Musikk som tåler alt, utholder alt

Å være musikkanmelder kan anbefales. Du tjener faktisk penger på å høre på plater og skrive ned hva du synes om dem! Fordi du er nødt til å følge litt med, oppdager du plater og musikere du ikke ante eksisterte. Men de eksisterer, og dermed blir livet litt rikere enn det allerede var.

Av utenlandske plater skriver jeg bare om de som er virkelige funn. Hvilken interesse skulle Vårt Lands lesere ha av å få vite at det er gitt ut en dårlig plate i Nederland?

Som du alt har gjettet: Nå er det gitt ut en god, en herlig plate i Nederland, av musikere som er gått i hvert fall meg hus forbi, dristige og frekke, og fabelaktig flinke til å spille.

Med tanke på lytteren

Det dreier seg om ensemblet Holland Baroque, spesialister innen tidligmusikk. Jeg har surfet meg gjennom platene deres.

Det er ganske mange cross-over-prosjekter sammen med jazzmusikere, kinesiske tradisjonsmusikere og tyske visesangere. De er tydeligvis ikke så opptatt av å lage utgivelser som «vil bli stående».

Du kan synes hva du vil om musikken, men selve holdningen er veldig befriende. Og når de så spiller ekte barokkmusikk, er det med fantastisk schwung.

Alt de har gitt ut, er laget med tanke på lytteren, for musikkopplevelsens skyld, ikke for å dokumentere ting. Disse folkene må ha fulgt nøye med på kultursidene i Vårt Land, hvor særlig en av anmelderne hele tiden maser om variasjon og om fint utformede programmer. Her er det forbilledlig.

[ Nytt album av Tor Johan Bøen: – Er dette faktisk alvorlig ment? ]

Frekkhetens nådegave

Den nye platen heter Bachs Königin, og tar for seg orgelmusikk av Bach. Orgelet er jo instrumentenes dronning, derav tittelen. Stykkene er arrangert for orkesteret av søskenparet Judith og Tineke Steenbrink, de drivende kreftene i Holland Baroque.

De har tatt seg til dels store friheter med musikken, og gjort noen valg som vitner om ekte mangel på ærbødighet. De har frekkhetens nådegave.

---

Album

Bachs Königin

Holland Baroque

Pentatone 2023

---

Når man holder på sånn, er det nesten alltid noen ting som ikke blir vellykket. Selvsagt. Slik er det her også. Men det musikalske motet som gjennomsyrer platen, kan ingen ta fra dem.

Bach skrev orgelmusikk i en liten håndfull forskjellige sjangere, og utgivelsen inneholder eksempler på så å si alt. Her er to av de kammermusikalske orgelsonatene, her er fuger og hans store Passacaglia. Her er en av orgelkonsertene og selvsagt noen koralbearbeidelser, altså stykker bygget på salmemelodier.

Alt blir spilt med stor vitalitet. Hvert lille utsagn i veven av stemmer, nær sagt hver eneste tone, blir levendegjort. En slik spillemåte kler selvsagt Bachs musikk spesielt godt, siden den er så proppet med detaljer og ideer. Det er en gjennomsiktig musisering med skarpe kontraster, lys og skygge, tungt og lett. Samtidig henger satsene flott sammen, og de svinger.

Energisk og utålmodig

Holland Baroque er på godt og vondt et sangvinsk ensemble, energisk og utålmodig. Mest glede har de tydeligvis av de livlige, utadvendte satsene som det er mange av på platen. De melankolske øyeblikkene er fint spilt, men det er ikke der tyngdepunktet ligger. For eksempel har de strøket den utrolig vakre midtsatsen i orgelsonaten i c-moll, og i den andre sonaten spiller de midtsatsen helt nødtørftig på cembalo.

De tillater seg med andre ord å stryke i Bachs musikk. La dette synke inn. Den lange Passacaglia og fuge i c-moll, et av de kongeligste stykkene Bach skrev for orgel, er kuttet på flere steder. Fra rundt 13 minutter tar det nå rundt 10. Personlig løsner jeg sikringen på pistolen min når jeg hører dette.

På den annen side, i teateret er slik stryking i mesterverker en selvfølge ogregelen heller enn unntaket. Man kutter usjenert i tekstene til de største forfatterne som noen gang har levd. Holland Baroque synes å si: Hvorfor kan ikke musikere gjøre det samme? Skal jeg være ærlig må jeg også innrømme at deres versjon faktisk gjør Passacagliaen litt lettere å høre på, litt mer håndterlig.

[ Fra slakt til hylles. Slik gikk det da åtte andaktsbøker ble anmeldt i Vårt Land ]

Mørkt blir lyst

Som om dette ikke var nok, legger de til ting som ikke står i Bachs noter. Selv de strenge fugene får nye stemmer her og der. De flytter rundt på ting, mørkt blir lyst. Stykket Meine Seele erhebt den Herren får et langt etterspill og ender i en slags Arvo Pärt-aktig minimalisme. Jeg spår at arrangørene rødmer når de tenker tilbake på denne ideen om noen år. Det er det eneste stedet på platen som ikke virker troverdig på meg.

Alt det andre er fullstendig overbevisende, som om musikken alltid var tenkt slik. Stykkene får noe visst fransk over seg, majestetisk og luftig, et hint av Rameu eller til og med Lully.

Og dette leder oss til det med orgelet. Det er jo ikke til å stikke under stol at denne musikken er mye mer kommuniserende når det blir spilt av disse instrumentene enn på et orgel. Orgelet, med sin mekanisk frembrakte luft og sin statiske klang hvor alle toner er like sterke. Orgelet, med sin rørende stivbenthet, sin hjelpeløshet som dekkes over med kraft. Det er så mye det ikke klarer.

Du kan jo sammenligne en orgelinnspilling av for eksempel Passacagliaen med hvordan Holland Baroque spiller den, hvor ekspressivt de gjør det, hvordan de gir tyngde et sted, for så å slippe opp, hvordan musikken bølger frem og tilbake.

[ Ti kristen-profiler anbefaler podkaster ]

Fra øverste hylle

Uansett instrument er musikken på platen fra aller øverste hylle, med mulig unntak for den nevnte orgelkonserten som jo fra Bachs hånd allerede er et arrangement av et orkesterverk, originalt skrevet av en annen og langt svakere komponist enn Bach. Det er en gåte hvorfor de har brukt energi på å arrangere den tilbake igjen til orkester, og valgt den ut i det hele tatt. Fordelen er at du får en flott kontrast til den vidunderlige Herr Gott, nun schleuss den Himmel auf som kommer etterpå, hvor melankoli og artisteri er smeltet sammen på ekte Bach-vis. Sorg og glede er ikke sortert hver for seg.

Jeg anbefaler altså denne platen varmt

—  Tore Hegdahl

Jeg anbefaler altså denne platen varmt. Du er sikkert enig med meg i at det er noe irriterende ved kunst som liksom demonstrerer hvor viktig den er. For ikke å snakke om kunstnere som gjør det.

Men når det kommer til Bach blir vi nødt til å gjøre et unntak. Hans musikk er i høy grad bevisst sin egen betydning. Men kvaliteten er så høy at den skjærer tvers igjennom alle pretensjoner. Å høre et Bach-stykke er som å komme ut i virkeligheten etter at man har vært på kino, overveldet av virkelighetens rikdom, skjønnhet og – ja, virkelighet.

Denne musikken tåler alt, utholder alt.

[ Hva synes de to kunstanmeldere Julian (10) og Milja (7) om Henie Onstad Kunstsenter? ]