Dette er ikke avspenningspolitikk, Trump

Da jeg skrev masteroppgave om Kissinger ble jeg godt kjent med avspenningspolitikk – som også er kjent under det franske navnet Détente. Avspenningspolitikk er kort fortalt basert på at tidligere fiender skal begynne å samarbeide. Eksempler på denne politikken er Nixon og Kissingers tilnærming til Kina, som resulterte i deres besøk dit i 1972 og en normalisering av forholdet mellom de to landene. Det virker som Trump prøver seg på samme politikk med Russland. 

Spørsmålet er hvorfor Trump gjør dette. 

Da Nixon og Kissinger besøkte Kina i 1972 var tanken at USA skulle bruke Kina for å motvirke Sovjetunionens makt. Samme logikk er gjeldende her. At USA forsøker å innrette seg Russland for å motvirke Kina. Strategien har til og med fått navnet «Reverse Kissinger» blant mange forskjellige amerikanske kommentatorer – som bl.a. hevder at strategien ikke vil fungere siden det undergraver Russland og Kinas avhengighet av hverandre.

Minner om forsoningspolitikk

Likevel er problemet med Trumps strategi dypere enn som så – problemet er at USA mangler de essensielle komponentene til en effektiv avspenningspolitikk. Trumps forsøk på samme politikk er mer lignende forsoningspolitikken til Neville Chamberlain rett før andre verdenskrig. Det er en tynn linje mellom forsoningspolitikk og avspenningspolitikk og forsoningspolitikken på 1930-tallet var med på å skape kaoset i Europa. Det kan skje igjen. Kissinger, som er geniet bak avspenningspolitikk sammen med Nixon, viste at avspenningspolitikk bare fungerte hvis du forhandlet fra en sterk posisjon. Når to parter forhandler, må man ha kraftige insentiver for å holde begge partene interessert i forhandlingene – hvis ikke vil avspenningspolitikken være mislykket. 

USA er selvsagt i en sterk posisjon på papiret, de er jo verdens største militærmakt og økonomiske makt, men Trump glemmer at å innrette seg og samarbeide med Russland ikke er gunstig for USA i det lange løpet. Hvis avspenningspolitikk skal fungere må begge partere tjene på det. Det skal være gjensidige fordeler for begge parter. Samarbeidet skal ikke være på grunn av god vilje mellom de to partene, men at statene handler av sine egne interesser. Begge land skal tjene på avspenningspolitikken og vil derfor være avhengig av hverandre for å holde det gående – hvis ikke vil forhandlingene være nytteløse. Det er her Trump ikke forstår hva han gjør galt.

Bunnlinjen i politikken

Amerikansk retrett fra Europa har vært i kortene lenge. Dette har USA advart Europa om flere ganger – spesielt på grunn av at USA må fokusere mer på Stillehavet med tanke på Kinas økende innflytelse og makt. Men Trumps forsøk å samarbeide med Russland og undergrave Ukraina for å motvirke Kina vil gå imot amerikanske interesser på lang sikt. 

Før Trump ville ikke USA ha tillatt at Russlands politiske sfære skulle blitt større med tanke på solide strukturelle grunner. Det var bunnlinjen for amerikanernes politikk i Europa. 

Problemet er ikke avspenningspolitikk. Avspenningspolitikk har sin plass og fungerte godt mellom USA og Kina med Nixon, Kissinger og Mao Zedong i spissen. Problemet er at avspenningspolitikk ikke handler om et vennskap mellom Trump og Putin. 

Det skal handle om et samarbeid mellom to land som vil være gunstig for begge parter og forhindre konflikt. USA tjener ikke på at Russland vinner krigen i Ukraina og at Europa blir svekket. 

Den liberale verdensorden som har vært, er det USA som har tjent mest på. Ved å innrette seg Russland vil Trump ødelegge hele nettverket som har gjort USA til verdens eneste og suverene supermakt. Hvis Trump tenker at å miste innflytelse i Europa for å motvirke Kina klarer ham ikke å se de strukturelle grunnene som har gjort at USA har vært verdens største makt. Forholdet til Europa og USA er symbiotisk – vi trenger hverandre. Det må Trump innse. Trump må lære av Kissinger – noe Financial Times skrev 12 april.