Det siste døgnet har det time for time blitt mer sannsynlig at KrF-leder og barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad til slutt kom til å trekke seg. Det har kommet flere opplysninger om hans skattemessige disposisjoner som var både uheldige og ukloke. Både Skatteetaten og til slutt Økokrim ble involvert i saken. Det sier mye om alvoret.
Internt i KrF har tilliten til ham forvitret. Mens partiet slo ring om ham etter første runde av «gutteroms-saken», var det et tydelig taktskifte i reaksjonene etter Aftenpostens siste avsløring fredag.
Det ble etter hvert umulig for Ropstad å bli sittende både som KrF-leder og statsråd. Det var også klokt av ham å trekke konklusjonen selv. Da slapp partiet og statsministeren å be ham gå.
[ Ropstad går av som KrF-leder og statsråd: – Det rette for partiet ]
Når det er sagt, er det verdt å merke seg at i flere av disposisjonene Ropstad faktisk gjorde, hadde han på forhånd enten fått Stortingets administrasjon eller Statsministerens kontor sin godkjenning. Dermed bør en del av hans disposisjoner sees i dette perspektivet, mens andre framstår som ren skatteplanlegging. Det kan ikke Ropstad komme unna.
Så vil jeg si at de som var til stede på pressekonferansen i regjeringskvartalet lørdag ettermiddag, ikke så en stakkarslig mann som valgte å trekke seg fra begge de to vervene. Selv om Kjell Ingolf Ropstad var tydelig preget av situasjonen, viste han en imponerende ro og verdighet da han meddelte det som må ha vært ett av hans vanskeligste valg noensinne, at noen måtte ta stafettpinnen videre. Han la vekt på at ingen er ufeilbarlige og at partiet var større enn han selv. Dermed framsto Ropstad som ekte leder, nettopp da han trakk seg fra sine toppverv.
En KrF-idealist
Men på en dag som dette bør det også trekkes fram den store jobben Kjell Ingolf Ropstad har gjort for KrF og det norske samfunnet. Han har stått i demokratiets tjeneste helt siden han som ung gikk inn i Kristelig Folkepartis Ungdom, var leder for ungdomsorganisasjonen, ble stortingsrepresentant og til slutt KrF-leder og statsråd.
Etter det opprivende sidevalget tok han på seg to tunge og ansvarsfulle verv samtidig. Han sa både ja til å lede et skadeskutt parti gjennom en svært krevende periode, og han gikk inn i Regjeringen. Her ble han en del av statsminister Erna Solbergs innerste sirkel gjennom sin rolle som leder for et av regjeringspartiene. To så krevende roller er det ikke mange som makter å ta. Kjell Ingolf Ropstad var ny i begge rollene og gjorde en solid jobb både som partileder og statsråd. Slik jeg kjenner Kjell Ingolf Ropstad, er han en ekte idealist og en mann med et stort engasjement for det samfunnet han lever i.
Han har også et ekte og stort engasjement for de svakeste i samfunnet. En hovedlinje i hans politiske engasjement er kampen for dem som ikke har en stemme: barn, eldre, mennesker på flukt og mennesker som lever i fattigdom og nød i andre land. Han har blant annet satt spor etter seg gjennom en vellykket kamp for økt barnetrygd, en barnelov som gir barn betydelig sikrere rettsvern, en lærernorm, sikring av en god religionspolitikk for landet. Han har også kjempet gjennom at en fortsatt høy og stabil del av statsbudsjettet skal brukes til utviklingspolitikk.
[ Sammenligner Ropstad-saken med NAV-skandalen ]
Et umenneskelig press
Når Ropstad nå har trukket seg, bør partiet rundt ham sørge for å ta godt vare på mennesket og politikeren Ropstad. Uansett om mange partifolk er skuffet over det han har gjort, bør man huske på at han gjennom flere uker har stått i et umenneskelig press fra mange hold. Det er svært krevende og vil sette dype spor.
Selv om han på alle måter må stilles til ansvar for det han har gjort, har han stått i et press de aller færreste forstår tyngden og rekkevidden av.
— Berit Aalborg, politisk redaktør
Ikke bare må han ha kjent på et enormt press for å få KrF over sperregrensen, etter at partiet hadde ligget under i mange måneder. Det i seg selv er et stort ansvar og en tung belastning. Ekstra tungt må det ha vært at partiet tapte med noen få tusen stemmer, etter en valgkamp som på mange måter var vellykket og løftet partiet flere tideler under valget.
Uka før valget kom den første Ropstad-saken i Aftenposten. Mens Ropstad skulle kjempe for partiets liv, måtte han bruke en stor del av tiden for å kjempe for sitt eget politiske liv. Selv om han på alle måter må stilles til ansvar for det han har gjort, har han stått i et press de aller færreste forstår tyngden og rekkevidden av.
Da den siste store avsløringen kom fredag, var det vondt å se på pressekonferansen der Ropstad beklaget. Det var så tydelig at han var hardt presset både som menneske og politiker.
[ På innsiden av valgdramaet: Vårt Land fulgte Ropstad i tre måneder ]
På Stortinget
Selv om Ropstad nå har trukket seg fra både partilederjobben og statsrådsposten, skal han tilbake på Stortinget. Etter å ha skuffet flere av sine partifeller, skal han være med å kjempe for å få partiet over sperregrensen mot neste valg.
Alle i KrF bør ta vare på Ropstad i tiden som kommer. For det er greit å bli skuffet. Det er greit å si ifra at grensen er nådd. Men det er helt nødvendig å ta vare på mennesket Ropstad etter dette voldsomme presset og fallet. Nå er tiden inne for KrF til å vise at han er en del av fellesskapet. Han fortjener all den omsorg og menneskelig varme alle rundt ham kan gi.
