Musikk

I ekstra­ordinære tider

«Bevar ditt hjerte framfor alt du bevarer, for livet utgår fra det», heter det. Hvordan gjør man det i en ekstraordinær tid som vår?

Over livet og karrieren til svenskfødte Neneh Cherry har det alltid vært det man må kalle en international feel, for å låne en låttittel av Todd Rundgren. Man kan kanskje si at onkelen til faren min prøvde seg på slik feel da han en gang på 1970-tallet gikk bort til en pølsebod på svensk side av grensa og ba om å få «Två pylsor!» også, men for å være litt mer ­seriøs: Med svensk mor og far fra Sierra Leone, senere stefar fra USA (jazzmusikeren Don Cherry, som hun også tok navnet sitt fra) og oppvekst i Sverige og USA, var det internasjonale til stede­ fra start. Senere flyttet hun som purung ­tenåring alene til London.

Internasjonalt

Etter hvert fikk Cherry store hits, på 1980-tallet («Buffalo Stance») og 90-tallet («7 Seconds»), men hun har likevel framstått som en form for motkulturartist, og har for eksempel samarbeidet med jazzbandet The Thing, og i det hele tatt gjort ting på sin måte, med skiftende geografiske utgangspunkter og stadig musikalsk nyorientering. Broken Politics er hennes femte album.

Uttrykket «internasjonalt ­tilsnitt» har i disse dager fått en bismak av uinteressant og strømlinjeformet musikk, den typen «eksportvare» vi får fra norske artister sponset av Music Norway. Men i Cherrys tilfelle er det ment på den gode måten: luft fra verden der ute, kombinert med særegne kunstneriske vyer.

Samtidsgroove

Broken Politics baserer seg på låter som Cherry­ laget med samarbeidspartner ­Cameron McVey i studioet til Karl Berger i Woodstock. Berger var medlem av bandet til stefaren Don. Rundt disse sangene har så det britiske produsent-vidunderet Kieran Hebdan, også kjent som Four Tet, skrudd sammen et helt lydbilde nesten helt alene på laptopen sin.

I motsetning til Cherrys forrige plate, Blank Project fra 2014, som kom i kjølvannet av morens død, er Broken Politics alt i alt en ganske nedpå plate. Soundet er elektronisk, kontemporært og svært rytmisk orientert på Four Tets oppfinnsomme signatur-måte. Det er akkurat som om kroppen stilles inn på den ganske forsiktige og tilbakeholdne programmerte grooven i løpet av plata.

Ettersom jeg har forstått av uttalelser hun har kommet med, har Cherry alltid definert seg mye mer som sanger enn som rapper, og ­akkurat slik fremstår hun her: litt av begge, men definitivt mer sanger enn rapper, og i begge tapninger uansett av den beherskede typen. Albumet inneholder 12 låter og tikker inn på 46 minutter, altså er det også snakk om en ganske lang plate.

Saktevoksende låter

Det sier kanskje litt om albumets karakter at det ved første gjennomlytting kan virke som om noen av de beste sporene er lagt som sen belønning helt mot slutten, slik som «Black Monday» eller «Slow Release». Om man så setter på plata fra toppen igjen, gir det en følelse av et slags «Ja, selvsagt, her var vi.». På ett vis kunne man innvende at den er noe monoton, men den stille grooven og de saktevoksende låtene appellerer langt mer til meg enn lyden av den oppjagede forgjengeren.

Dessuten: Den sobre produksjonen er godt balansert mot det tematiske innholdet, som denne gang kretser mye rundt tristhet og fortvilelse over elementer i samtiden, hvor «lies travel faster than the truth». Spørsmålet om hvordan man bevarer seg selv oppi alt dette er påtrengende.

My name is Neneh

«Jeg trenger ingen gravskrift/ men hvis dere trenger en gravskrift over meg/ skulle jeg ønske det stod:/ Han kom med forslag. Vi/ har prøvd dem», heter det i et kjent utdrag fra den tyske dikteren Bertolt Brecht (i Georg Johannesens oversettelse). Neneh Cherry uttaler selv i forbindelse med utgivelsen at hun er skeptisk til de store løsningene og har ønsket å skrive ut ifra en personlig vinkel. At politikken starter hjemme, som en handling for å bevare «den frie tanke og ånd», som hun sier.

Jeg tror ikke hun ønsker å under­kommunisere behovet for å ta ­politikken på det man kunne kalle et systemnivå. Bare å uttrykke­ at vi ikke lenger har spesielt stor tro på at kunstnere kan stille analyser av samfunnet og presentere komplette, ideologisk forankrede løsningsforslag i kunstverkene – som for eksempel Bertolt Brecht gjorde. Slik sett er det kanskje naturlig at responsen på samtiden blir å ta politikken inn i det personlige og omvendt.

Colemans begravelse

Broken Politics er til tross for det personlige utgangspunktet nemlig ikke et ­album som vender seg inn­over. «Gjelder det meg, gjelder det kanskje også deg», ser ut til å være holdningen her. «Kong» tar flyktningens synsvinkel: Hvordan forholder han eller hun seg til menneskeverdet sitt, som det alltid ser ut til å være verdt å risikere det meste for, men som også kanskje behandles som lite verdt av omverdenen.

I «Shot Gun Shack» tar Cherry opp våpenkultur og spørsmål om våpenlovgivning, men også dette­ visstnok utløst av en samtale i en personlig setting, som av alle ting fant sted i Ornette Colemans begravelse. Heldigvis gjør Cherry også plass til det lille, humørfylte sporet «Cheap Breakfast Special», der hun snakker om … egg?

Du må endre livet ditt

Et av ­Rainer Maria Rilkes mest kjente dikt er «Arkaisk Apollon-torso» fra 1908. Den siste linja i diktet står som en vakker beskrivelse av effekten et kunstverk kan på en mottaker. For etter å ha betraktet skulpturen, hvor hodet er borte og man bare må tenke seg til øynenes glød, konkluderer diktets jeg med at: «Du mußt dein Leben ändern» – Du må forandre livet ditt! Om kunst i det hele tatt gjør oss til bedre individer eller til og med kan endre samfunnsforløp er jo et stort og sammensatt spørsmål, og erfaringen tilsier at i alle fall kunstnerne selv verken er bedre eller dårligere mennesker enn andre.

Den følelsen jeg sitter igjen med etter å ha utsatt meg for dette verket, er i alle fall at Cherry oppfordrer sterkt til ikke å selge seg for billig. Til å holde fast på menneskelig verdighet og integritet i ekstraordinære tider. Og at det ligger en motstand i dette, – en politikk som leves ut «one day at a time», som hun synger.

Les mer om mer disse temaene:

Ole Johannes Åleskjær

Ole Johannes Åleskjær

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Musikk