«Jeg tenker at arkitekten skal hegne om det hellige ...

– Jostein Bjørndal, du er daglig leder for et av arkitekt­fellesskapene som vant konkurransen om å tegne Tau kirke. Må man være 
troende for å tegne en kirke?

– Nei, det må man ikke. Jeg tenker at ... ja, nå utfordret du meg, her... men, hvorfor i all verden skal man være troende for å tegne en kirke? Det er mange vakre og sakrale rom som er tegnet av ikke-troende arkitekter. Men, hvorfor mener jeg det ... jeg mener vel at hvis man ikke er troende, så står man utenfor og betrakter dette her og skal bygge en kirke for noen som tror, da er man på en måte fristilt. Mens en som er troende og som har et veldig personlig forhold til kirken, kanskje ikke er fri fra bindinger. Du står for nær ting til å gjøre en god jobb. Men for all del, det er ikke noen regel. Det finnes fantastiske bygg tegnet av troende arkitekter.

– Akkurat som en ikke trenger å være ansatt i kommunen for å tegne et godt samfunnshus?

– Jeg hørte et eksempel her, det var en som sa at du kan ikke planlegge byutvikling på det stedet du selv kommer fra. Fordi du har så mange personlige preferanser at du ikke har evnen til å se det utenfra. Jeg tror det er en god referanse.

– Hvor står du på denne skalaen?

– Nå har jo jeg en religiøs dimensjon i livet mitt, jeg har vokst opp med en kristen barndom og forholdt meg til kirken hele mitt liv. Jeg kaller meg ikke personlig kristen, men jeg bruker kirken, er glad i kirken. Jeg setter pris på den evnen kirken har som institusjon ... den tar opp i seg utfordringene som vi som samfunn strever med å finne ut av. Den kommer – den tregheten kirken representerer, den tenker jeg er noe veldig fint.

– Dere har tegnet Bøler kirke, et godt likt bygg hvor folk føler seg hjemme, den brukes mye. Og nå Tau kirke?

– Ja, vet du hva, det er få oppgaver det er knyttet slik sats til som å få lov til å drive med kirkebygg. Det står i særstilling, det har en spesiell funksjon og alle kirker er unike. Du skal skape rom for opplevelser, hente folk ut av hverdagen – du skal gi dem fysiske rammer for det, noe ekstraordinært. Bort fra hverdagen. Men det spesielle med arkitektoppgaven er at du også blir målt opp mot alle de andre kravene som bygg blir målt etter – gode og rasjonelle planer, det skal ikke bygges for stort, ikke for lite, ikke brukes for mange ganger. For stort, koster mange penger.

– Hva er rasjonelt sett et godt kirkebygg?

– Det er to definisjoner på kirkebygg – det ene er arbeidskirken, det andre katedralkirken. 
Katedralen er «bare» rommet, du kommer rett inn i den, og kirkerommet er hele bygget. Mens det vi skal jobbe med nå, er arbeidskirkekonseptet. 
Arbeidskirken blir god når driftssiden er rasjonell og effektiv, og du samtidig får en katedralfølelse når du går inn i kirkerommet.

[ Les Mens vi tror med Anne Kristin Aasmundtveit  ]

– Nå er det jo slik at arbeidskirken har vært et hett tema de siste årene, det har skapt fronter mellom dem som mener at kirken skal være kirke, og så får andre ta seg av pingpong og kirkefotball. Altså arbeidskirke, som et slags samfunnshus, i mot kirken som sådan?

– Vi kan nok ikke gå tilbake til katedralkirken – der var det våpenhus, knapt et toalett, du har ett hovedskip og et sideskip og du har ett dåpssakresti og et prestesakresti. Det er det. I dag brukes kirken til mye mer, etter tanken om et helhetssyn på livet og kirken. Så nei, arbeidskirken er ikke «ute».

– Tau «arbeidskirke», dere kaller til og med prosjektet for Vaffelhjertet – det varmeste og deiligste av alt. Det surrer litt rundt her – vaffel, spiritualitet, katedral, hverdag?

– Nå er Tau litt spesiell, de har tydelig flagget at de vil ha et sjømannskirkeaktig kirkebygg. Og sjømannskirkene har jo gjort alt for å dysse 
ned katedralfølelsen. Her skal det hegnes om vafler og det alminnelige, det hverdagslige – og trekke det inn i kirkerommet. Mens jeg tenker at arkitekten skal hegne om det hellige, om det går an å bruke ordet uten å bli for pompøs – det som gjør at du retter deg opp når du går inn i rommet, vi vil formidle storheten i et rom. Det ønsker vi å jobbe med, det ønsker vi å få til og det mener vi også at vi klarer å få til innenfor arbeidskirke­konseptet.

[ Les Mens vi tror med Hans Johan Sagrusten  ]

– Tror du det noen gang vil bli servert vafler til kirkekaffen, bakerst i Nidarosdomen?

– Jeg vet ikke hva de får rigget seg til bak i Nidaros­domen, men jeg tenker at Nidarosdomen og mange andre gamle kirker må få være akkurat som de er, man kan ikke begynne å tulle med det.

– Da Bøler kirke ble bygget, og senere Spikkestad kirke, var det snakk om å bygge rom også for mennesker fra andre trosretninger?

– På Bøler var det jo slik at hele kirken skulle være kristen. Og samtidig var det noen som ønsket at en del den ikke skulle være knyttet til kristen tro – at det skulle være et tilbud for alle religiøse i denne bydelen. Men det var det ingen av «de 
andre» interessert i, ikke humanetikere, ikke muslimer, i det hele tatt ingen. Spikkestad kirke, som er tegnet av sivilarkitekt og professor Aina Dahle/ Hille og Melbye Arkitekter, hadde de samme utfordringene. Der var bestillingen en kirke for alle typer troende. Og slik ble det. De bygde et stort rom med kristent alter med et kors i den ene enden. Mens den andre enden er uten kors og kan brukes av andre.

– Katedralbyggerne bygde som en gjengave til Gud. Du finner symboler, ornamenter og skulpturer som er plassert så gjemt at ingen noen gang vil oppdage det. Slik tenkes det ikke lenger?

– Vel, altså ... i Bøler var vi veldig bevisste på akkurat det. Det er ikke sikkert alle tenker på det, men fra vår side handler det om å legge til rette for lys/mørke, tankene om åpne/lukke, detaljer som løfter, uansett om man vet det eller ikke.

[ Les Mens vi tror med Arne Bakken  ]

– Når arkitekter er ferdig med et bygg, sitter de ofte – som oftest – igjen som svarteper i konkurransen om de «små» tingene, detaljeringen, som skulle piffe opp og gjøre det enda vakrere, krydderet. Gråter arkitekten da?

– Ja, det kommer an på hvor sterkt eierskap man har til det. Hvis det er andres grådighet, kanskje at noen har spilt kortene sine feil og opplegget blir ødelagt, da blir man lei seg, det gjør man jo. Men når man er profesjonell, skal man helst ikke gråte. I bunn og grunn handler det om å gjøre ting ordentlig i forkant. Det må beregnes og prises presist og ordentlig, og en hovedregel: Forandringer underveis koster mye og sprenger fort budsjetter. Da kan kvaliteten forsvinne.

– Nå skal Tau kirke bli en «miljøkirke», en «plusskirke», som det heter. Energiutgiftene skal til slutt gå i null?

– Det går på energi og at en skal bruke miljøvennlige materialer. Men det har bransjen vært opptatt av lenge. Det snakkes om «plusshus», som er så bra laget at det gir tilbake energi, i løpet av 60 år skal regnskapet gå i null. Det krever en smart planlegging, som vi gjerne vil arbeide med.

[ Les Mens vi tror med Karl Gervin  ]

– Hvem bør ikke tegne en kirke?

– Jeg vet ikke. Selv det mest utenkelige kan slumpe til og bli bra. Vi tegnet for en tid tilbake et forslag til en ny kirke i Ulsteinvik, og da jeg leste meg opp, fant jeg ut at det var gamlepresten som for et par hundre år siden hadde tegnet kirken. Og ikke nok med det, det manglet et alterbilde – så malte han like godt det også. Det er da flott, er det ikke?

– Når var du i kirke, sist?

– Søndagen som var. Jeg synger i kirkekoret i Paulus kirke, det største i Oslo og har veldig glede av det. Vi sang da kirken ble åpnet igjen etter tre og et halvt års restaurering.

LES OGSÅ: Ny kirke på Tau kan bli Norges første miljøkirke