Be som Aretha Franklin

Det var det året vinduene i bokhandelen var fylt opp med forsidene av John Fantes 1933 var et dårlig år, og jeg var i ferd med å oppdage alt det fantastiske storbyen hadde å tilby. Jeg tok bussen inn fra landbrukskommunen Aurskog-Høland, dit vi hadde flyttet etter de første elleve årene i Østfold. Jeg hadde lært meg å like Høland godt etter hvert, for stedet gav anledning til å sitte ganske uforstyrret og drive med det jeg var interessert i: bøker og musikk.

Frykt og avsky i Oslo

Møtet med hovedstaden gav likevel minst to grunner til å føle seg underlegen, syntes jeg. Begge deler hadde en del med den kristne bakgrunnen min å gjøre, om enn ikke bare. Det ene var at så mye av dette som jeg nå følte en grenseløs begeistring for, kom gjennom bokhandelen Tronsmo, som den gang sent på 80-tallet ennå hadde sterke bindinger til en venstreside som så på religiøs tro som et problem. Jeg gikk en god stund mellom Marx-utgavene før jeg innså at venstresiden hadde store problemer med å like arbeiderne sine den gangen, ja, at det kanskje hadde vært en fordel om de ble byttet ut. I hvert fall slik jeg kjente dem fra min egen verden, der alle kom fra Hans Nilsen Hauges omland i deltaet der Glomma renner ut i havet. Dette var lenge før Per Olov Enquist satte ord på slike forhold i romanen Lewis Resa.

Etter hvert som jeg begynte med musikk, oppdaget jeg enda en ny grunn til å føle meg underlegen: Det var som om alle musikkjournalister hadde laget seg sin egen lille versjon av sjangeren dirty realism. At denne kanskje bygde på en svært romantiserende idé og svært lite på real-delen av realism, tok det meg også lang tid å formulere Det gjaldt nemlig «å ha vært ute en vinternatt før» – fant man den formuleringen i en plateanmeldelse, var man garantert godkjent-stempel. Det dette betydde, var at man hadde påført seg selv lidelse gjennom rus, rock og rangling – og det var egentlig nok. Mot denne rockismen, kom jeg til kort. En ting var at jeg som person fant lite appell i livsførselen, men jeg tror også jeg har dekning for å si at det var minimalt med rom for å reflektere over tro i all kulheten.

LES OGSÅ: Er det nye albumet til Spiritualized simpelthen et bevis for vår åndelighet?

Mot kjøreretningen

Jeg hørte en gang en historie om en mann som pleide å ligge mest på venstre siden av veien når han kjørte bil. Førerkort hadde han heller ikke, men det var kanskje ikke så farlig den gangen. Det sies at han en gang møtte en kar som var kjent for å drikke ganske mye før han overhodet satte seg i noe kjøretøy. De to skal ha passert hverandre på feil side av veien på de smale, bratte veiene opp fra Glommas vestside et sted i Tune. Slik føltes det også med kristen tro i Oslos musikkverden sent på 80-tallet og tidlig på 90-tallet. Det gikk veldig bra for min del, men jeg skjønte ikke helt hvordan.

Mørk materie

I fjor gav den gamle kynikeren og satirikeren Randy Newman ut albumet Dark Matter. I platens første låt, «The Great Debate», samler Newman vitenskapsfolk og troende til en debatt (om blant annet mørk materie), og de troende vinner diskusjonen fordi de har den beste musikken! Jesus har rett og slett det beste bandet. Rundt utgivelsen leverte Newman en hel del sitatvennlige intervjuer som kretset rundt religiøse spørsmål. Også her hjemme diskuterte flere disse aspektene ved utgivelsen bredt og nyansert. Det ville neppe ha skjedd i 1989.

I et intervju med nettstedet Pitchfork sier Newman, med referanse til den åndelige musikken: «My side, the agnostic, atheist side, has got nothing like that. There’s no great song that’s like, ‘Let’s all not believe and play our agnostic hymnals!’» Tros-laget har Bach, Beethoven, Mozart og Golden Gate Quartet.

Kanskje er det en lignende tanke som uttrykkes når Audun Vinger i Dagen Næringsliv nylig brukte uttrykket «kristen i gjerningsøyeblikket» da han skrev om Aretha Franklins begravelse? Det skal neppe tas til inntekt for noen personlig form for religiøsitet. Men det uttrykker kanskje en ny interesse for at det religiøse aspektet ved en artist som Franklin ikke kan avfeies med gamle hersketeknikker som at det er «virkelighetsflukt», eller som en ren overbygning til det materielle. Det handler ikke om å fryse litt på ryggen.

LES OGSÅ: Paul Weller viser fram sin roligste side på nytt album.

True meanings

For en som tror, er det naturligvis Gud som gjør virkeligheten virkelig. Uten dette premisset, ingen realisme. I den grad jeg har innsikt i meg selv, så kan jeg si at jeg ikke kjenner noen hang til mystikk. Eller kristenrock. Akkurat der er jeg redd for parallellsamfunn. Men seriøst: Lyset som skinte inn gjennom de møkkete vinduene og traff båtbyggerigulvet der alt startet for meg, var ikke noe spesielt relligiøst lys ladet med en spesiell mening.

Med mindre alt lys er religiøst, og har mening. For det er vel nettopp det, er det ikke? Med en gang man er over i å snakke mening utover den rent mekaniske, er man over i tro, filosofi, teologi, kunst. Å si at vitenskapen gjør religionen overflødig er som å si at vi ikke trenger å lese Tsjekhov fordi vi har den elektriske brødristeren, har marxisten (!) Terry Eagleton sagt i sin polemikk mot nyateismen.

LES OGSÅ: Torun Eriksen lager musikk med hjerte og samvittighet.

Trosbekjennelse

I forrige uke anmeldte jeg Paul Wellers nye plate True Meanings. I låten «Aspects» synger han at sann mening ikke finnes i ropingen («it's not in a holler»). Det er noe der. En av de artistene som har vært mest åpent opptatt av religiøse spørsmål i sine tekster er det tilbaketrukne, britiske popgeniet Paddy McAloon fra bandet Prefab Sprout. På høyden av karrieren fikk han faktisk avvist et helt konseptalbum av plateselskapet fordi det var for religiøst, rett etter utgivelsen av klassikeren Steve McQueen i 1985.

Da demoene ble frisket opp og gitt ut under tittelen Let's Change the World with Music i 2009, snakket McAloon i avisa om hvorfor han ikke trodde på et mekanistisk univers. Hvis Gud skulle snakke i dag, så ville det være nettopp gjennom musikken, mente han, og uttrykket seg slik til The Telegraph: «Bob Dylan believes in God, and Richard Dawkins (kjent nyateist, red. anm.) is never going to win an argument against Bob Dylan, cause you need a poet to discuss these things. So let's just say I'm with Bob.»

Glemt

Jeg har egentlig glemt hvorfor jeg trengte å bry meg om å føle meg underlegen, og det tror jeg kanskje de fleste andre har også. 2018 er et mye bedre år for å diskutere musikkens og kunstens slektskap med troen, selv om vi heldigvis aldri blir enige om svarene.