Atle Sommerfeldt

Biskop i Borg og konstituert preses

Evangelienes fortellinger om Jesus fra Nasarets siste dager følger kronologien fra torsdag til søndag. Men de er fortalt etter møtet med Den oppstandne Jesus. Hver dags begivenheter fortelles derfor i oppstandelsens lys. Østkirkens ikoner fremstiller dette visuelt. Dagene får nye navn. De blir fortellinger om frigjøring fra død og dødskrefter, gyldig gjennom historien, meningsfulle også i koronaens tid og helt inn i evigheten.

Torsdag

Fellesskapsmåltidet torsdag kveld ble en merkelig kveld for disiplene. Jesus gjorde tjenerens jobb og vasket føttene deres. Da han velsignet brød og vin lovet han å fortsette å tjene dem i fremtiden når de var samlet om det velsignede brødet og vinen for å minnes ham.

Oppstandelsen gjør torsdagen til skjærtorsdag. Fotvaskens vann blir til dåpens vann. Kirken gir hver enkelt av dette vannet. Mennesker blir en del av Jesu påskevandring fra død til liv. Påskemåltidets fellesskap blir til nattverdens fellesskap. Der blir den enkelte gitt den korsfestede og oppstandnes gaver i brød og vin. Et fast møtested mellom himmel og jord blir synlig for alle.

I vår påskehøytid i 2020 tar epidemien fra oss mange fellesskap, til og med de aller nærmeste. Men dåpens fellesskap er et holdepunkt som ikke rokkes. Kirkens invitasjon til fellesskap med andre uten fysiske møtesteder, gir håp om en gang igjen å kunne feire nattverd i takknemlighet.

Ikonene fremstiller måltidet som en forsmak på forsoningens store gjestebud i himmelen. Påskemåltidet blir til et håpsfellesskap.

LYTT: Lisa Børud synger «O, Jesus, du som fyller alt i alle» i Salmedugnaden

Fredag

Alle som ville kunne se korsfestelsen av Jesus. Jesu var slik en kunne forvente av et menneske som blir korsfestet. Alle kunne høre at han ropte ut dødsangstens mørke og opplevelsen av å være forlatt av Gud.

Menneskets lidelse og naturens ødeleggelse er i dag som den gang en virkelighet vi kan se og høre. Døden er ikke bare oppbruddet fra den verden vi kjenner. Dens kraft er til stede hver dag i et utall av former og fasonger, sansbar og uomtvistelig.

Koronapandemien minner oss om denne grunnleggende sårbarheten. I vårt velferdssamfunn kan vi ofte slippe å regne med den. Men nå er vår sårbarhet rykket smertelig nær oss. Det er ikke lenger bare «de andre» som får livene sine kastet om.

I rop og klage, i stille hvisking og i ordløse sukk og tanker blir vi del av en sky av bønner fra hele verden og til alle tider i ropet som er kalt menneskehetens primalskrik: Kyrie Eleison – Herre miskunne deg. Kyrie eleison formes i den eksistensielle nødens rom. Anklagen, spørsmålet og undringen om hvor Gud er i alt dette som rammer oss, danner ropets klangbunn slik fiolinens kropp gir klang til den enkelte strengens vibrering.

I oppstandelsens lys blir Langfredagen håpets sted for det lidende menneske. Gud går helt inn i menneskets tyngste erfaringer og lar seg bli rammet av dødens virkelighet. Gud vil ikke pandemier og krig og undertrykking, Gud lar seg selv bli et offer for dødskreftenes herjing i vår virkelighet. Gud korsfester ikke, Gud blir korsfestet. Ikke noe av det vi erfarer kan skille oss fra Guds kjærlighet i Jesus Kristus.

Jesus på korset males i de ortodokse ikonene alltid som den seirende. Jesus er den som i frihet velger å identifisere seg med alle menneskers lidelse. Midt i lidelsen er hans øyne åpne og ser med barmhjertighet på sin mor, sin beste venn, og den andre korsfestede.

Lørdag

Døgnet etter Jesu død må ha vært et helt usannsynlig krevende døgn for Jesu nærmeste. Noen få av dem hadde vært til stede og sett Jesus dø, hørt hans desperate rop og vært med og lagt ham i graven. Men de fleste hadde holdt seg på lang avstand. Alle låste seg inne i berettiget frykt for forfølgelse. Noen av dem var sammen, men Thomas turte ikke det heller og holdt seg for seg selv.

Koronaviruset kan ikke sees av det blotte øyet, men ingen av oss er i tvil om at det finnes. Vi er i kamp med en usynlig fiende der vårt vanlige krigsmateriell er totalt irrelevant. Viruset kan ikke bekjempes med kanoner. Det kan bare bekjempes med smittevern, helsevesen og nestekjærlighet. Vi ser ikke fienden, men vi ser kampens mange uttrykk.

Den store lørdagen som denne dagen er kalt i kirkens historie, er døgnet der Gud i Kristus «fôr ned til dødsriket», åpnet dødsrikets porter og beseiret døden og ondskapens kosmiske makt. Våre synlige og usynlige fiender får ikke herje fritt, Kristus kjempet kampen mot dem for oss og med oss og, vi må erkjenne, i oss. Vi har godhet og storhet i oss, men også egoisme, likegyldighet, apati for andres lidelse, innkrøketheten i oss selv og vårt eget. Kristus kjempet og overvant alt for at vi skal få leve nå og i all evighet.

I den ortodokse tradisjonen er oppstandelsens ikon ofte Jesus som stiger ned i dødsriket der ondskapen råder og tramper på død og djevel, ondskapens hærfører. Han rekker hånden ut til Adam og Eva, ursymbolet for menneskets fangenskap i dødens, lidelsens og skyldens verden og frigjør dem fra døden og ondskapens jerngrep.

Søndag

Da kvinnene kom for å stelle liket fant de graven tom. Verken kvinnene, Peter, Johannes eller de andre hadde sett det komme. Det var ikke vanlig at folk sto opp fra de døde den gangen heller. Frykt, mistenksomhet og vantro var deres første reaksjon.

Så skjer vendingen. Jesus viste seg for dem, snakket med dem og spiste med dem. Da han velsignet brødet og spiste fisken gjenkjente de ham. Deres frykt for dødskreftene ble til håp, livskraft og frimodighet. De få som møtte Jesus etter oppstandelsen satte et kraftig fotavtrykk i menneskers liv og i historien. Det er deres fortelling om den oppstandne som lever i dag. I fellesskap over hele verden lyder påskemorgenens utrop: «Kristus er oppstanden!». Det blir besvart på mange hundre språk: «Ja, han er sannelig oppstanden»! Jesu og menneskenes Kyrie-rop har fått sitt svar: Livet vant, dets navn er Jesus.

I koronapandemiens tid er påskemorgens budskap at ødeleggelse og død ikke får siste ordet. Gud er fortsatt trofast og barmhjertig. Gud ga i sin tid Noah regnbuen som tegn. Så lenge sol og regn møtes i regnbuen, lovet Gud å beskytte sitt skaperverk fra ødeleggelse.

Få så Den oppstandne, men alle kan se regnbuen. Påskedag blir regnbuen oppstandelsens tegn. I døden ser vi ikke lenger lys og vann danne regnbuer. Da inviterer Gud oss til å få del i oppstandelsens lys og evighetens vannkilde. Den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus deler seierens frukt med alle som vil.

I oppstandelsesikonene har den kjempende Kristus seierens symboler og minner oss om at frigjøringen av Adam og Eva også er vår frigjøring fra død og ondskapens lidelse.

LES OGSÅ: Juley (89) mener bestemt at det ikke er synd på henne i isolasjon: – Fantastisk bare å stå opp om morgenen

Livet vant og vinner!

Heller ikke i vår tid er det vanskelig å se og høre den korsfestede Kristus. Han kommer til oss i sultne, tørste, nakne, fengslede og syke. Alle kan se ham.

Det er ikke alltid like lett å se den oppstandne. Men med oppstandelsens blikk gjenfinner vi Den oppstandnes livskraft i sårede og lidende. Vi ser hvordan Jesus holder på. Han kjemper sammen med dem som rammes og ødelegges. Ser vi nøyere etter, kan vi også se glimt av den oppstandenes seier når den forslåtte reiser seg, den syke får hvile i nådens favn og den oversette blir en del av nye fellesskap.

Den oppstandne fortsetter kampen for mennesket, mot lidelse og ondskap. Han vet hva lidelse er. Han oppreiser og utruster mennesker med kunnskap, kommunikasjon og politisk klokskap i kampen mot vår fiende. I koronaens tid mobiliserer han helsearbeidere, sosialarbeidere, frivillige organisasjoner, lokale menigheter og kirkelige organisasjoner i nestekjærlighetens lokale og globale handlingsfellesskap.

Menneskets kapasitet til ondskap og ødeleggelse ble ikke utryddet den gangen i Jerusalem og døden ble ikke avsluttet. Men Jesus holder fortsatt på og han inviterer oss til å være hans hender, håpshender i krisetiden, i kamp mot ødeleggelse og lidelse.

Vi som har møtt den korsfestede og oppstandne og har fellesskap med ham i dåp og nattverd må ledsage mennesker i deres hverdag til å se at livet vant Påskedag til håp, trøst og nestekjærlighet.

God påskefeiring!

LES MER:

Frode Grytten set ord på korona-isolasjonen - sjå, høyr og les det spesiallaga diktet «Naudbluss»

Sykehusprest Aud Irene Svartvasmo: «Vi tørker tårer med hansker»

Hilde Løvdal Stephens: «Nå er historien til vanlige folk som ikke gjør mye ut av seg helt sentral»