Kristin Gunleiksrud Raaum

Leder av Kirkerådet

Hver eneste søndag inviterer et tusentalls kirker over hele landet til gudstjeneste. Vi er der sammen. Noen er lommekjente i liturgien og synger med, andre famler og tør ikke helt, noen sitter helt stille på bakerste benk i håp om ikke å synes. Enkelte kjemper med sitt liv og sin tro. Andre berøres ikke og lurer på hva de har der å gjøre. Mens noen opplever å endelig høre at de er bra nok. Noen av oss finner bare ro.

Viktig tilbakemelding

Susanne Ingebrigtsen skriver i Vårt Land 27. februar at kirken tar seg selv for høytidelig. Kirken er for snever og homogen, for kjedelig og utdatert. Dette er grunner til at hennes venninne ikke føler seg hjemme i kirken. Det er en viktig tilbakemelding som vi tar på dypeste alvor. Vi må hele tiden jobbe for at flere skal søke seg til kirken. Til høymesse søndag kl. 11, til kveldsmesse med løsere snipp, til dåp, vielse og gravferd: Kort sagt til fellesskap, forkynnelse, oppbyggelse – og til å bli utfordret.

Som leder av kirkerådet er det viktig for meg at kirkene våre er åpne og inkluderende, både i uttrykk og form. Jeg er glad for at så mange menigheter jobber godt for å få til nettopp dette. For eksempel ved å invitere til drop-in-dåp, gjennom konfirmasjonsundervisning som tar for seg mange utfordringer ungdom står i og samtaler før dåp, vielse og gravferd.

Også i det helt dagligdagse. Det er mange som sier at de trenger det: Roen, omsorgen og varmen fra en prest som lyser velsignelsen og ønsker menigheten å gå i fred og tjene Herren med glede.

LES OGSÅ: Sokneprest: «Hvorfor liker vi prester å fremstå så kjedelig?»

Unggutter gråt da kirka brant

Norge er smykket med mange flotte kirkebygg. De skal vi skal fylle med guddommelig musikk i en variasjon av ulike musikalske utrykk. Liturgien skal være både tilgjengelig og inkluderende. Og jeg takker kirkelige medarbeidere for alt arbeidet de gjør for at kirken skal være en naturlig møteplass med aktiviteter for nesten hver eneste aldersgruppe.

I dette arbeidet skal kirken også kunne oppleves som trygg, at den rommer alt vi bærer med oss, alt vi strever med og alt det vi er. For veldig mange representerer kirken en trygg havn, en som har stått der gjennom generasjoner.

Dette ble godt illustrert da Hønefoss kirke brant. Da ble plassen foran kirken fylt av raggerbiler med frontruten full av wunderbaum. Inni satt det unggutter og gråt. De gråt fordi kirken deres ble borte.

Det aller viktigste

Jeg tror vi trenger mer av Gud i årene som kommer. Fordi vi trenger håp. Verden blir stadig mindre forutsigbar, og vi nærmest venter på neste pressekonferanse fra Washington, Beijing, Pyongyang og Moskva. Når krisen rammer, er det mange som søker til kirken. Når sorgen holder på å sprenge oss i filler, da skal kirken være der.

Vi skal løfte frem det aller viktigste: Evangeliet om Jesus. Jesus som møtte hvert enkelt menneske med å gi dem nåde. Som vi hører i det dobbelte kjærlighetsbudet:

Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand, og at du skal elske din neste som deg selv.

Stå i uro

Likevel er utfordringene mange. Derfor takker jeg for utfordringen fra Susanne Ingebrigtsen. Som folkekirke skal vi ta på alvor hver eneste en som opplever at de ikke passer inn. Denne uroen skal vi stå i – kontinuerlig.

Jeg sitter ikke med en enkel løsning. Men jeg mener tidligere erkebiskop av Canterbury Rowan Williams peker i riktig retning: «Men jeg tror ikke på kirken fordi den er suksessfull. Jeg tror på kirken fordi jeg tror at Gud vil fortsette å strekke ut hånden sin til mennesker, uansett hva som skjer.»

LES MER:

Dnk skal satse millioner på å styrke profilen sin i sosiale medier med en «instaprest»

Før var ho alkoholikar, stoffmisbrukar og stand-up komikar. No for tida er ho prest

Tryllekunstner inntar norske menigheter. Men det er verdier, ikke kaniner, som løftes opp av hatten