– Jeg tenker ofte på at vi lærer så lite utenat i dag, og det kan være et minus...

– Prest og forfatter Kirsti Aasen, du har skrevet boken I lyset fra en bergmannslampe – med bestemor i Falkbergets fotefar. Du var en av de første som trakk litteraturen inn i kirkerommet som et ­selvstendig uttrykk, var det greit?

– Nei, det var vanskelig – bispekontoret holdt meg under oppsikt, lenge. Jeg husker en bispevisitas på 70-tallet, da jeg i forbindelse med en skolegudstjeneste hadde lært ungene Haldis Moren Vesaas’ dikt «Tung tids tale»: «Det heiter ikkje: eg – no lenger. Heretter heiter det: vi. Eig du lykka så er ho ikkje lenger berre di.» Da vi var ferdig kom biskopen bort til meg og sa: Syns du dette er var kristent dikt? Da tenkte jeg, men det er det jo, det har et kristent innhold, selv om uttrykket er annerledes. Det å bli overvåket av biskopen på den måten, var veldig ubehagelig. Samtidig som det vokste en trass inni meg, jeg var overbevist om at jeg var på sporet av noe riktig.

– Mens nå er det nærmest påbudt å ha ­kulturkonsulenter i bispedømmet, så kunsten og ­litteraturen skal bli tatt på alvor – i og utenfor gudstjenesten?

– Ja, jeg tenker jo på første trosartikkel hvor vi bekjenner at vi er skapt i Guds bilde. Det betyr jo at vi er utrustet med noe av Guds skapende evne. Og disse evnene må vi bruke.

– Du har vært sokneprest i Kampen menighet gjennom en mannsalder, her trakk du kunstnere inn i kirkerommets «varme» – Tore ­Segelcke, Lillebil Ibsen, Alfred Maurstad, mange. Og den markante, svenske skuespilleren Stina Ekblad kom flere ganger til Kampen for å lese ­Karin Boye og Edith Södergran. Dette ville ikke ­biskopen ha noe av – er det slik at man også må være kristen for å opptre i kirken?

– Jeg vet ikke helt hva han mente, men jeg vet hva jeg mener – at diktere som ikke har et uttalt kristent livssyn selvsagt kan være Guds redskaper­ gjennom å åpne for gjenkjennelse og innsikt og dermed lede leseren til et fordypet og utvidet ­perspektiv. Men denne mistenkeliggjøringen hang i ganske lenge. Da jeg ba Lillebil Ibsen én gang, ble hun helt rørt – hun hadde et kristent livssyn, men ingen hadde noensinne spurt henne om å lese i en kirke, hun syntes det var en stor oppgave. Slik var det med Tore Segelcke, hun hadde også et kristent livssyn. Og selv om ikke alle hadde det så tydelig, var de glade for å opptre i kirken, kirkerommet er spesielt, ikke sant. Og så hadde vi Toralf Maurstad og pater Finn Thorn, som tok for seg det kristne budskapet i Ibsens Peer Gynt. Det ble så fullt at det ikke var plass til alle i kirken.

– Vil du tørre å si at poesi, eller litteratur i det hele tatt, kan slå enda dypere inn i mennesket enn en preken?

– Ja, absolutt. Det er ikke sikkert det er vi som preker som gjør det best og som får himmel og jord til å sveises sammen. Jeg tenker for eksempel­ på Hans Børlis dikt, hvordan han får tak i himmelen­ gjennom sine dikt. Noen ganger, når jeg har vært deprimert eller ute av meg, så har jeg søkt ­litteraturen. For der møter jeg noen som har opplevd omtrent det samme, du er ikke alene i til-værelsen. Aktualiteten kommer ikke an på ­hvilket ­århundre du lever i, litteraturen «arbeider» på tvers av ­århundrene. Eller som Johan Falkbergets An-Magritt sier – at «menneskene lignet vel hverandre, alle steds». God litteratur setter navn på det vi strever med – også det vi kan glede oss over, alt, gleder og sorger, mismot og håp.

– Når du strever, sier du, tidene er vanskelige og det ikke er enkelt å finne ut av flokene. Da er litteraturen der, mener du?

– Ja. Det skjer. Én gang, mens det var svært tungt, leste jeg islendingen Jón Kalman Stefánsson romantrilogi: Himmelrike og helvete, Englenes sorg og Menneskets hjerte. Jeg kan ikke akkurat forklare hva som skjedde, men det er jo dette at han skriver om folk som strever, men som klarer det likevel. En av skikkelsene er en gutt som tross alt har lært å lese, i dette fattige fiskeværet. Han leste Shakespeare, Dickens, og så at det var flere som hadde hatt det tråkig i tilværelsen. Dette ga ham mot. Når det går i stå, sier han, er det også litt vår egen skyld. Og da må en sette den ene foten foran den andre og så kommer man dit man vil. Det var en gutt som hadde lest mye. Slik har det vel vært for meg, også – min interesse for litteratur og kunst hadde åpnet det gåtefulle ved tilværelsen og ledet meg til kirken.

– Som prest har du møtt mange i kritiske situasjoner, de har mistet og mister fotfestet. Mange av Falkbergets skikkelser er handlingskraftige i stor nød. Og du snakker om Stefánsson. De har lært deg noe om å finne livsmotet?

– Jeg husker en kvinne som var utrøstelig, mannen hennes hadde falt om på gata. Hun var i 50-årsalderen. Så sa jeg, kan du ikke prøve å gå på ­eldresenteret, der finner du noen som er i samme situasjon som deg eller som har vært det – at du kanskje kan vise andre en tjeneste. Men, nei, hun kunne ikke orke tanken. Senere kom hun til meg og sa at jeg gjorde som du sa, og det reddet meg. Hun kom blant folk og oppdaget at noen hadde bruk for henne – du tar et skritt, setter den ene foten foran den andre og oppdager at noen har bruk for deg. Det kan være en god opplevelse, en hjelp til å komme videre.

– Vokste du opp med bøker, det var jo ingen selvfølge, den gangen?

– Min far hadde mange bøker, han var bonde. Han leste mye, kjøpte samlede verker av den ene og den andre. Jeg vokste opp i Nord-Østerdalen og da var det ikke så mye å gå på – ikke teater, ikke kunstutstillinger, det vi hadde var biblioteket og bøkene. Det er blitt sagt at kulturen får bedre kår jo høyere man kommer over havet. Det er noe med det, småbygdene i Nord-Østerdal har hatt et yrende kulturliv. Jeg vet ikke, vi var jo ganske ­isolerte, lenge. Man måtte finne opp sin egen kultur. I Vingelen, hvor jeg ble født, var det husorgel på annenhver gard, folk skrev dikt, sang i kor og leste.

– Det er godt over et steinkast fra Vingelen til Falkbergets Røros, men han har fulgt deg: ­Slitets og lysets store forteller i norsk litteratur,­ ­«sjelenes forfatter», som noen sier. Møtte du ham?

– Ja, jeg hadde sommerjobb i to sommere på Røros Turisthotell, der var han innom rett som det var. Jeg husker jeg ba om en dedikasjon i en av ­bøkene, og det fikk jeg: Til cand. theol. Kirsti Aasen ... jeg visste ikke den gangen at han selv hadde hatt lyst til å studere teologi. Selve grunntonen ligger jo der. Et av mange kraftfulle innslag om tro i bøkene hans, er den fattige arbeideren som i Den fjerde nattevakt oppdager et rikt malmfunn, mens det er en annen som tar æren for det. En fattig bergmann som altså kunne blitt rik på funnet. Men – da han fikk lyst til å hevne seg – husket han fortellingen om Jesus, som ble fristet i ørkenen, den hadde han lært og han husket den, han minnet seg på den igjen og igjen, helt til han overvant hevnfølelsen. Det er bibelsk.

– Falkberget sier et sted, og da er vi vel ved kjernen: «For hver gang et menneske tar et skritt opp mot lyset, skjer noe uhørt stort. Nye stjerner blir tent. Hjelpestjerner. Det blir lettere å ta skrittet neste gang.»

– Det er naturlig å tenke på en av de mest lysende og sterkeste kvinneskikkelser i litteraturen, Johan Falkbergets An-Magritt. Jeg tenker på alt hun lærte, og det første lærte hun av sin bestefar, «kjempen», som var tukthusfange og som i tukthuset hadde lært ting utenat som han formidlet videre til ­An-Magritt – David-salmer og bibelsteder. Da hun ble fengslet selv, hentet hun det frem, fordi hun hadde det inni seg. Jeg tenker ofte på at vi lærer så lite utenat i dag, og det kan være et minus – for i vanskelige tider vil vi gjerne ha noe inni oss, som vi kan bruke da. Jeg har også hørt folk si at de forsto ikke helt det de lærte utenat på skolen, men med årene, så kom betydningen. De fikk bruk for det.

LES FLERE INTERVJUER I SERIEN 'MENS VI TROR':

Helge Hognestad: «For meg handler kristendom om å kunne overgi seg til det dypeste i seg selv»

Karl Gervin: «Jeg mener vi skulle være mer frimodige i å la ord komme til kort»

Elisabeth Holte: «Jeg tror man misforstår når man tror at de unge vil ha det lett og rytmisk»

Jostein Bjørndal: «Jeg tenker at arkitekten skal hegne om det hellige»

Anne Kristin Aasmundtveit: «Det er ikke for Guds skyld vi ber, det er for vår skyld»

Hans Johan Sagrusten: «Jeg tenker at det kan være en Guds hånd med i alt dette...»