Reise forbi nattens ende

En Donald-stripe fra barndommen, sitert etter minnet: Donald står ved siden av bokseringen og snakker med en tjukk mann med forkle og hvit lue. Det ser ut som om de avtaler noe, for Donald mottar noen pengesedler, og de to tar hverandre i hånda. I rute 2 er Donald i ringen og bokser mot en svær motstander. I siste rute ligger Donald rett ut etter motstanderens knock-out. Under føttene hans er det skrevet «Kjøp dine brød hos Baker Olsen».

Man får en smell, men det ser ikke så verst ut fra utsiden, for man får omverdenen til å le og beholder en slags nøktern verdighet eller fasade. En punch møtes av en behersket punchline. Eller mer kynisk: I det minste har man litt igjen i lomma til slutt. Det er alltid noe å redde ut av de fleste situasjoner.

LES OGSÅ: 2018 er et godt år for å diskutere musikkens slektskap med troen, skriver Ole Johannes Åleskjær.

Et menneske

Robyns nye album, Honey, holder fram en helt annerledes måte å møte sorg og tap på. Det er gått åtte år siden den svenske stjernas trippel- albumprosjekt Body Talk, der hun foruten å frambringe noen durabelige hits som «Dancing On My Own», også etablerte seg som en av popens mest selvstendige, egenrådige og sterke figurer. Med titler som «Fembot» spilte hun på det maskinelle og kjølige. Hun virket uangripelig cool.

I perioden som ligger mellom Body Talk og årets utgivelse har hun mistet medmusiker og venn Christian Falck og opplevd brudd og senere gjenforening med kjæresten sin. Hun har dessuten bearbeidet disse skiftningene gjennom å gå i psykoterapi. Den feminine roboten er borte: «I'm a Human Being », synger hun på albumets andre spor.

LES OGSÅ: Neneh Cherry er internasjonal på den gode måten: luft fra verden der ute, kombinert med særegne kunstneriske vyer.

Bittersøtt

Honey starter med vidunderlige og rene arpeggiosynther i låta «Missing U». Som tittelen antyder, handler den om det tomme rommet som fortsatt definerer en og savnet etter den man levde med. Neste fase kommer på nevnte «Human Being». Fortsatt er det ingen løsning, ingen kontroll på situasjonen, men man fastslår at hjertet fortsatt slår, her er både jeg og du mennesker, og det går i det minste an å flytte kroppene nærmere hverandre og ikke gi opp.

Den første større vendingen kommer i et av platas virkelige høydepunkter, «Because It's In The Music». Teksten kretser rundt det sorgfulle ved en sang som minner om det håpløse tapet av den andre, om det er en venn eller en livsledsager. Jeg-personen spiller denne sangen om igjen og om igjen i låtas fortelling. Men når dette synges i et enormt flott refreng og på toppen av en bouncy beat og bass, får sporet en underlig bittersøt virkning. Allerede i den nedpå fjerde låta kommer enda en nødvendig fase: Kanskje det er nødvendig å be om tilgivelse for noe for å komme videre?

En ny godhet

Fra femte låt og utover er det akkurat som om det introduseres en ny godhet for verden og du-et i tekstene, i et nytt og nydelig sensuelt lag, knyttet til honning-motivet: «Baby I have what you want, come get your honey» heter det i tittelsporet. Det som er farlig med sex, er selvfølgelig at det kan føre til dans, som man sa på
bedehuset. Og mye av de to neste sporene brukes egentlig til lange (semi-)instrumentale partier
eller mer snakkeaktige passasjer, med mye superdeilig hi-hat og house-aktig vugg på veien fram mot den avsluttende og eleverte konklusjonen i «Ever Again», en ny topplåt. Når Robyn synger «Never gonna be broken hearted ever again», kan det virke overdrevent positivt, men i albumets fortelling er dette likevel akkurat like menneskelig som å føle at det aldri kommer til å bli bra igjen, slik det lå an i starten.

LES OGSÅ: Mennesket lever ikke av brød alene. Spiritualized seneste album minner oss på det, skriver Ole Johannes Åleskjær.

Innovatør

Robyn skal denne gangen ha vært enda mer involvert i selve produksjonen og beat-makeriet enn tidligere. Plata er spilt inn i hjembyen Stockholm, på Ibiza og i New York, Paris og London, med produsent- og musikerhjelp fra blant andre Metronomys Joseph Mount, Klas Åhlund og Adam Bainbridge (a.k.a Kindness). Sammen har de skrudd sammen et ganske sparsommelig, ultramoderne og vakkert popsound, og vi må bare innrømme at Sverige gjør innovativ pop bedre enn Norge
akkurat nå. Eller kanskje det bare er fenomenet Robyn som alene utgjør hele forskjellen.

Plata er også en triumf for albumformatet. Det går selvsagt an å lage seg ei spilleliste med bare favorittene sine fra Honey, men den gir først og fremst mening som en sammenhengende opplevelse. Én etter én, i sang etter sang, viser Robyn fram fasene både i det vanskelige og veien ut av det. Ingenting forhastes eller foregripes, for man kan kanskje ikke gå rett på honningen uten å ha vært veien gjennom tilgivelsen? Albumet ender virkelig på en high note. Euforien og gleden har bare fått en ro og noen myke kanter på veien, slik det jo ofte er hos folk som har vært igjennom noe og kommet ut på andre sida.

Moderne pop på sitt beste

Donalds måte å ta imot en smell på, slik jeg husker den fra tegne­seriestripa fra barndommen, står kanskje for et usentimentalt, stoisk ytterpunkt.

Man trenger ikke å være noen trendekspert for å si at Donald-metoden ikke er særlig utbredt i den artistiske offentligheten i øyeblikket. Mediebildet domineres tvert i mot av musikere som snakker åpent om «den vanskelige tida» ved enhver anledning. Ofte kan det også oppstå en slags kunstnerisk kortslutning av dette. Verket blir jo ikke automatisk dypt og viktig fordi artisten føler så sterkt. Det forunderlige med Robyns nye plate i ei tid som denne, er derfor at hun heller ikke faller ut i denne ytterligheten og bruker det vonde til å understreke at akkurat hennes sorg er spesiell og gjør henne unik. Honey er ingen selvmedlidenhetsplate. Det er nesten som om hun gir albumet som en gave til oss som hører på, og sier: «Jeg har vært igjennom det, jeg har også trodd at det ikke kom til å ende, men se her, ta hånda mi og så går vi». Eller kanskje vi skulle si danser, for det meste i Robyns univers handler fortsatt om dansegulv-vennlig klubb-groove, selv om den er mer nedpå og mye, mye varmere denne gang.

Om man legger livet sitt i
Robyns hånd en halvtime tid får man altså egentlig et dypt
humant opplegg i samtidig popform. Det er ekstra gledelig for oss som tenker at popform noen ganger, og på sitt beste, kan være den fineste formen som finnes. Som her.