Forskere om raseproblematikk
Opp gjennom historien har det stort sett vært bred enighet blant forskere og intellektuelle om at det finnes raseforskjeller. Rasefornektelsen som ble (tvangs)innført etter 1945, vil snart fremstå som en historisk parentes.
Helt fra oldtiden og frem til tidlig på 1900-tallet var den rådende oppfatningen blant forskere og intellektuelle at det var forskjeller mellom folkegrupper når det gjelder intelligens og mentale evner forøvrig (dette er grundig drøftet av Sarich & Miele 2004, se særlig side 29 – 58). Også Torgeir Skorgen (2002) dokumenterer mye av det samme, og trekker blant annet frem Linné, Buffon, Lamarck, Montesquieu, Voltaire, Kant, Locke, Hume og Galton som eksempler på det han anser for å være ’rasistiske’ tenkere. Også Cuvier og Haeckel hører hjemme i denne sammenheng. I tillegg kommer selvsagt det største navnet i biologiens historie, nemlig Darwin; han var aldri i tvil om at menneskeraser finnes og at naturen har utstyrt dem med ulike egenskaper. Men om vi nå fokuserer på det som har foregått siden Darwin la grunnlaget for det evolusjonære paradigmet i 1859, hva er det viktigste som har skjedd innen biologi i de 150 årene som er gått siden da, og hva har de viktigste forskerne i denne perioden ment om raseproblematikk? Svaret på et slikt spørsmål avhenger av hva man vurderer som de største bragdene innen biologi i tiden etter 1859, men jeg tror mange vil være enige med meg i at det særlig er tre milepæler som skiller seg ut, nemlig følgende:
- Utviklingen av den moderne syntesen, som forener Darwins innsikt med Gregor Mendels arvelære. Denne syntesen gir opphav til begrepet neodarwinisme. Arbeidet foregikk i første halvdel av det 20. århundre, særlig i perioden 1915 – 1942.
- Beskrivelsen av DNA-molekylets struktur i 1953.
- Erkjennelsen av at gener er fundamentale enheter for naturlig seleksjon i 1964.
Vi skal nå, i tur og orden, se kort på hvilke holdninger til rasespørsmål de personene hadde som sto bak disse tre gjennombruddene.
