Er det offentlige ordskiftet for dominert av amerikanskimportert identitetspolitikk?

Tidligere denne uken skrev Vårt Land om identitetspolitikk, en politisk strømning der politiske standpunkter mobiliseres med utgangspunkt i marginaliserte gruppers fellestrekk, for eksempel kjønn, legning eller etnisitet.

Anki Gerhardsen fra Ytringsfrihetskommisjonen og forfatter Bård Larsen uttrykte begge bekymring for hvordan dette i stadig større grad påvirker norsk offentlighet.

– Det er bare å se på USA, som er blitt et groteskt bilde på akkurat dette her. Det er et sammenbrudd av den offentlige samtalen, sa Larsen.

Han mener vi fått en «gartnerånd», der det handler om å «luke ugress» i offentlige ytringer.

Et eksempel Gerhardsen trekker fram, er hvordan man snakker om transpersoner, og jenter under 18 år som ønsker kjønnsendrende behandling.

– Det blir en skarp knivsegg å balansere på. En skjev formulering eller en faktafeil, så er du ute.

LES OGSÅ: Fryktar samanbrot av den offentlege samtalen

– Ingen troverdighet

Ikke alle deler bekymringene.

– Så lenge de aldri viser at de er bekymret for minoritetsgrupper, så har de ingen troverdighet når de er bekymret for offentligheten, sier Sumaya Jirde Ali.

Hun er forfatter og samfunnsdebattant, og har selv opplevd mye hets og sjikane for ytringene sine.

– I stedet for å lytte til minoritetsgrupper, så ser de ned på folk som uttrykker sterke følelser og blir engasjert over hva en forfatter de elsker sier. Det er trist når det kommer fra to aktører som tilsynelatende skal sette det offentlige ordskiftet så høyt.

Bård Larsen mener kritikken er forutsigbar.

– De som har fulgt med på hva jeg har skrevet om høyrenasjonalisme de siste årene vet at dette er tøv. Men det er tydeligvis ikke plass till å være kritisk mot sine egne, svarer Bård Larsen.

– Det er dette man får høre hver gang man prøver å være litt nyansert og moderat. Det er den jakobinske ånden: Enten er du med oss eller så er du mot oss.

Anki Gerhardsen understreker at man skal slåss mot alle former for rasisme og diskriminering.

– Et samfunn skal måles etter hvordan det tar vare på sine minoriteter, sier Gerhardsen.

– Men jeg har veldig vanskelig for å få øye på noe menneskefiendtlig i J.K. Rowlings uttalelser om transpersoner. Hun diskuterer hva kjønn er for noe, og hvis vi ikke tåler det engang, er terskelen alt for høy for å diskutere den store samfunnsutfordringen som behandlingen av kjønnsinkongruens faktisk er.

Ikke amerikanske tilstander

Jirde Ali er imidlertid helt enig med Larsen i at den amerikanske aktivismen er veldig hard og kompromissløs.

– Der er det virkelig sånn at hvis man sier noe feil så er man ferdig. Men å si at det er blitt sånn i Norge også er helt latterlig.

– Hvis det var sånn i Norge ville Mmír Kristjánsson vært ferdig i norsk offentlighet etter at ha kalt Abid Raja en klovn.

Misforståelse

Jirde Ali understreker at det er viktig at man ikke blir avkrevd en spesifikk identitet for å kunne være med i diskusjoner.

– Men hvite og svarte kan ikke om rasisme på samme måte, fordi de har ikke lik erfaringsgrunnlag. Posisjonene vi taler utifra er viktige og at de er med på å bestemme hvilke perspektiver vi har. På samme måte som menn og kvinner ikke kan prate om kjønnsdiskriminering fra lik ståsted.

– Jeg skal ikke fnyse av at folk sier de er bekymret for hva de kan si eller ikke si, men jeg tror det gjerne bunner i en misforståelse. Som en som har fått mye hets for hva jeg har skrevet, så vet jeg at det er mye man kan si. Det er ikke vanskelig å bli hørt i Norge.

– Den bekymringa og illusjonen om at det sitter folk på gjerdet som venter på å kunne få sagt sitt og puste ut, gjør meg veldig nysgjerrig på hva det er de vil si, og hvorfor de tror det ikke er innafor, sier Ali.

Anja Sletteland, førstelektor i retorikk ved UiO, mener påstanden om at folk ikke tør å ta til motmæle er helt oppkonstruert.
Foto: Eivind Volder Rutle
Anja Sletteland, førstelektor i retorikk ved UiO, mener påstanden om at folk ikke tør å ta til motmæle er helt oppkonstruert. Foto: UiO.

– Lite konstruktivt

Anja Sletteland, førstelektor i retorikk ved UiO, kjenner seg ikke igjen i Gerhardsens og Larsens forståelse av identitetspolitikken.

– Identitetspolitikk er en grunnleggende forutsetning for all politikk i utgangspunktet. For å kunne kjempe for likeverd og rettferdighet, må folk dyrke frem gruppeidentiteter basert på felles utfordringer.

Hun mener påstanden om at folk ikke tør å ta til motmæle er helt oppkonstruert.

– Vi ser jo stadig vekk at motbevegelsen mot identitetspolitikken er veldig sterkt. Det er stor motvilje mot å akseptere at andre blir krenket, og det er lett å komme på trykk med den argumentasjonen.

At man gir identitetspolitikken skylden for et dårlig offentlig ordskifte mener hun er tragisk og veldig lite konstruktivt.

– Vi trenger å forstå at alle har et felles ansvar for å takle disse utfordringene.

– Disse anti-identitetspolitiske aktivistene, som er blitt vel så høylytte, gjør veldig lite for å forstå hva det egentlig dreier seg om.

– Det er klart det føles ubehagelig at noen kommer og sier hva man kan gjøre og ikke gjøre. Det føles som et maktovertramp. Men hvis man lytter til andres bekymringer i stedet for å gå i skyttergraven, går det an å finne kompromissløsninger, mener Sletteland.

Bygge allianser

– At et ord som «neger» kan være krenkende skjønner de fleste.

Likevel mener Sletteland at noen forsøk på språklige nyvinninger er mer vellykket enn andre.

Et eksempel er ordet «cis», som brukes om dem som føler seg som det kjønnet de er født som, altså det motsatte av trans.

– Men det funker ikke sånn som det er tenkt. Folk blir bare provosert i stedet.

Sletteland presiserer at slike ord er veldig viktige innad i mindre grupper, der det blir brukt for å skjønne sin egen erfaring, og bygge opp verdigheten sin.

– Problemet er at dette ikke lar seg overføre til den større politiske kampen. Der må man bygge allianser, og det er et langsomt arbeid.

Tenker du at det er noe marginaliserte grupper kan bli bedre på?

– Ja. Men det hadde selvfølgelig vært lettere om de ikke møtte så aggressiv motstand. De møter et veldig hardt debattklima, og det gjør jo også at man blir mer uforsonlig. Men ansvaret for å prøve å høre etter gjelder alle.

 

LES OGSÅ:

Kjendisopprop mot politisk sensur

Vårt Land mener: Det står bra til med ytringsfriheten i Norge. Redigering er ikke sensur