Åndeliggjøring

Det er uråd å snakke om Spiritualized uten å nevne space rock-mesterverket Ladies And Gentlemen We Are Floating in Space fra 1997, kanskje 90-tallets mektigste rockeplate. Og det er vanskelig å snakke om den igjen uten å nevne religion og kjemiske substanser, ganske likt fordelt. Frontmann Jason ­Pierce sitt forrige band Spacemen 3 var dynket i dopreferanser, og også Ladies and Gentlemen kom innpakket i et pilleeske-design – men doseringen inneholdt samtidig også store mengder, vel, ­spiritualitet og religiøse referanser.

Pierce uttrykker selv at en ­serie konserter i 2016 med framføringer av Ladies and Gentlemen med fullt gospelkor og 15-personers orkesterbesetning inspirerte lydene han hørte for seg i hodet for den åttende Spiritualized-plata. Men Ladies and Gentlemen tilhører en tid i musikkhistorien da man fortsatt hadde budsjett til å bruke studioet til å utforme den gigantiske visjonen sin. Hva gjør man i en tid der det ikke er penger til noe slikt?

LES OGSÅ: Artister blir syngende reklameplakater

Avmystifisering

Uten erfaring med digital innspilling gikk ­Jason Pierce til innkjøp av laptop og hodetelefoner og startet på egen hånd. Alle instrumenter som var for tunge til å dras opp trappa til leiligheten måtte han ut og gjøre opptak av, men ellers er platen lyden av romfareren alene på rommet sitt. Prosessen skulle vise seg å ta år og å drive ham mot galskapens grense. ­Resultatet ble albumet And Nothing Hurt, som kom ut fredag. Det er ifølge ham selv det siste fra Spiritualized.

Som en katedral

Det låter mangefasettert, rått, stort og veldig bra, og kanskje som det sterkeste fra Pierce' hånd siden 1997. Uten at man skal romantisere over dårlig økonomi, er det for en som meg, med røtter i det haugianske arbeider-Østfold, et appellerende element i for­tellingen om laptop-albumet som låter som en katedral, nemlig en slags avmystifisering av det åndelige. Man sier liksom: Dette er de fysiske forutsetning­ene. Slik ble det gjennomført. Her er resultatet.

Folk bruker ordet «magi» altfor mye om dagen. Det snakkes ofte om at vi trenger å tro på noe større enn oss selv. Om dette «noe» virkelig er virkelig, så skulle det vel ikke bli noe mer åndelig om det kommer fra St. Pauls Cathedral enn gjennom en hodetelefonplugg fra Elkjøp? Hallo, har'u 'kke hørt om reformasjon?

LES OGSÅ: Vil ha svensk kulturkanon

Sene innsikter og aksept

Tematisk er And Nothing Hurt en plate om å bli eldre og akseptere sin alder. Noen vil kanskje si at det er under at hovedpersonen har greid seg så lenge som han faktisk har. Pierces stemme­ låter mer rispapir-skjør enn noen gang når han synger ut sine sene innsikter: «The hour's getting late, they're putting all our dreams away, Lord have mercy on all of our thoughts today».

Det er mye rock og gospel i bunnen for de fleste av disse ­låtene, som et Rolling Stones på sitt aller mest kosmiske i en låt som «Coming down again». Men Pierce har lagd sin egen sjanger, og de fleste låtene ender i et slags crescendo, noen ganger som deilig, hylende fri-form gitar- og sax-kakafoni («The Morning After»), men oftest bare som uendelig vakkert og mektig, som resignert gospel og ensom space-symfoni.

And Nothing Hurt kan fort bringe oss til de mest grunnleggende spørsmålene. For katedralen står nå der. Mimer dette religion, som et bilde på menneskets lengsel etter noe større enn seg selv i en ikke-religiøs tid? Eller er det kun et eksempel på vår iboende skaperkraft, også mens de siste restene av tablettpulveret bankes ut av filteret den er kjørt gjennom? Eller er platen rent ut et bevis for vår åndelighet?

Ikke av brød alene

Vi blir aldri enige om disse tingene. Hva Jason Pierce selv mener å uttrykke med sin åndelighet er, jeg hadde nær sagt, heldigvis, ikke helt opplagt.

Et av sporene på Ladies And Gentlemen We Are Floating in Space heter «No God Only Religion», og kan kanskje gi et hint, men låten er passende nok en monumental instrumentallåt, og kimer ut i kirkeklokker før stemningen i den neste låten plukkes opp av et gospelkor.

Jeg har nesten bare gode ting å si om oppveksten i et frikirkelig arbeiderklassemiljø, men om det var én ting jeg savnet, så var det forståelsen for at man kunne la kunsten ta over der ordene sluttet. En instrumentallåt er mer enn godt nok. Derfor bør kanskje heller ikke dette ende med en kategorisering av det som ikke kan sies, men bare at Spiritualized sitt nye album, uansett livssyn, er et tydelig tegn på at mennesket ikke lever av brød alene.