Hold en liten atomknapp på pasifismen
Hva har egentlig pasifistene de skulle ha sagt? I en tid med overivrig opprustningsspiral og flere væpna konflikter, i hvert fall noe.
MOTSTANDSKAMP: – De norske prestene i statskirka var ikke så gira på å la seg nazifisere og motsatte seg kravet ved å si opp stillingene sine, skriver Tveitdal. Som biskop Eivind Berggrav, som på dette bildet er internert i sin egen egen hytte fra påsken 1941 og var under sterkt politioppsyn.
NTB / NTB
Året er 1985 og det er atomkrigsfrykt. Svein Olsen er kalt inn på oberstens kontor. Han har gjennomført sesjonsopptaket på streit vis. Likevel vil obersten ha en prat. «Æ høre du har rimelige grunna te å itj tas inn her?», spør han og gir tegn til at Svein kan sette seg. «Stemmer, det», svarer Svein og setter seg, «jeg er pasifist». Obersten lener seg tilbake i stolen, hever brynene noe og ser med et hovent flir bort på Svein: «Ka kallt du dyret?».
I dag er det igjen atomkrigsfrykt. Om ikke like rungende som da, så nok, og pasifismen har igjen blitt kanskje nettopp det, et dyr de færreste sverger til.
Ikke krise da, at store deler av pasifismemiljøet har ligget brakk siden siviltjenesten blei bestemt lagt ned i 2012? Med det forsvant mye av pasifismemiljøet, med egen avis og egne organer og greier.
Bestill abonnement her
KJØP
