.
Jeg var nylig å så Lars von Triers siste film "Antichrist". Som engasjert beundrer av von Triers filmkunst er det obligatorisk for meg å se hans filmer og denne var intet unntak. Med store forventninger, men også med en viss grad av reservasjon, møtte jeg opp i kinosalen sammen med en kamerat. Reservasjonen skyldtes at jeg var forberedt på særdeles sterke scener, noe jeg absolutt fikk oppleve.
Filmens ytre handling er nokså enkel; et ektepar mister sitt eneste barn og hun går inn i en bunnløs sorg. Han derimot, som av yrke er terapeut, går rett inn i den tabubelagte terapeutrollen. Han ikler seg en maskulin rasjonalitet som søker forståelse, samt lindring av smerte - hennes smerte, som er så stor at de ser seg nødt til å flykte til en falleferdig hytte langt inne i skogen for å finne en vei ut av sorgen. Men hans rasjonalitet møter veggen så til de grader i møte med hennes demoniske fortvilelse som blir mer og mer umulig å forholde seg til. Hennes søken inn i de mørke kreftene drar dem begge med seg mot undergangen og det hele kulminerer i scener man skal lete lenge etter for å finne makan til.
