I juni publiserte Helsedirektoratet nye retningslinjer for såkalt kjønnsinkongruens, altså for mennesker som opplever å ha et annet kjønn enn det biologiske kjønnet en er født med. De nye retningslinjene har fått mye oppmerksomhet, fordi de vil gjøre kjønnsbekreftende behandling lettere tilgjengelig. Dessuten skal helsetilbudet desentraliseres, slik at fastleger og private aktører regionalt kan fatte beslutninger sammen med pasienten.

Behandlingen av dette er både medisinsk og kirurgisk, og mange av inngrepene er irreversible. Sagt enkelt: Å endre biologisk kjønn er et drastisk inngrep. Sett fra utsiden finner mange dette naturstridig og direkte helseskadelig. Lytter man til historiene til dem som ønsker å gå gjennom behandlingen, tegner det seg imidlertid en rekke forskjellige bilder. Også de som er kritiske til utviklingen, gjør klokt i å lytte til disse.

Fem leger rykket denne uka ut i Aftenposten og advarte mot de nye retningslinjene. Blant dem var Camilla Stoltenberg fra Folkehelseinstituttet. Deres­ kritikk er av faglig, og ikke ­ideologisk karakter. De peker på at vi nå risikerer å behandle unge mennesker som kanskje har andre psykiske vansker, hvor kjønnsinkongruensen kan endre seg eller forsvinne hvis disse vanskene behandles: «Utfordringen ved å behandle barn og unge for kjønnsinkongruens er at man risikerer å gi behandling med livslange ­følger og betydelig risiko mot problemer som kanskje ikke er varige.»

Også Harry Benjaminsen ressurssenter, som ­arbeider for mennesker som går gjennom kjønnsbekreftende behandling, advarte i går om endringene i Klassekampen: «Disse endringene trumfes gjennom på tross av både våre og medisinfaglige råd», sier styremedlem Mikael Scott Bjerkeli. Han har selv gjennomgått kjønnsbekreftende behandling.

Det store spørsmålet er hvorfor vi nå opplever en stor økning i mennesker som opplever å være født med feil kjønn. Siden 2012 har henvendelsene mange­doblet seg – og det er særlig unge med kvinne-
kropp som ønsker korrigering. Vi ser samtidig at samfunnet er preget av svært snevre forestillinger om hva som er kvinnelig og hva som er mannlig. Det kan være vanskelig å tilpasse seg disse kategoriene. Vi tror mye kunne vært gjort på dette feltet. Kanskje kunne sårbare unge mennesker slippe drastiske og ­irreversible tiltak som er belastende for ens egen kropp.

LES MER:

Sumaya Jirde Ali: – Den offentlige samtalen er ikke truet av identitetspolitikk

Gener, identitet og føre-var

Vi liker det egentlig ikke, men vi er ekstremt opptatt av kjønn