Susanne Ingebrigtsen

Teologistudent og kirkelig ansatt

En gang spurte jeg en av mine (få) venner uten noe bestemt tilknytning til kirke og tro hva som skulle til for at hun en søndag ville tatt turen til kirken. I spørsmålet lå formodningen om at besøket ikke skulle være i tilknytning julaften, konfirmasjon, konsert, bryllup eller noen annen begivenhet som – tross vår tids historiske lave tall knyttet til religiøs overbevisning – står fast som identitetsmarkører og ofte blir omtalt som del av «den kristne kulturarven».

Kjedelig og utdatert

Venninnen min svarte en rekke ting. At den kontakten hun hadde hatt med kirken i regi av skole og konfirmasjon opp igjennom hadde tegnet et bilde av at kirken var kjedelig og utdatert. At ingen i hennes nærmeste omkrets var involvert i kirkelig virksomhet og at hun egentlig ikke trodde på det som står i Bibelen. Men det svaret som jeg fant mest påfallende, som muligens ligger til grunn for de andre, var at hun ikke følte hun passet inn i kirken. Kirken i hennes øyne var et sted for de med allerede kristen bakgrunn, som hadde kunnskap om Bibelen og kristendommen, som hadde nære relasjoner der og som troen var veldig viktig for. Slike som meg.

Negative tall

Tematikken kirke og tro er noe jeg omgås mer eller mindre hver dag i løpet av en uke. Slik blir det ofte for kristne som velger å arbeide i kirkelig sektor. Så langt er jeg veldig fornøyd med valget mitt, og kunne ikke tenkt å bruke så mye tid på noe annet. Men til tider stiller jeg spørsmål til hvor betydningsfullt og viktig det jeg holder på med egentlig er. Det finnes så mange tall som taler negativt om kirken og befolkningens religiøse oppslutning. I 2016 ble det for første gang klart at gruppen som sier de ikke tror på Gud, er større enn den som sier de tror (Ipsos, 2016). Året etter kom KIFO ut med en omfattende rapport som kartla min egen gruppe, unge voksne i Den norske kirke. Tross høye medlemskapstall, viser rapporten en tydelig nedgang i deltagelse og tilhørighet blant denne aldersgruppen. Det er få ting som tyder på at denne trenden vil snu.

LES OGSÅ: Sokneprest: «Hvorfor liker vi prester å fremstå så kjedelig?»

Mistet språket

I et intervju med Vårt Land som ble publisert på selve julaften i fjor, kritiserer tidligere erkebiskop av Canterbury, Rowan Williams, de som arbeider i kirken for å ta seg selv altfor høytidelig. «Det opphøyde bildet vi har av oss selv, er en fantasi». Williams har lenge kommet med lignende uttalelser om kirkens plass i det engelske samfunnet, da han mener det ikke er som mektig autoritet kirken har noe å tilby. I intervjuet unnlater han samtidig å betegne England som et ikke-kristent land. Han kaller det postkristent, og er overrasket over hvor kristent det fremdeles er med tanke på referanser i kulturen og i samtaler han har hatt med unge. Williams mener det er viktig at vi ikke antar at det ikke er noen interesse for tro.

I et postkristent land husker vi kristendommen, men vi har kanskje mistet språket for troen. Dermed blir handlinger meningsbærere, og kan muligens forklare hvorfor kirkelige handlinger fremdeles står sterkt eller hva det er som gjør at nesten enhver nordmann kan stå og synge «Deilig er jorden» med stolthet og hengivenhet hver jul.

LES OGSÅ: Kulturrådgivere: – Skal statistikken snus, trengs en real holdningsendring hos mange som jobber med gudstjenestene

Snever og homogen

I situasjonen kirken står overfor, kan vi velge å omtale glasset som halvfullt eller halvtomt. Williams ville sikkert proklamert for et halvfullt glass. Når bortimot halvparten av Norges befolkning fremdeles sier at de tror på Gud, burde kirker over hele Norge tenne på alle plugger. Her ligger det masse uutnyttet potensial, da et slikt tall ikke gjenspeiler hvor mange som aktivt bruker kirkene våre, aller minst til gudstjenestebesøk en helt vanlig søndag.

Når min venninne føler at hun ikke passer inn i kirken, er det kirken som har gjort seg snever, utilgjengelig og homogen. Når oppvekstsvilkår, kunnskap og en ferdig utviklet tro er oppfattede kriterier for de tilsynelatende utenforstående, er det ikke rart flere ikke renner inn kirkedørene.

Skal kirken være rustet til sitt oppdrag om å spre evangeliet om Jesus Kristus i en postkristen tid, må vi være forberedt på at det kan se veldig annerledes ut enn det til nå har gjort. Kanskje må vi finne et annet ord for «evangeliet», da det greske ordet og dets betydning ikke lengre er en selvfølge at folk kjenner til.

For enkeltmennesker

Samtidig som kirken må fortsette å arbeide for å øke oppslutningen, er det viktig at den ikke ser seg blind på tall og glemmer hva den kan bety for enkeltmennesker. Rowan Williams får siste ord da han understreker dette, og minner meg om hvorfor jeg brenner for at kirken skal nå flere.

«Men jeg tror ikke på kirken fordi den er suksessfull. Jeg tror på kirken fordi jeg tror at Gud vil fortsette å strekke ut hånden sin til mennesker, uansett hva som skjer.»

LES MER:

Sunniva Gylver: – Kirken må være glad i spennet både innenfor og utenfor kirken

Orgeltalent trengte sted å øve – Kirker svarte ikke eller krevde tusen kroner timen

Ny undersøkelse: Halvparten av dem som ikke tror, vil likevel døpe barna sine i kirken