Anmeldelser

Det var sprudlende, men vi tålte det

Festspillene i Bergen hadde god balanse mellom kjendiseri og folkelighet, og det var heller ikke fritt for øyeblikk av alvor.

Festspillene i Bergen er selve kongen blant festivalene her til lands. Nordens største i sin sjanger, som altså er musikk, dans, teater og billedkunst – og enda litt mer. Festivalen presenterer seg selv som «sprudlende», med «hundrevis av levende, utforskende kunstopplevelser».

Og de har ordene i behold. Årets program inneholdt 118 prosjekter, deriblant mange med flere forestillinger, så det samlede antallet må ha vært over 200.

Til alt overmål var mer enn halvparten av dem gratis for publikum. Byen står på hodet i to uker.

Sammensatt kunst

Dette er jo fantastisk, og samtidig er det et tveegget sverd. For hvor skal du gå med din sorg når alt er så sprudlende? Og hva har vi kunst til, om ikke for å romme tilværelsens smerte?

Selv om det er stor bredde i sjangere og uttrykk, så er kjølen i festivalen tross alt den klassiske musikken, og dette er en kunst som er veldig sammensatt. Den inneholder ikke bare de enkle følelsene i drømmene våre, men hele det grumsete livet vi lever i virkelighetens verden. Selvsagt skjønnhet og glede, storslagenhetog virtuoseri, livsfarlige stunt. Men i tillegg altså også mørke. Tap, redsel, ensomhet, alle disse følelsene – og så noe så sjeldent som fred.

Her er det med andre ord en verden som er på kollisjonskurs med alt som er reklameaktig og hipt. Og det er uunngåelig at en slik festival har et visst preg av det reklameaktige, av vellykkethet, prestasjons-fokus, name dropping og opplevelser, som om det var turisme det dreide seg om.

---

Festspillene i Bergen

  • Åpnet i Bergen 24. mai og varte fram til 7. juni.
  • Festspillene har et stort tilbud av ulike kunstuttrykk, med tyngdepunkt i klassisk musikk og scenekunst. Festivalen har også et omfattende, gratis utendørsprogram.
  • På festivalen i fjor hadde festivalen i 70.000 besøk.

---

Mye Grieg

Som du skjønner skal Bergen være glad for at det ikke er jeg som er festspilldirektør. Vårt Land valgte likevel, på egen risiko, å sende meg for å rapportere fra festivalen. Her er rapporten min:

Det var mye positivt. Det mest åpenbare er kanskje alt regnet i Bergen som korrigerer inntrykket av at livet er en fest. Ingenting blir som vi håper. Værgudene tok ansvar og leverte masse kaldt regn i halve festivalperioden, for eksempel på selveste åpningsdagen, da så mye foregår utendørs.

Alt det som foregår utendørs, og alt som er gratis, er helt suverent i mine øyne. Alle torg-konsertene, barneaktivitetene, overraskelses-konsertene på Fløibanen, de nydelige portrettene av overvektige mennesker, tavlen «Før jeg dør» hvor alle kan skrive sitt største ønske med kritt, det er ingen ende på det, og alt sammen har en fin varme over seg.

Innendørs er det veldig mye Grieg. Musikerne synes å føle seg forpliktet til å ha med noe av ham, bergenseren. Grieg var ingen dårlig komponist, men det gir programmene et litt gubbete tilsnitt. Flere av de konsertene jeg hørte, minnet meg på betydningen av musikeres sceneopptreden, om de henvender seg til publikum og tar dem alvorlig, og hvor vakkert det er når de gjør det.

Lise Davidsen er en ekte, gammeldags diva, ifølge vår anmelder.

Diva-aktig

En som gjør det, er årets festspillmusiker Lise Davidsen. Hun trenger ingen nærmere presentasjon, hun er det heteste navnet i norsk klassisk musikk for tiden. Jeg fikk ikke med meg oppsetningen av Tosca, festivalens store begivenhet, hvor hun forente krefter med Bryn Terfel. Men jeg var på solokonserten hun holdt sammen med pianisten James Baillieu. De fremførte sanger av Grieg, Alban Berg, Schubert og Sibelius.

Davidsen har noe gammeldags diva-aktig over seg, med en betagende måte å føre seg på, fantastisk kjole – og en annen etter pausen! Når hun smiler til publikum, behersket og avvæpnende, er det nesten som å oppleve Maria Callas i sine glansdager.

Man skal heller ikke undervurdere støtten fra 1597 personer (jeg så tre ledige seter) som har bestemt seg to uker i forveien for at dette er en bra konsert, og som jubler allerede før hun har sunget en tone.

Veldig mye av kunsten hennes er fysisk. Den henger sammen med tilstedeværelsen og måten hun dramatiserer musikken ved å stråle ut forskjellige typer energi. På dette området er hun helt uovertruffen, og igjen blir jeg minnet om Callas.

Men stemmen, spesielt i høyden, er på langt nær så sjelfull som Callas’ i hennes glansdager. Her er problemet det samme som det har vært hele tiden: Fra halvsterkt og oppover er stemmen kald og fattig på nyanser. Det er en lyd som absolutt kunne gjort seg på topptonene, men som får lov til å prege veldig mye av uttrykket hennes.

Fra halvsterkt og nedover, derimot, tar hun sitt monn igjen, og eksperimenterer med klangen. Her er det plutselige dype toner som høres ut til å komme helt nede fra leveren og milten. Best altså i musikk hvor hun kan dramatisere, som i det knippet Schubert-sanger hun fremførte. De er jeg glad jeg fikk oppleve.

Riktignok fikk jeg ikke med meg mer enn halvparten av teksten, men formidlingen var praktfull og helt gammeldags. Milevidt fra den nøkterne og tekstnære Schubert-stilen som har vært toneangivende siden 1950-tallet.

To ganger i løpet av konserten tar hun mikrofonen og snakker ledig medpublikum. Da er hun den likandes jenta fra Stokke. Jeg skjønner godt at hun vil bygge ned stjernestatusen og være «seg selv», men Callas ville ikke gjort det, og heller ingen andre fra den generasjonen. De hadde altfor stor respekt for talentet sitt, og for publikum. Plutselig kom liksom Facebook opp på scenen.

Dynamikk i samspillet mellom Gautier Capucon og Kim Bernard.

Skjønnhet og sorg

Den som lette etter spor av sorg hos Davidsen, var på feil konsert. Her var alt maske og teater. Da var vi nærmere på konserten med den franske cellisten Gautier Capucon. Det er han som for tiden har den gule ledertrøya på når det kommer til cello, og du skjønner med en gang hvorfor.

Virkelig rent spill er jo nydelig, og det er mye sjeldnere enn man kunne tro. Likeledes uanstrengt spill. Capucon hadde begge deler. Han gikk mykt inn og ut av intensitet. Bare i løpet av det første halve minuttet av Schumanns Adagio og Allegro hadde du hørt mange ulike klangfarger.

Til denne adagioen kan du gå med din sorg. Den er så vakker og samtidig så åpen og spørrende. Musikken føler seg frem, vandrer fra det ene instrumentet til det andre, de svarer hverandre, det er masser av tid. Noe av det mest gåtefulle og fantastiske i musikken er jo at skjønnhet og sorg er to sider av samme sak.

Etter dette spilte han sonater av Griegs og Brahms, uten at i hvert fall jeg kom tilbake til magien i Schumanns adagio. På den annen side holder det jo med ett slikt øyeblikk.

Det mest interessante ved Capucons konsert var samspillet mellom ham og pianisten Kim Bernard. Capucon er opptatt av å hjelpe frem unge musikere, og Bernard, født i 1999, er en av dem. Han spilte fabelaktig fint, og et godt hakk mer brennende enn Capucon selv, som fremstår som en naturlig-flyt-musiker. Dermed oppstod det en spennende dynamikk i samspillet.

Nei, Kim Bernard hadde heldigvis ikke skjønt hvordan man vanligvis akkompagnerer. Han gikk inn i det med hele seg. Så deilig det var å høre det. Noen ganger overdøvet han cellisten både i lydstyrke og intensitet. Capucon kunne gå inn og ut av forgrunnen. Begge musikere gjorde det. De var jevnbyrdige.

Ikke noe gratis til ungdommen

Til sammenligning opplevde jeg både på Lise Davidsens konsert og på konserten med fiolin-stjerneskuddet Alma Serafin Kraggerud akkompagnatører som aldri kom i veien og som spilte veldig pent. De hadde lært hvordan det vanligvis gjøres, hvordan man legger seg på et lavere energinivå enn solisten. Min teori er at begge disse konsertene ville tjent på mer lidenskapelige pianister som kunne gitt stjernene mer motstand og mer støtte – slik altså Gautier Capucon hadde.

Alma Kraggerud, den prisvinnende sekstenåringen, er ellers et fenomen. Når det gjelder unge musikere gjentar jeg det jeg før har sagt, de får ikke noe gratis av meg. De er så vakre og vitale, og så skal de i tillegg få hyggelige anmeldelser som en slags trøst? Nei, det er vi som trenger trøst. Og skulle vi begynt på den galeien, måtte vi hatt samme holdning også til Gautier Capucon. Han er 42. En skjønn alder.

Men Kraggerud er altså en ekte historieforteller med en forbausende stor og fet fiolintone, og stort mot. Når hun er midt inne i en musikalsk historie er hun ikke redd for intonasjon eller noe annet som kan gå galt, men gir på. Hun spilte César Francks berømte A-dur-sonate utrolig fint. Ingen av de emosjonelle utbruddene virket forserte eller utvendige.

Generelt fremstår Kraggerud som en intensitets-musiker, en som tar tak i hver eneste tone – og i publikum. Dette er selvsagt svært positivt, men det er også svakheten ved spillet hennes. Alt er viktig, ingenting får bare strømme fritt. Det er som å ha en middagsgjest som snakker uavbrutt. Selv var jeg litt utkjaset etter Franck-sonaten, og lengtet etter noe å puste ut i. Men det fikk jeg ikke, for da fulgte Griegs c-moll-sonate og på mange måter mer av det samme, bare med den forskjellen at musikken er mindre forløst enn hos Franck.

Litt satt

Heldigvis kunne man puste ut på konserten med barokkensemblet Akademie für alte Musik Berlin og fiolinvirtuosen Isabelle Faust, en konsert som for øvrig ikke inneholdt en eneste tone av Grieg. Alt var av Telemann.

Lyden av et slikt ensemble er forbausende sart og luftig. Hermann Hesse villesagt at det høres ut som små sølvklokker. Det er milevidt unna de insisterende tonene til mainstream-musikere som Kraggerud og Capucon. Trolig har det ikke bare med tarmstrenger å gjøre, men med hele måten de beveger seg rundt i musikken. Det er som om de går bort fra tonen, som om svevet mellom tonene er viktigere. Så lander de på viktige punkter. De lar musikken spille seg selv.

Jo, lyden var veldig fin. Akademie für alte Musik har vært et av de ledende tidligmusikk-ensemblene i flere tiår og har levert så mange fine versjoner av barokkverker. Inntrykket mitt etter konserten i Bergen var likevel at det ikke er de som har ballen nå, sammenlignet med yngre ensembler som italienske Il pomo d’oro og andre. Det virket litt satt. Og var ikke første del av konserten litt tafatt og rotete? I mine ører, jo.

Ekstra nedslående var de selvforelskede smilene som særlig Faust sendte med musikerne sine. Alle som spiller vet jo at denne smilingen, og det å se hverandre dypt inn i øynene, er et rent show som ikke har noe med selve samspillet å gjøre. Når i tillegg samspillet halter og de skeier ut på intonasjonen, slik tilfellet var i første del av konserten, blir det spesielt kvalmt.

Jeg fikk følelsen av at barokk-stjernene ikke tok publikumet sitt alvorlig, og ble minnet om Lise Davidsens avvæpnende smil til nettopp publikum. Dog svingte det seg opp etter pause, med mer energi og bedre samspill – og det er klart, da låter det overbevisende fra folk som dette. Vi fikk til og med en nydelig, sart langsom sats hvor Faust virkelig fikk vist hva som bor i henne, og hvor hun var helt til stede.

Bra festival

Til slutt overvar jeg avslutningskonserten med musikk av årets festspill-komponist Anne-Marie Ørbeck og – riktig gjettet – Grieg.

Anne-Marie Ørbeck, som døde i 1996, er et spennende valg av festspillkomponist. Ikke bare fordi hun er et oversett navn i norsk musikkliv, men fordi hun skrev i tradisjonell stil. Eivind Aadland dirigerte Bergen Filharmoniske Orkester i Ørbecks symfoni i D-dur fra 1944, den eneste symfoni skrevet av en norsk kvinne.

Med fare for å virke litt paternalistisk: Måten orkesteret og Aadland fremførte denne musikken på gjorde større inntrykk på meg enn musikken selv. Symfonien var absolutt fin, fargerik og velstrukturert, og med lidenskapelige partier som virkelig vil inn til deg. Men også ærlig talt med en del typisk «norske» elementer som Ivo Caprino ville nikket gjenkjennende til. Uansett, orkesteret og Aadland ga alt og forsvarte musikken av alle krefter. Suverent.

Ingen primadonnanykker hos Leif Ove Andsnes, ifølge vår anmelder

Det er ikke mye primadonnanykker hos disse folkene, og det samme kan man si om Leif Ove Andsnes. Han steppet inn på kort varsel som solist i Griegs a-moll-konsert. Da vet du hva du får, skyhøy kvalitet og ingen overraskelser verken i den ene eller andre retningen. Andsnes’ sceneopptreden er også betagende. Det er som om løvenes konge kommer inn i rommet, myk og tung og full av kraft.

Slik spiller han også. A-moll-konserten var svært velspilt og svært forutsigbar. De digre akkordene gjør han mesterlig, med en fantastisk kroppslighet i klangen. For meg var ellers høydepunktet begynnelsen på kadensen i første sats, der hvor pianisten spiller en lang stund alene. Her vet musikken liksom ikke hvor den skal. Andsnes åpnet virkelig disse sekundene og kom nærmere enn han vanligvis gjør: – Kom, så skal jeg vise deg et hemmelig sted som jeg har oppdaget, og som er utrolig fint!

I sum en bra festival med god balanse mellom kjendiseri og folkelighet, og heller ikke helt fritt for øyeblikk av alvor. Det var sprudlende, men vi tålte det.

Les mer om mer disse temaene:

Tore Hegdahl

Tore Hegdahl

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Anmeldelser