Kunsten å komme nær

Denne våren har det vært en blomstring av norske klassiske utgivelser, og vi skal høre på tre av dem. På hvert sitt vis er de fine plater, men som kjent er det noe bra og noe dårlig med alt. Og som regel er det den samme tingen som er både bra og dårlig.

Først ut er det unge cello-stjerneskuddet Sandra Lied Haga. Hun er et fenomen og har fått mye velfortjent ros i sin korte karriere. Vi hefter oss ikke ved det, men går rett på den nye platen, som er hennes andre. Her spiller hun to 1800-talls sonater, deriblant César Francks berømte A-dur-sonate.

Det store med Lied Hagas spill, i mine ører, er tonen hennes. Den er fabelaktig fin, lys og fri, av og til nesten som en fiolintone. Den klumpen i halsen som celloer ofte har, den som hindrer tonen i å puste ordentlig og synge fritt, er fraværende. Hun bruker en sjenerøs vibrato på alle toner hvor det er tid til det. Det gjør cello-lyden saftig, men hun går også glipp av en del klangfarger på den måten. Selv om fokuset hennes tydeligvis er på klang, er hun lite interessert i å eksperimentere med den.

Det er skjønnhet som gjelder. Dette blir veldig tydelig i Franck-sonaten.

Vakre toner, lite historie

César Francks sonate fra 1886 er god musikk, lik den eller ikke, full av iørefallende melodier, og med så fin sammenheng mellom satsene. Det er musikk som fyller seg selv helt ut.

---

Klassisk

Sonater av Strohl og Franck

Sandra Lied Haga, cello

Katya Apekisheva, piano

Simax Classics 2023

---

Du hører med en gang hvor vakkert Lied Haga spiller. Hver eneste tone er vakker, og etter en stund begynner musikken å kjennes som nettopp en rekkefølge av vakre toner. Men Francks sonate er en historie.

Enhver som spiller denne sonaten begir seg ut på en arena hvor folk som Jacqueline du Pré, Mischa Maisky og så videre utfolder seg. Det er ulempen med å leve i grammofonens tidsalder. De gamle musikerne fortsetter å spille og spille, lik foreldre som nekter å dø.

De gamle musikerne fortsetter å spille og spille, lik foreldre som nekter å dø

—  Tore Hegdahl

Hvis du hører for eksempel Maiskys innspilling fra 1983, forstår du hva jeg mener. Han har langt mindre vakker klang i celloen enn Lied Haga. Virkelig. Men fra første tone er han i gang med å fortelle historier: «Nå skal du høre…». Lied Haga er ikke der. Dermed kjennes også noen av de sterkeste tonene hennes litt forserte, som om intensiteten ikke helt kommer innenfra, fra historien, men er lagt på som et virkemiddel.

Holder deg fast

Heldigvis kommer tilnærmingen hennes mye bedre til sin rett i det andre verket på platen, Rita Strohls sonate med tittelen Great dramatic sonata «Titus et Bérénice» (1892). Flott tittel og flott musikk som kler Lied Hagas stil. Den åpner for mer fokus på enkelttoner. Hør for eksempel siste del av tredje sats, hvor hun løfter frem hver eneste tone og tvinger deg til å lytte til den. Hun holder deg fast, og du har ingen anelse om hvilken tone som blir den neste. Det er virkelig uttrykksfullt spilt, og helt i ett med musikken.

I sum er dette en imponerende plate, selv om Franck-sonaten byr på rått parti mellom henne og de gamle ringrevene. Styrken hennes er skjønnhet og tilstedeværelse. Det er ikke lite. Pianisten Katya Apekisheva spiller også lett og fint. For meg kunne det vært enda mer av henne i samspillet.

Jeg har også lyst til å sende en hilsen til plateselskapets visuelle avdeling: Lied Haga er en seriøs musiker som fortjener noe annet enn den cruisebåt-estetikken som har preget de to første platene. Bedre lykke neste gang på det området!

[ «Musikk som tåler alt, utholder alt» ]

Tar musikken i nakkeskinnet

Hvis du synes at Lied Haga har en liten tendens til å presse tonen på klimaksene, skal du høre Ragnhild Hemsing spille Max Bruch. Det er ikke for pyser.

Hemsing er 35 år og allerede en veteran. Nå har hun gitt ut et intelligent sammensatt album som man kan høre fra begynnelse til slutt uten å få det glassaktige blikket. Kudos for det. Platen inneholder Bruchs berømte første fiolinkonsert, Geirr Tveitts andre hardingfele-konsert pluss to enkeltstykker.

Hemsing presser uttrykk og saft ut instrumentet

—  Tore Hegdahl

Det begynner flott. Hemsing tar musikken i nakkeskinnet, og slipper ikke. Du får bakoversveis av viljestyrken i spillet hennes. Da er vi altså i Bruchs konsert, musikk full av svulmende følelser, av forelskelse og lengsel. Hemsing presser uttrykk og saft ut instrumentet. Hver tone er spilt med maksimalt følelsestrykk. Svakheten ved den tilnærmingen blir tydelig etter noen minutter. Det er liten forskjell på lyriske partier og de mer pågående stedene. Alt er pågående. Selv den poetiske andresatsen er like macho.

---

Klassisk

Konserter av Bruch og Tveitt

Ragnhild Hemsing, fiolin og hardingfele

Bergen Filharmoniske Orkester

Eivind Aadland, dirigent

Berlin Classics 2023

---

Spillet har stor autoritet, men følelsen av gimmick står likevel og lurer bak hjørnet. Igjen kjennes det som om lidenskapen blir lagt på musikken utenfra, i stedet for å springe frem fra musikken selv.

Men, når du altså har pustet og pest deg gjennom Bruch-konserten, kommer Johan Svendsens Romanse og en helt annen fiolinist. Hemsings tone her er slank og myk. Når du så kommer til Tveitts konsert, er du i et helt annet klanglig univers igjen. Det blir tydelig at Hemsing har tenkt. Hvert verk har sin egen klanglige profil, og hun har kunstneriske muskler nok til å gjennomføre det. Hun kan spille på mange forskjellige måter.

Vibratofrie høydepunkter

Geirr Tveitts andre hardingfelekonsert er uforutsigbar musikk. Ikke minst er instrumenteringen veldig fargerik og luftig og bringer tankene til Maurice Ravel. Det første halve minuttet er som et åpent spørsmål, helt magisk. Siden blir musikken mer postulerende. Konserten er en miks av elementer fra norsk slåttemusikk og sentraleuropeisk 1920-talls modernisme.

Hemsing er jo som kjent utøver på både hardingfele og klassisk fiolin. For meg er høydepunktene de stedene hvor slåttemusikken blir avløst av mer vanlige melodier, spilt på hardingfele-måten, helt vibratofritt og nakent. For eksempel i åpningen av andre sats hvor hun lar den såre tonen liksom spille seg selv.

Som jeg ønsker at noe av dette kunne smittet over på Bruch-konserten. At hun kunne eksperimentert med mindre vibrato der, og vært litt mer bevegelig når det gjelder nærhet og avstand, slik hun er i Tveitt-konserten. I Bruch kommer hun jo ikke ordentlig nær en eneste gang. Hun er altfor opptatt med å spille lidenskapelig.

[ Festspillene i Bergen: «Det var sprudlende, men vi tålte det» ]

Ellers er jeg glad for å kunne si at Bergen Filharmoniske Orkester gjør en kjempegod jobb på denne platen. Som bergenser er jeg jo litt redd for å uttale meg om dette orkestret, med tanke på fremtidige kaffebesøk som jeg håper å bli invitert til. Men spillet deres her er altså helt som det skal være, uttrykksfullt, engasjert og vel avbalansert.

Mykt og fritt

En som ikke er fremmed for å komme nær med spillet sitt, er pianisten Nils Anders Mortensen. Hans nye plate inneholder tre av Bachs såkalte partitaer, et annet ord for suiter av dansesatser. Musikken hører til en samling verker som Bach, med sin sans for understatement, kalte «Klaverøvelse». For den som spiller dem, er utfordringen at de ikke blir hørende ut som nettopp det.

I Bach har det jo vært hamret mye opp gjennom tiden. Det er noe med musikken hans som innbyr til insisterende spilling, til å banke tonene inn i hodet på tilhørerne. Tydeligvis noe som det er vanskelig å slutte med når man først har begynt – og når alle andre gjør det. Blant hederlige unntak kan nevnes salige Edwin Fischer og selvsagt Bach-hviskeren Pavel Kolesnikov. Og altså nå, til en viss grad, Mortensen.

Jeg stor fan av det myke og åpne Bach-spillet. Det inviterer meg inn. Verre er det med hamringen

—  Tore Hegdahl

Nils Anders Mortensen er landsdelsmusiker i Finnmark, og norsk pianomusikks glemte perle. Han har gitt ut flere plater i eget navn, Bach, Brahms, Debussy, Grieg, pluss deltatt på en lang rekke samarbeidsprosjekter i alle mulige stilarter. Han spiller som en som er oppriktig glad i musikk. Det er ingen selvfølge. Bach-spillet hans spenner fra det personlige og noen steder helt fabelaktig fine, til det alminnelige, hvor fingerøvelsenes spøkelse trekker i tømmene.

---

Klassisk

Bach, tre partitaer

Nils Anders Mortensen, piano

Lawo Classics 2023

---

Hvis du vil høre forskjellen, kan du gå til andre spor på platen, Allemande. Her spiller Mortensen med en myk, nesten drømmende klang. Det er ikke ofte man hører slikt Bach-spill. Drømmingen understrekes av rytmisk fleksibilitet. Frasene får styre rytmen, heller enn omvendt. Det kalles rubato og er tradisjonelt regnet som fy-fy i førromantisk musikk. Oppfatningen er dog blitt nyansert de siste tiårene, ikke minst av spillet til fremstående utøvere innen historisk orientert musisering.

Uansett, Mortensen beveger seg mykt og fritt og fullstendig uinsisterende gjennom allemanden. Og slik spiller han mange steder utover på platen. Selvsagt i de langsomme satsene, men ikke bare der.

Komme nær

Hvis du så hopper til spor syv, gigue, hører du en annen tilnærming. Her blir tonene banket ned i det jeg vil kalle en vanemessig Bach-klang. Så mange pianister spiller Bach på denne måten, med en merkelig mangel på klanglig oppfinnsomhet.

Som du alt har gjettet, er jeg stor fan av det myke og åpne Bach-spillet. Det inviterer meg inn. Verre er det med hamringen. Den stiller seg mellom meg og musikken. Du får høre selv og se hva du synes.

[ Bruce Springsteen: Fra korgutt til yppersteprest ]

Selvsagt er ikke alt på platen sortert i disse to kategoriene. Det er mye fint også i de mer fingeraktig klingende stykkene. Hør for eksempel alle de små overraskelsene i Corrente fra suiten i e-moll. Og det er stadig partier hvor han demper stemmen og kommer nær. Hvor vidunderlig er det ikke når han gjør det?

Hva har vi musikk til? Jeg sier med svenske Laleh: Nu kan jag säga att jag har varit på jorden. Hur underbart var inte det? Jag var nära, jag var nära. Jag var där.