Kunst

Fletter bønnen inn i teppet

Igshaan Adams vever slitasjen inn i teppene, og viser hva meditasjon, slitasje og veving har til felles.

Blant mine kjæreste eiendeler er to røde lenestoler fra 1930, som besteforeldrene mine fikk i bryllupspresang. De har gått i arv i familien siden den gang. Stolene begynner å bli ganske loslitt – halmen stikker ut fra trekket og revnene har blitt flere år for år. Men jeg vil ikke at de skal trekkes om, at de skal se ut som nye, for det er slitasjen som avslører hvordan de er brukt.

Det er den som forankrer dem i historien og gjør håndgripelig forbindelsen mellom da mine besteforeldre satt seg i dem, nygifte, og når jeg setter meg i dem i dag. Jeg liker å tenke på at slitasjen binder sammen kroppene som har vært i berøring med tingene rundt oss.

LES OGSÅ: Håkon Bleken fyller 90. – Han kan fremstille hvor mørkt det er i store deler av Bibelen, mener Tom Egil Hverven.

Fortolkning av tepper

Den sørafrikanske kunstneren Igshaan Adams (f. 1982), fikk meg til å tenke på stolene, for med sine blomstermønstre og geometriske inndelinger kan det plysjaktige trekket minne om tepper.

Adams utgangspunkt er et bønneteppe som, i likhet med mine lenestoler, har vært i bruk av flere i en familie. Også de bærer preg av slitasje, men her er bruken forbundet med andakt, til ydmykhet, til kropper som bøyer seg for noe større. Det opprinnelige teppet er ikke med på utstillingen, men er i høyeste grad til stede gjennom kunstnerens fortolkning av det. Han har nemlig vevd en serie nye bønnetepper, som alle er betraktninger over det opprinnelige teppets slitasjemønstre.

Konkretisert mangfold

Seriene med tepper er meditasjoner over den verden av bruk som kommer til syne gjennom det. De forskjellige fortolkningene utvider det den opprinnelige slitasjen vitner om: De lyse feltene hvor knær, tær og panne har skrubbet ned teppets overflate gjennom den repeterte bønnestunden.

Teppene har varierende tetthet og forskjellige fargenyanser. Noen er hvite, andre har sjatteringer i blått og grønt. Kunstneren har villet fange de forskjellige måtene å se det opprinnelige teppet på. Ikke bare ved å gjøre oss oppmerksomme på mulige synsvinkler – hvordan det ser ut vekslende tider på døgnet og lysforhold – men ved å gi disse forskjellige utkikkspunktenes særegenhet en konkret form som individuelle tepper.

LES OGSÅ: Maleriets bakside kan avsløre mye, skriver Kjetil Røed.

Vevingens speil

Teppene kan betraktes som spirituelle oppmerksomhetsøvelser i seg selv. For på samme måte som et bibelsitat eller en sure fra Koranen gjentas i bønn for at den bedende skal trenge inn i hva som står skrevet, føyer Adams sammen trådene og synliggjør ønsket om helhet og stramhet i synsvinkelen som manifesteres.

For de mindre religiøst anlagte er teppene også meditasjoner, for gjennom handlingens disiplinerende rytme former vevingen oppmerksomheten. Slik vi gjentar en meditasjonslyd for å tømme hodet for distraksjoner og få sinnsro, har arbeidet med teppene mantraets form: Ved å gjenta foreleggets mønstre jobber Adams seg, bokstavelig talt, gjennom motivet. Vevens stramhet er et speil for viljen til konsistens i den mentale anstrengelsen. Kunstneren strekker seg mot noe større enn selve vevingen ved å holde fast ved handlingen; trådens skyttelgang peker mot en indre vev av vilje til å finne sammenheng i en selv.

Jeg mediterer selv hver eneste dag, så denne type spirituelle øvelser i konkret form appellerer.

Skjerpende perler

Men teppene har også noen perler snodd inn i seg. Perlene henviser til bønnekjeder vi kjenner fra Islam, buddhisme og kristendom som – når vi lar perlene, en for en, gli mellom fingrene – skal minne oss om viktige trossetninger.

De fungerer også som nok et formgivende element i vevslogikken: Ved å smette på perler i en rad, en for en, skjerpes veven som bilde på det å arbeide seg gjennom noe. Perlenes plass i veven er støttepunkt for fortellinger om tiden det tar å felle dem inn og oppmerksomheten selve vevehandlingen krever av oss.

Jeg lar hendene gli over et av teppene og oppdager – au! – at enkelte perler er dråpeformede med den spisse enden ut.

LES OGSÅ: Kunståret 2018 oppsummert: Da Gjerdeløa fikk plass i en silo.

Kaotisk bakside. Å sitte på disse teppene vil ikke være behagelig, men kanskje Adams ville inkludere en spiss i flettverket for å minne om at hverken bønn eller meditasjon handler om avslapning som, om vi virkelig lot tankene fare, kanskje endte i søvn. De er slått inn i veven for å minne oss om at disse øvelsene ikke er mental spa, men skjerper oppmerksomheten, er i berøring med erkjennelse.

I et av utstillingens andre rom er to av teppene hengt opp midt i rommet, slik at vi ser hvordan trådene henger ut på baksiden. Til forskjell fra forsidens sirlige orden er baksiden, lik halmen som tyter ut av mine besteforeldres stoler, et viltvoksende kaos.

Igjen nyanserer Adams tankebildene han har gitt oss: Selv om vi skulle klare å organisere sjelslivet i behagelige mønstre i bønnen – eller fjerne slitasjen på tingene rundt oss ved å pusse dem opp – vil det alltid være en bakside vi aldri kan holde helt styr på. Den må ikke glemmes. Det er gjennom den vi får kontakt med prosessene – med historien – som går forut for hva som skjer akkurat nå.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kunst