Anne Storberget

Skuespiller, sekretær og dyrevenn

Anne Storberget, skuespiller, sekretær og dyrevenn

Kjære landbruksminister Bollestad. Jeg har sendt deg en bønn til alle dine kontaktadresser, om å styrke fokuset på dyrevelferd fremover. Uten svar. Kanskje øker sjansene for å bønnhøres i åpnere landskap? Det ville i så fall harmonere med hensikten. For åpne landskap bør, i all sin flertydighet, få innvirkning på dyrevelferdsdebatten i norsk landbruk i tiden som kommer.

Urimelig lite prioritert

Du har min fulle forståelse for at vervet som landbruksminister nok er en krevende disiplin. Det må være utfordrende å inneha det øverste ansvaret for samfunnstemaer som på kunstig vis er satt til å forenes: Industrilandbruk og dyrevelferd. Næring og verning. Profitt og moral. Mat og dyr. Vi kaller det så mangt.

Likevel. Det har blitt en fastgrodd uvane, at dyrevelferden blir så urimelig lite prioritert i ditt departement. Hver gang landbruksdyrenes uakseptable forhold avsløres og media svarer med å dekke, fremmer dere lovnader om endringer. Hver gang blir det med ordene. Til tross for at vi stadig blir flere som får øynene opp for dyrevelferdsutfordringene som følger av industrilandbruket, og som ønsker nye retninger for denne politikken. Like fullt settes vi kontinuerlig til side for de som heller vil fortsette pengegaloppen med skylapper; næringsinteressene.

Ved et veiskille

Kjære Bollestad. Vi kommer ikke unna at vi i dag står ved et veiskille. Selv ikke eksistensgrunnlaget på kloden tåler tyngden av kjøttproduksjonen lenger. Klimagassutslipp, økosystemkollaps, pandemirisiko – kjøttindustrien er årsak og knutepunkt. Som om produksjonsdyrenes skjebner ikke var endringsgrunn nok alene... Vi skifte kurs.

Dyreetikken er kommet på dagsorden for å bli. Virkeligheten får man ikke rokket ved, og den har vært den samme hele tiden, også underbygget av forskningen som i årevis har kommet til og bekreftet det åpenbare; dyr kan føle og tenke. Menneskeskapte systemer og levende liv er ikke ett og samme.

Du kan gjøre en forskjell for de aller svakeste. De stemmeløse, vergeløse, bortgjemte produksjonsdyrene. De som omtrent ikke har rettsvern. De er prisgitt deg. Du er deres minister også.

LES OGSÅ: NOAH: «Vi håper Bollestad vil dyrke mer plantemat i Norge - for dyrenes beste»

Blåmann og Blakken

Det er bred enighet om at dyr skal ha det godt i Norge, og det trengs kun sunn fornuft for å forstå at de ikke er tilpasset å leve i skadelig frihetsberøvelse og elendighet. Dette er verdier som strekker seg langt tilbake i norsk landbrukstradisjon. Tar man for eksempel en titt på to av våre folkekjære tradisjonsviser, «Blåmann» og «Kveldssang for Blakken», formidles disse verdiene tydelig. Dyrene anerkjennes for hva de er, trenger og kan. Blåmann og Blakken behandles som individer med egenverdi, de blir forstått og får omsorg. For menneskene som forsørger dem, fremstår deres enkeltvesen til og med som viktigere enn selve nytteverdien de utgjør. «Han veit meir enn mata seg», heter det seg om Blåmann.

Men tidene forandrer seg. Olavsson Vinje og Nordahl Rolfsen hadde nok gjort store øyne (snarere enn å lukke dem) over dagens konvensjonelle landbruk. Tanken på å holde Blåmann og Blakken trangt oppstallet hele livet for å tjene som effektive produksjonsmaskiner ville vel være for utenkelig.

For vi gikk feil. Vi intensiverte oss bort fra fornuften, og Blåmann og Blakken er ikke lenger representanter for norske landbruksdyr. Vår tids landbruksdyr fødes, tynes og slaktes på løpebånd. Uten navn, uten egenverdi, uten noe.

Bøygen i politikken

Listen for det uakseptable vi utsetter produksjonsdyrene for er lang. Og den er vanskelig å takle emosjonelt, Bollestad! Det er utålelig å vite om industridyrenes skjebne, og samtidig vite at det gjøres så lite for dem. Og det skal være utålelig. For vi skal ikke tåle så inderlig vel.

Det har lenge vært en stor bøyg i norsk landbrukspolitikk at vi ikke gjennomfører reelle forbedringstiltak for dyrene. Tiden er inne for å gå gjennom denne bøygen sammen. Næring og verning, side om side, vi kan ikke lenger knipe igjen øynene og haste utenom. Vi må kunne se saken i sin helhet. Vi må kunne se i sannhet hvordan vi faktisk svarer for dyrenes behov gjennom industrilivene vi tilbyr dem, og hva vi som nasjon med tradisjon for å ivareta de svakeste, velger å gjøre med det.

Griseindustrien

For kjære Bollestad. Det mangler ikke engang på forslag til gjennomførbare tiltak! Norun Haugen – varsleren fra Brennpunkt-dokumentaren «Griseindustriens hemmeligheter», har frontet flere. Det er nå et år siden denne dokumentaren, basert på den mest omfattende undercoverdokumentasjonen av norsk industrilandbruk noensinne, ble sluppet – til stor oppstandelse og løfter om opprydding og endring. Du selv var sint og skuffet over hva som fremkom. Er du fortsatt det? For det har jo ikke skjedd noe? Til det bedre for dyrene?

Kjære Bollestad. Hvis du skal fortsette å snakke om god dyrevelferd i landbruket, må du igangsette tiltak. Du er i posisjon til det. Det du ikke er i posisjon til, derimot, er å overse en varsler - som i tillegg har brukt dokumentasjon som varslingsmetode. Det er i strid med våre grunnleggende demokratiske verdier og ytringsfrihetsprinsipper.

Hva står egentlig i veien for å få start på de uunngåelige endringene for dyrene? Kan det kortes ned til viljen? Det går det an å håpe. For viljen er man heldigvis alltid i posisjon til å endre på.

 

LES MER:

• Kyllinger skal leke seg til bedre dyrevelferd

• Har suksesserien Tiger King verdi utover det spektakulære og underholdende?

• Urene dyr og smertefull slakt