har sneket seg inn i dagligtalen på, at det er noen år siden hun startet i denne jobben.
I 2018 flyttet hun fra det ene utland til det andre. Etter to og et halvt år som sjømannsprest i Florida sto et nytt land for tur. Danmark. Så likt, men også så ulikt, skal man tro henne.
Men veien til prestejobben i arkitekturhovedstaden, som er kåret til én av verdens ti beste byer å reise til av Lonely Planet, har verken vært enkel eller selvsagt.
– Holde mandagen hellig
– Mandagen er hviledagen, og den prøver jeg å holde hellig, forteller sjømannspresten.
Det er på stamkafeen «Kaffebaren på Amager», et lite steinkast fra hennes egen leilighet hvor hun bor med kona Kristina, at hun liker å roe ned i hverdagen. Plukke opp avisa, eller bare nyte en god kopp kaffe.
Vanligvis er en arbeidsuke i Danmarks hovedstad travel for sjømannspresten.
– Vi har gudstjenester, steker vafler og holder butikken med norske produkter åpen. I tillegg er Sjømannskirken åpen for alle som ønsker å komme, om det er for vafler, norsk sjokolade, fellesskap eller samtaler, forteller hun.
Det er ikke bare troende som oppsøker Sjømannskirken, det er hvermannsen – og det er det Pedersen-Eriksen liker så godt. Å være i kontakt med all slags folk, troende eller ikke, og få lov til å bety en forskjell i noens liv.
– Under korona kom det en fyr som ikke hadde vært i Norge på lenge, og da han så at vi solgte norsk leverpostei, begynte han å gråte. Da tenkte jeg: «Okei, det har en verdi at vi er her».
Hun snakker om at hun har en iboende drive til å jobbe for en bedre verden. Til å jobbe for rettferdighet, noe hun ikke alltid har opplevd selv.
[ I denne pinsekirken er antall ungdom tredoblet ]
---
Hanne Marie Iaursulëiel Pedersen-Eriksen
- 35 år
- Gift
- Sjømannsprest i København
- Har utdanning som prest fra MF vitenskapelige høyskole og har tidligere jobbet som sjømannsprest i Florida
---
Tanker om egen seksualitet
Da hun som student hadde begynt å lese teologi på MF vitenskapelige høyskole, begynte hun også å reflektere over egen seksualitet.
– Jeg hadde aldri vært noe «guttegæren», eller hatt plakater av boyband på veggen. Men en dag da jeg satt på T-banen på vei til MF, jeg var i starten av 20 årene, begynte jeg å tenke på hva jeg egentlig ble tiltrukket av.
Svaret var jenter.
Trosidentitet og seksualidentitet er viktige deler av meg, som går inn i hverandre. Jeg tenker at Gud er skeiv, og det gjør noe med mitt utgangspunkt for tro.
— Hanne Marie Iaursulëiel Pedersen-Eriksen
20-åringen hadde vokst opp i det hun kaller et sekulært folkekirkelig hjem, så hun følte aldri noe skam knyttet til at hun var skeiv. Men hun kjente likevel til kirkens historie, og var spent på hvordan studievenner og kollegaer i KrFU ville ta det.
– Jeg la en plan. Jeg snakket blant annet med Hanne Løland på MF, som hadde skrevet avhandling om det kjønnede språket i Det gamle testamentet. Det føltes trygt å snakke med noen som visste hvilket miljø jeg befant meg i. I tillegg lagde jeg meg et sikkerhetsnett av folk jeg var trygg på, slik at hvis det skulle storme, så hadde jeg noen i ryggen.
Men folk tok det bra, opplevde hun.
[ Skal finne Sør-Hålogaland-biskopens arvtaker. Dette er forslagene ]
– Fortsette å kjempe for rettferdighet
Siste året på studiet, i 2015, søkte hun på en stilling som sokneprest i Sandøy, som tilhører Møre bispedømme.
Moren hennes er fra Ålesund, og hun kunne godt tenke seg å arbeide på Vestlandet.
Under søknadsprosessen oppga Pedersen-Eriksen at hun skulle gifte seg med sin daværende kjæreste, en kvinne. Den nyutdannede presten møtte både motstand og støtte.
Til slutt ble hun tilbudt jobben som sokneprest, men Møre-biskop Ingeborg Midttømme ville derimot ikke ordinere henne.
– Det er vondt å oppleve at den jeg er skal sette en stopper for det jeg har lyst til å jobbe med. Det går på hele livet og hele identiteten.
– Det ondes problem har alltid vært den største kilden til tvil i livet mitt. Og da jeg var tolv år, så forsto jeg ikke hvordan Gud kunne tillate min bestemors død.
— Hanne Marie Iaursulëiel Pedersen-Eriksen
Midttømme åpnet til slutt opp for at Pedersen-Eriksen kunne ordineres av en annen biskop, noe daværende Tunsberg-biskop Per Arne Dahl gjorde.
– Før var jeg så opptatt av å bygge broer, men jeg tror toleransegrensen min har blitt litt mindre, og det er egentlig bra. Ofte har man pakket inn kjipe ting i gode ord, og der har jeg kanskje blitt litt mer woke. Jeg er motivert til å fortsette å kjempe for rettferdighet, sånn som Jesus gjorde.
Fikk drømmejobben
Til tross for at hun til slutt ble tilbudt jobb i Møre, bestemte hun seg for å takke nei. I tillegg til motstanden hun møtte i bispedømmet, var medietrykket rundt den unge, nyutdannede presten tungt.
– Hva er dette gjort med troen din?
– Troen min har fått en annen type alvor over seg. Trosidentitet og seksualidentitet er viktige deler av meg, som går inn i hverandre. Jeg tenker at Gud er skeiv, og det gjør noe med mitt utgangspunkt for tro.
Pedersen-Eriksen skrev historie da hun fikk tilbud om jobben som sjømannsprest i Florida samme året, og takket ja. Det var første gang en vigslet stilling i organisasjonen ble besatt av en prest som lever i et homofilt samliv.
– Det var drømmejobben. En jobb jeg trodde ikke ville være mulig å få før jeg hadde vært i yrket i flere år.
Sinnet, frustrasjonen og de vonde følelsene ble erstattet av en ny motivasjon til å ta fatt på presteyrket.
Etter to og et halvt år i Florida begynte hun som sjømannsprest i København.
– Hva er den største forskjellen på Norge og Danmark, synes du?
– Danmark er bare så mye mer chill. Danskene er så mye mer direkte og går ikke rundt grøten, og det liker jeg.
[ Fra deprimert til psykolog: – Stor hjelp å ha en gud å klage til ]
Tøffe ungdomsår
Men det er ikke bare 2015 som skiller seg ut som et tøft år for sjømannspresten.
I 1999 døde bestemoren hennes av kreft, og tolv år gamle Hanne bestemte seg for å bli ateist.
– Det ondes problem har alltid vært den største kilden til tvil i livet mitt. Og da jeg var tolv år, så forsto jeg ikke hvordan Gud kunne tillate min bestemors død.
Hanne konfirmerte seg i kirken, men var i opposisjon.
– Jeg var ikke troende da jeg konfirmerte meg. Jeg var nok litt obsternasig.
I tillegg til denne sorgen, hadde hun det vanskelig på skolen.
– Vi flyttet til Lier fra Oslo da jeg var rundt elleve år. Jeg var vant til et godt skolemiljø hvor jenter sparket fotball med guttene, og alle var venner med alle.
I Lier eksisterte det derimot et hierarki. Guttene på toppen, deretter de kule jentene, og dernest alle andre.
– Jeg har alltid stått opp mot urettferdighet, så jeg sa nok ifra om at jeg ikke fant meg i denne forskjellsbehandlingen.
De neste fem årene bar preg av ekskludering, utenforskap og mobbing.
– Tror du at dette også fikk deg til å tvile på Gud?
– Det har jeg ikke tenkt på, men det kan godt hende. Det ondes problem handler jo ikke bare om død, men også om hvorfor vi mennesker er vonde mot hverandre.
Men på Ten Sing, ridning og fotballen fant hun fellesskap.
---
4 raske
- Gud er: Skeiv
- Jeg klarer meg ikke uten: Håp
- På gravsteinen min skal det stå: Navigare necesse est, vivere non est necesse
- Boka alle må lese: Silmarillion av J.R.R. Tolkien og Syv fantastiske fortællinger av Karen Blixen
---
Bestemte seg for å tro
På videregående begynte hun på landbruksskolen Tomb, en kristen internatskole eid av Normisjon.
Hanne hadde drømmer om å bli ridende politi eller politiker, og hun var fortsatt kritisk til Gud og tro.
– På Tomb ble jeg venner med folk i det kristne miljøet, og ville bli en del av dette fellesskapet. Så jeg snakket med en sosialarbeider på skolen. Hun sa at jeg bare måtte bestemme meg for å tro. Og så gjorde jeg det.
– Hvordan bare bestemmer man seg for å tro?
– Jeg måtte si det høyt, og alt etterpå har vært en prosess. Og den pågår fortsatt.
I løpet av de fire årene på internatskolen, bestemte hun seg for at hun skulle studere teologi, og i løpet av det første studieåret ble det klart for henne – det var prest hun skulle bli.
[ Han trodde livet som pastor var over ]
Kritisk til kirkens menneskesyn
Tro har lenge vært et tema i sjømannsprestens liv, og da hun begynte på videregående vokste interessen for teologi. Men allerede som konfirmant leste hun Bibelen fra perm til perm for å forstå det ondes problem.
– Jeg har utforsket flere kirkesamfunn, men har landet på at Den norske kirke er den som ligger nærmest min oppfattelse av kristendommen.
Likevel er hun kritisk til det lutherske menneskesynet.
– Jeg er skeptisk til at man ser på mennesket som grunnleggende ondt, og kritisk til begrepet arvesynd. Jeg mener det ligger noe negativt i det som ikke gir mening om vi er skapt av en god Gud, i Guds bilde. Hva betyr det egentlig at Jesus døde på korset for våre synder? Det prøver jeg å utfordre litt.
Troen er noe hun velger hver dag.
– At det fortsatt er godhet i verden, på tross av all ondskapen gjør at jeg fortsatt tror i dag. Det er håpet, og at ondskapen aldri klarer å ødelegge fullstendig.
Et profesjonelt medmenneske
– Hvilke forventninger hadde du til presterollen?
– Forventninger om et mangfold, og det å møte mange mennesker.
– Hvordan har disse blitt møtt?
– Det har vært mye større enn jeg kunne se for meg. Og jeg er glad jeg ikke er Hanne 28 år lenger, men at jeg har lært masse siden den gang.
Livet er langt, påpeker sjømannspresten, og åpner opp muligheten for at det ikke bare er dette yrket hun skal ha i løpet av livet.
– Jeg vil gjerne studere og lære mer om beredskap og krisehåndtering, og jobbe med mennesker som står i vanskelige situasjoner.
– Hva er så spennende med det?
– At det ikke finnes noe fasitsvar, men at man kan være et profesjonelt medmenneske.
