Be som Aretha Franklin
Dagens Næringslivs musikkanmelder erklærte seg nylig «kristen i gjerningsøyeblikket» da han så Aretha Franklins begravelse. I 2018 er det mye enklere å snakke om sammenhenger mellom musikk og trosspørsmål enn da jeg hadde mine første møter med musikkmiljøene på slutten av 1980-tallet, skriver Ole Johannes Åleskjær.
Det er lettere å snakke om forholdet mellom tro og musikk i dagens Norge enn for 30 år siden, skriver vår musikkanmelder Ole Johannes Åleskjær. Omtalen av Aretha Franklins begravelse for én måned siden var et godt eksempel. Her er soulsangeren på en pressekonferanse i 1973.
Anonymous
Det var det året vinduene i bokhandelen var fylt opp med forsidene av John Fantes 1933 var et dårlig år, og jeg var i ferd med å oppdage alt det fantastiske storbyen hadde å tilby. Jeg tok bussen inn fra landbrukskommunen Aurskog-Høland, dit vi hadde flyttet etter de første elleve årene i Østfold. Jeg hadde lært meg å like Høland godt etter hvert, for stedet gav anledning til å sitte ganske uforstyrret og drive med det jeg var interessert i: bøker og musikk.
Frykt og avsky i Oslo
Møtet med hovedstaden gav likevel minst to grunner til å føle seg underlegen, syntes jeg. Begge deler hadde en del med den kristne bakgrunnen min å gjøre, om enn ikke bare. Det ene var at så mye av dette som jeg nå følte en grenseløs begeistring for, kom gjennom bokhandelen Tronsmo, som den gang sent på 80-tallet ennå hadde sterke bindinger til en venstreside som så på religiøs tro som et problem. Jeg gikk en god stund mellom Marx-utgavene før jeg innså at venstresiden hadde store problemer med å like arbeiderne sine den gangen, ja, at det kanskje hadde vært en fordel om de ble byttet ut. I hvert fall slik jeg kjente dem fra min egen verden, der alle kom fra Hans Nilsen Hauges omlandi deltaet der Glomma renner ut i havet. Dette var lenge før Per Olov Enquist satte ord på slike forhold i romanen Lewis Resa.
Bestill abonnement her
KJØP
