Skrevet 
i tro, tvil og trass

Hvorfor ingen anmeldere hittil har løftet frem Bruce Springsteens beskrivelser av sitt nære forhold til katolisismen og Jesus i selvbiografien Born To Run, er merkelig. Det var jo der hans unike karriere startet: «Det var i denne verden jeg fant opptakten til min egen sang. I ­katolisismen lå det poesi, farer og mørke som gjenspeilte fantasien og mitt indre jeg. Jeg fant et land av stor og skurrende skjønnhet, enestående historier, ufattelige avstraffelser og uendelige belønninger. Det har gått ved siden av meg som en våken drøm hele livet», skriver Springsteen i kapittelet «Kirken».

LES OGSÅ: – Springsteens tekster tolker vår samtid

En gang katolikk, alltid katolikk

Han trodde han var ferdig med katolisismen. Han hadde sagt «aldri mer» da han gikk ut av åttendeklasse. Men det var før han gjennom måten han tenkte på, oppførte seg på, og reagerte på, bedrøvet innså; «Er du én gang katolikk, er du alltid katolikk». Springsteen skriver i den nye boken at han har et personlig forhold til Jesus, «med en dyp tiltro til hans kjærlighet, hans evne til å frelse, men ikke til å fordømme».

Når han i «Badlands» (kåret til hans nest beste sang av magasinet Rolling Stone) synger: «I believe in the faith that can save me. I believe in the hope, and I pray that someday it may raise me above these badlands», er det et bønnerop fra en mann som har frigjort seg fra den religiøse tvangstrøya, men ikke fra ­religionens frelses- og kjærlighetsbudskap.

Det siste, har han tydeligvis innsett, er tvert imot en kraft som kan redde ham fra menneskelig dårskap og ondskap. Når The Boss selv nå skriver hvor fundamentalt viktig hans tro og religiøse tilhørighet har vært for låtskrivningen hans, blir det et viktig korrektiv til rockehistorikernes nokså ensidige fremstilling av at det er opprøret mot «the establishment», inkludert katolisismen, som har gjort ham til sjefen over alle rockesjefer.

LES OGSÅ: – Eidsvåg kan berøre på dypt plan

Veivisere

En atskillig mer profilert formidler av tro og tvil gjennom 40 år, har Bjørn Eidsvåg vært. Norges mest folkekjære artist var lenge kjent som «rocke­prest». De fleste av hans mest kjente sanger har en evangelisk grunntone, som tidlig ble omfavnet av først og fremst et kirkelig publikum. Etter hvert som saudabuen på 1990-tallet utvidet nedslagsfeltet sitt betraktelig, krøp de samme sangene også under huden til nordmenn med et mer perifert forhold til kirke og tro. Grunnen til at «Eg ser», «Til alle tider», «Skyfri himmel» og «Føtter på fjell» har blitt klassikere og veivisere i manges liv, skyldes ikke først og fremst at det er fine sanger, men at de så tydelig bærer preg av å være skrevet av et menneske som ikke har sluttet å kjempe med livet, troen, og troshistorien sin.

Der Springsteen i biografien henviser til barneår med fysiske­ avstraffelser og skriftemål i Guds navn, fortalte Eidsvåg senest ­under Jesus-debatten på Littera­turhuset om en forkynner fra ungdomsårene som sa at han var fortapt hvis han ikke klipte seg og endret rytmen i sangene sine. Bjørn Eidsvåg synger fremdeles sine gamle evangeliske sanger, selv om noen hevder de ikke stemmer overens med hans «nye» teologi. Slikt skaper motstand, i sanger og i livene sangene springer ut av.

LES OGSÅ: Bedehusdamene i Sauda får vondt i brystet av Eidsvåg

Fjellstøtt

Flere har, etter å ha sett teaterforestillingen ­Etterlyst: Jesus, etterlyst et større samsvar mellom Bjørn Eidsvågs «nye» lære og hans mest kjente evangeliske sanger. Det kan se ut som det for noen er et troverdig- hetskriterium at mennesket bak musikken, eller bøkene, lærer, helst også lever, slik de skriver­ og synger. Det er i så fall en ekskluderende og begrensende innstilling: Eidsvågs sanger står fjellstøtt uansett hvor mye opphavsmannen måtte ha forandret seg etter at han skrev dem. Det gjelder ikke bare hans sanger. At noen likevel, slik Eidsvåg nylig uttalte på «Lindmo», sitter med blokk og blyant for å finne huller i teologien, må være for å ta mannen og ikke artisten.

At verken Springsteen eller Eidsvåg i sangene tar hensyn til sine respektive kirkers historie og dogmedannelse, skyldes at de ikke føler seg forpliktet på det. Når Bruce Springsteen i biografien skriver at han «som ung voksen forsøkte å finne ­meningen i det katolske fordi det finnes sjeler å miste og et kjærlighetens rike å vinne», har dét blitt en viktigere klangbunn i sangene hans. Slik også Guds kjærlighet og nåde med årene har overskygget annen teologi i Eidsvågs sanger.

Greit nok, dét. Det er sanger,­ ikke små katekismer, det er snakk om. Selv om «Eg ser» og «Badlands» er en del av henholdsvis Eidsvågs og Springsteens tros- og dannelsesreise, er sangene først og fremst selvstendige kunstneriske uttrykk, som ikke svekkes en tøddel av hvorvidt man er enig eller uenig i innholdet.

LES OGSÅ: Med et utfordrende blikk på teologien, røsker Bjørn Eidsvåg tak i bokstavtro bibellesing og byr på en forestilling der Jesus får svinge i takt med hans egne rytmer.

Skrevet til oss

Selv med de ­bibelske referansene i blant ­annet «Badlands» og «Adam Raised A Cain», er det få som har etterlyst Springsteens teologiske­ ståsted. Sikkert fordi mange, også fans, før biografien nylig ble publisert, ikke har visst om hans religiøse bakgrunn. Når Springsteen-følger (på Facebook), og prest i Oslo domkirke, Elisabeth Thorsen, nylig uttalte i Vårt Land at når hun minner folk om artistens religiøse tekster, er det ikke sjelden hun merker at det passer dårlig med deres oppfatning av rockehelten deres. Slik også mange nordmenn har gjort seg opp en mening om hvilket Bjørn Eidsvåg-bilde som passer best i deres ramme.

Sanger lever sitt eget liv. Hva de skal bety for oss, er først og fremst opp til oss selv.