«Guds slave»

Jeg vil starte denne teksten med en historie fra min egen studietid på idéhistorie på 90-tallet. I den relativt store studentmassen på instituttet den gangen var det folk med ulike livssyn, tro og kirkelig tilhørighet. Flere ikke-troende reagerte på at vi leste flere bibeltekster.

Blant noen troende studenter opplevdes det derimot krevende at vi gikk så historisk og analytisk til verks på bibeltekstene. Vi så på kontekst og tradisjon. Og vi så på hvordan tekstene var påvirket av og videre påvirket andre idéstrømninger. For idéhistorien som fag undersøker hvordan ideer beveger seg og endres gjennom historien.

De ubehagelige bibeltekstene

I løpet av årene på hovedfag hadde jeg en interessant samtale med en av foreleserne som hadde vært på instituttet mange år. Hun var selv katolikk og hadde bitt seg merke i at enkelte av dem som kom til instituttet begynte å streve med egen tro. Det gjaldt særlig de som kom fra en tradisjon som anså seg som «bibeltro kristne». Noen av dem fikk seg en overraskelse da de gravde seg inn den historiske konteksten og og begynte å se tekstene i rammene av dattidens rådende samfunnssyn. Det gjorde at de begynte å se bibeltekstene med nye øyne.

De opplevde at deres trosfundament vaklet, fordi bibeltekster de kjente plutselig fikk andre og mer motsetningsfulle betydninger. Noen av dem opplevde ubehag ved visse tekster. Noen av dem mistet troen.

Foreleseren hadde reflektert mye over dette. Hun opplevde at den katolske tradisjonen gjorde henne i stand til å tåle ubehaget i enkelte Bibel-tekster godt. Tradisjonen bar henne. For egen del hadde jeg ikke vokst opp med å tro at Bibelens tekster var enkle, ukompliserte eller endimensjonale. Å få større innsikt i historisk bakgrunn og motsetningene i tekstene svekket heller ikke min tro. Tvert imot ble den beriket. Økt kunnskap gjorde at jeg opplevde å stå stødigere.

Ny bibeloversettelse

Jeg har tenkt mye på mine og andres erfaringer fra idéhistorie på 90-tallet de siste dagene, etter at det ble kjent at Bibelselskapet tar en rekke grep når de reviderer Bibelen. Blant annet går fortapelsen ut fra et av Bibelens aller mest kjente vers, slik Jorunn Økland beskrev i Vårt Land denne uka. Men det var særlig endringen av ordet «tjener» til «slave» som satte i gang denne tenkningen hos meg. Endringen skjer som en følge av forskning på det greske ordet «doulos». Det norske begrepet «slave» skal ligge tettere på den opprinnelige betydningen enn ordet «tjener», slik dagens oversettelse har valgt.

[ Nå forandres «Den lille bibel» ]

Men hva gjør at den revideringen av Bibelen får frem mine erfaringer fra idéhistorie på 90-tallet?

Likheten handler mest om vårt møte med ubehaget i enkelte bibeltekster. Slave-begrepet er ett av flere elementer i Bibelen som gir mange av oss et ubehag. Det nye testamentet inneholder en form for brutalitet når både Jesus og Paulus ser ut til å akseptere at noen skal leve i ufrihet, eid av andre. Det strider mot hele vår moderne forståelse av menneskerettigheter og det autonome mennesket. Hvis Gud er vår slaveeier, og vi Guds slaver, strider det mot hele vår forståelse av tro som et frivillig valg.

Men betyr det at vi skal fjerne ubehaget hos troende lesere ved å endre eller pynte på teksten?

Ubehaget som døråpner

En av dem som er kritisk bruken av «slave» er biskop Halvor Nordhaug. Han mener forslaget til ny bibeloversettelse fører til at leserne får en trøblete oppfatning av hva det betyr å være kristen. Han ber Bibelseselskapet snu. Han sier blant annet at «grepet som tas i revisjonen gjør kristne til Jesu og Guds slaver. Dette er en ulykke».

[ Halvor Nordhaug– Bibelrevisjonen gjør kristne til «Guds slaver» ]

Jeg følger Nordhaugs resonnement. Men det er her min erfaring fra idéhistorie på 90-tallet kommer inn. En av mine medstudenter opplevde at det miljøet han hadde vokst opp i, hadde fjernet ubehaget i Bibelen ved å fremstille kristendommen og Bibelen som både endimensjonal og enkel. I ungdomstiden hadde han selv holdt andakter ved å vise til «Guds klare ord». Da han forsto at Bibelen inneholdt en rekke tekster som hverken var klare eller entydige, slik han hadde lært, følte han seg lurt.

Som idéhistoriker er jeg tilhenger av at Bibelens tekster i størst mulig grad skal oversettes så nært grunntekstene som mulig. Men det betyr ikke at jeg opplever at «Guds slave» er et beskrivende og god begrep for egen tro. Tvert imot.

Likevel er er bruken av begrepet «slave» i Det nye testamentet en viktig døråpner, slik at vi kan forstå at Det nye testamentets nesten to tusen år gamle tekster må leses med et årvåkent blikk. Vi trenger de gode diskusjonene om hvordan vi kan løfte dem inn i våre egen tid og virkelighet. Disse diskusjonene finnes i dag på de teologiske lærestedene. Men kanskje er de ikke nok til stede ute i kristne menigheter og forsamlinger. Kanskje hadde min medstudent kjent seg mindre lurt om han hadde visst mer om alt det motsetningsfulle i Bibelen før han startet på Blindern? Kanskje hadde han da sluppet å kaste hele troen på båten?

Den problematiske arven

Forsker Anders Martinsen er den som kanskje skal ha størst ære for at slaveri i Det nye testamentet er blitt et tema i den offentlige samtalen i Norge. Han mener dagens bibeloversettelse tilslører forekomsten av slaveri. Han har denne beskjeden til kritikerne av å ta inn begrepet slave i større grad: «Mens vi går mot et fotball-VM der stadioner er bygd på moderne slaveri, burde de heller gripe muligheten til å ta opp denne problematiske arven i stedet for å gi seg i kast med misforståtte forsøk på å skjerme bibellesere fra tekstens mening. Protestene mot sadisme og ondskap endret ikke det faktum at kristne og kirken kunne eie mennesker, ofte under veldig harde kår».

Martinsens poeng er godt. Det å lese Bibelen inn i vår samtid fordrer at vi legger fra oss en intellektuell latskap og leser disse normgivende tekstene med all den historiske rettferdigheten og forståelse tekstene fortjener. Dessuten må vi ta inn over oss at synet på både slaver, kvinner og andre undertrykte grupper lå dypt i tradisjonen som disse tekstene ble skrevet inn i. Først da kan vi yte tekstene rettferdighet.

[ Alteret til Magnus Slagsvold Støre er ein stein i skogen ]