Toner stryker varsomt, eller blåser oss overende

Ingen av dem har fått like stor oppmerksomhet som Susanne Sundfør, som la lista skyhøyt med sin siste utgivelse, Ten Love Songs. De fire som vi anmelder her vil heller ikke, slik Sundfør gjør, greie å fylle Oslo Spektrum. Derimot greier de med sine nye album å fylle oss med forundring og beundring over hvordan de hver for seg har funnet et personlig musikalsk uttrykk innenfor nokså ulike sjangere. De er også så sjangeroverskridende at de gir norsk pop et solid løft som ikke har med salgstall og publikumstall å gjøre.

Firkløveret tar artistrollen så vel som livet de skriver om på dypeste alvor. Musikk og tekster går i dur og moll, de gjenspeiler sorger og gleder, uvær og godvær, med rytmevariasjoner som beveger oss til nye steder, og med toner som enten stryker varsomt eller nesten blåser oss overende.

LES MER: Mange musikaler med smak av religion

Savn og lengsel.

Fauskejenta Christel Alsos har brukt de ti årene som er gått siden albumdebuten til å finstemme den karakteristiske lyden og stemningen sin, og det gir full uttelling på At That Time of the Night. Stemmen er så varsom, nesten skjør, at man kan undre seg om den holder gjennom en hel låt, men det gjør den. Når det kreves, har hun mye mer stemme på lager, hun posisjonerer den bare så utrolig bra. Slik hun også posisjonerer låtene sine, med fin veksling mellom det akustisk pianobaserte og det elektronisk synthesizerbaserte, med et «blottet for daukjøtt»-snitt på tre og et halvt minutt på hver låt. 32-åringen trenger ikke mange ordene for å formidle sin ensomhet, sitt savn, og sin lengsel etter nærhet og kjærlighet som kan holde kulda ute.

Hennes «Come Back To Me» fra 2011 burde fremdeles blitt spilt i alle radiokanaler, vært i skolesangbøker (hvis det fremdeles finnes noe slikt), kanskje også i Salmeboka, så bra er den faktisk. Selv om ingen låter fra den nye plata er helt der oppe, er jommen ikke «Before I Go» og «If You Knew Me Now» langt unna. Den mer rytmiske og popaktige «Milestone», blir derimot litt for triviell og lett i sin musikalske form. Her kommer heller ikke Alsos' stemme helt til sin rett. Når hun vil for mye, vil det seg ikke helt.

LES MER: Sanger skrevet i tro, tvil og trass

Utforsker videre.

Sykkylven-jenta Hanne Kolstø (35) dreier på sitt sjuende album på like mange år, fra engelsk til sunnmørsk språkdrakt. Om hun språklig vender tilbake til røttene, så fortsetter hun på Fest blikket sin ­musikalske utforskning utenfor det forutsigbare listepopformatet.

At hun har en bachelorgrad i utøvende rytmisk musikk, er ikke overraskende. Her lekes og eksperimenteres det med alt fra techno- til afrikanske rytmer. Foruten å være spennende lytting i seg selv, driver rytmene også de gjennomført gode melodiene fremover. Det krever innimellom litt å henge med, men det er verdt det.

LES MER: Rockens Johannes døperen

Understreking.

Mer enn tidligere oppleves musikken som en understreking av tekstene (det skyldes nok det norskspråklige), hvor elektroniske og akustiske instrumenter effektfullt veksler på å gjøre jobben. At Kolstø for første gang har skrevet tekstene før musikken, kan være en grunn til at ord om å slites mellom de ulike kreftene i både livet og en selv, men også ta kontroll på slike følelser, denne gangen fester seg over musikken i minnet vårt.

LES MER: Springsteen ærlig til beinet

Antydningens kunst.

Frida Ånnevik (32) har i flere år vært en fornyer av både pop og viser, men viser på tredjealbumet Her bor at det er når pendelen vipper mot visesjangeren at hun kommer mest til sin rett. Mens debutalbumet Synlige hjerteslag (2009) også var en lun, finstemt hjertevarmer, ble hun litt mer distansert og ukledelig på den mer elektronisk-baserte Ville ord fire år senere. Langt i fra dårlig dét heller, men ingen fulltreffer, slik det nye albumet med lavmælt vise-jazz-pop og sanglyrikk på hedmarkdialekt er blitt.

På sju av ni låter får vi Ånneviks egne betraktninger om for eksempel tilhørighet («Her bor») og menneskelige forskjeller («Står meg av»). Det beste er kanskje alt Ånnevik får sagt usagt, med antydningens kunst, mellom linjene.

LES MER: Ser gnisten i øynene på unge musikere

Reiseskildring.

Mhoo er de unge Tønsberg-jentene Miriam Kjølen og Oda Dahl som skriver egne låter med et country-vise-folkemusikalsk preg. På deres tredje album, Our Colour, flyter rislende vokal og harmonisang uanstrengt oppå en fingerspillende akustisk gitar, en banjo med bluegrass-snert, en like spretten fiolin, en tuba som gir en litt mørk og alvorlig grunntone, og et perkusjonsspill som handler om mye mer enn å holde takten. Alt spilt inn i en garasje på Høyjord i Andebu, innimellom alle spillejobbene deres.

De som etter deres smått sensasjonelle debut på Bylarm for fem år siden var redd for at de ikke skulle klare å bevare det jordnære særpreget sitt, kan slappe helt av. At dét kan bli en vei ut til et enda større publikum, er svenske First Aid Kit i et tilsvarende musikalsk landskap et eksempel på.

LES MER: Drapsdømt rocket på Notodden

Reiseskildring. Tekstene til Mhoo er en slags reiseskildring fra deres mange turer og opptredener i Norge, USA og Brasil, der sporene etter møtet med vidt forskjellige mennesker og kulturer får sitt tekstlige avtrykk. Ingen Facebook-aktig se-hvor-fint-og-spennende-vi-har-det-rapport, men en nøktern beskrivelse av livet som en strabasiøs, strålende og tidsbestemt reise.

olavs@vl.no