Produktiv forvirring

Gjennom livet møtes vi stadig av spørsmålet: «hvem er du»? Vanligvis ramser vi opp en smørbrødliste av ting som sivilstand, arbeid og bosted. Om sammenhengen er mindre formell er naturlige svar favorittfilmer, hva vi liker å spise eller om vi foretrekker storbyferie eller hyttetur.

Men noen ganger er det behov for å bore litt dypere. Hva svarer du da? Det skal ikke så mye til før overflate-identiteten avløses av noe helt annet, noe vi ikke tenker så mye på.

Det er slike spørsmål som kverner i hodet etter å ha sett den engelske kunstneren Lindsay Seers' første utstilling i Norge. Alt handler om identitet og hvordan vi skaper struktur i vårt eget indre og verden rundt oss. Men også om hva som bryter opp tingenes orden.

LES OGSÅ: Igshaan Adams fletter bønnene inn i teppet, og viser hva meditasjon, slitasje og veving har til felles.

Estetisk ordensforstyrrelse

Utstillingens kjerne er kunstnerens fascinasjon for mennesker med to forskjellige øyenfarger. Det første som møter oss er en hel vegg av mennesker med syndromet. De utgjør en mengde der de ser tilbake på meg – her, i dette rommet, er to øyenfarger det mest normale. For Seers trekker deres blikk ikke bare mot forskjellige spekter på fargeskalaen, men i retning et tvisyn. Ikke slik Aa. O. Vinje tenkte seg det, hvor vi ser en sak fra to sider samtidig, men som en fysisk markør for at det alltid er andre optikker bak vår egen synsvinkel. Andre måter å se på. Øyet som skiller seg ut blir den fysiske manifestasjonen av en annen verden, kanskje til og med et annet menneske.

I et videoarbeid på utstillingen forteller flere av de portretterte at de hjemsøkes av drømmer om at det ene øyet i virkeligheten tilhører en søster eller en bror som aldri ble født, men som fortsetter sitt liv gjennom dem. Det er som om en ufødt søster eller bror ser gjennom et av deres øyne. Jeg har en dobbeltgjenger i meg, sier en av kvinnene.

LES OGSÅ: Francesca Woodmans fotografier demonstrer hvordan kvinnen har blitt betraktet opp gjennom kunsthistorien.

Alternative kategorier

Menneskene med forskjellige øyenfarger dukker opp i forskjellige videoverker med sine historier, men så begynner de å overlappe, snakke i munnen på hverandre. Jeg vet ikke hvem jeg skal fokusere på. Dobbeltblikket avløses av en rekke andre fordoblinger: av fortellinger, men også av forskjellige typer symboler som avløser hverandre. DNA-strukturer snurrer seg sammen, før de vokser ut i en sverm av øyeepler.

Det blir snodigere og snodigere jo mer jeg ser. I et annet videoverk presenteres vi for en forunderlig fortelling hvor kunstneren spiller rollen som et levende kamera. Ved å plassere fotosensitivt papir i munnhulen mens hun befinner seg inni en sort sekk kan hun fremkalle bilder av det som befinner seg på utsiden om hun åpner munnen gjennom et lite hull i sekken. Slik fremkalles bilder av andre mennesker – portretter – i Seers egen munnhule. Ved å inkludere det mest objektive som tenkes kan i sin egen kropp – den mekaniske registreringen av et motiv med et kamera – visker kunstneren ut de klare skillene mellom den som ser og det som blir sett.

LES OGSÅ: Statens Museum for kunst i København har snudd alle maleriene bak fram. Slik vises kunstens rammer.

Tingenes orden. Vi tenker ikke alltid så nøye over hvordan vi organiserer verden rundt oss, men hele tiden lager vi skiller mellom det ene og det andre. Vi utvider og snevrer inn kategorier. Det som ikke passer inn skilles ut. Men når vi tenker grundig nok på hvem noen er – for eksempel oss selv – oppdager vi raskt at ingen egentlig kan beskrives særlig tilfredsstillende ved å ramse opp egenskaper eller interesser. Et menneske er noe mer konkret, noe partikulært, som ikke lar seg fange gjennom musikkinteresser, fortrukket bilmerke eller om man liker jazz eller ei. Men det kan være vanskelig å finne en vinkel hvor vi faktisk stiller spørsmål ved de kategoriene som har blitt selvsagte for oss, enten det er snakke om svarene på spørsmålet om hvem vi er eller andre måter å organisere virkeligheten på.

Det er her disse verkene har enn tydelig funksjon, for de leder oss til et sted hvor den selvsagte orden flyter, fordobles, eller får en uforutsett form. Seers vil rett og slett forvirre oss, hun vil skape et tredje sted hinsides subjekt og objekt, hvor vi ikke lenger ser hvem vi selv eller det vi ser er for noe. Hun vil gjøre de tydelige grensene uklare slik at vi tvinges til å tenke dem om igjen. Eksakt hva som kommer til syne for hver enkelt av oss sier Seers ingenting om – og det må vi jo finne ut av selv – men følger vi henne gjennom disse verkene finner kanskje også vi frem til et dobbeltblikk.