Huset til Morten Øen ligger like ovenfor veien som rett går gjennom Kyrkjebygda i Nissedal. Det billigste han og samboeren kunne finne sør for Røros, ifølge Øen, som flyttet hit for å leve på statens garantiinntekt som forfatter, som han fikk i 2009. Storbylivet i Oslo har han lagt bak seg. Fra kjøkkenet forteller han om urteteens verden. Vi går for en oppkvikkende variant.
– I det siste er jeg blitt kastet inn i industridesign, forteller han, og peker på munnstykket på el-sigaretten.
Det er mye hos Øen som er hjemmesnekret og eksperimentert frem, som kortbølgeanlegget for å ta inn radio Romania og andre signaler fra fjernt og nært. Små og store hint om at det var her den postapokalyptiske romanen Norge om våren ble til.
Norge om våren skildrer tiden etter katastrofen. Jorden har blitt rammet av en solstorm, og kaoset har ført til lovløse tilstander. Det høyteknologiske samfunnet har kollapset. Det finnes ikke elektrisitet, ikke internett. I byene har folk blitt rammet av tiltaksløshet og dødd i sengene sine med smarttelefonen hjelpeløst i hånden. På landsbygda har overlevende funnet sammen i en slags førmoderne orden, og bytter varer og tjenester med hverandre. Iblant kommer følger med byfolk til bygdene, men der lever de farlig. Det er ikke plass til flere. Det folk dyrker, sanker og avler, trenger de selv. I postapokalypsens tid gjelder det å være kreativ og nevenyttig, og å tilpasse seg raskt.
– Ingen robusthet
– Tror du tilstanden du skildrer i boka kan bli virkelighet?
– Ja, absolutt. Det skal så lite til.
– Hvorfor tenker du det?
– Fordi den generasjonen som under andre verdenskrig dyrket poteter i verandakasser i byen og hadde gulrøtter i bakgårdene, og som dro ut i skogen hver kveld i bærsesongen – de er snart døde alle sammen. Etter krigen har ikke dette landet opplevd noen krise som gjør at vi trenger å leve på den måten. Hvis internett ryker, vil mye av den praktiske kunnskapen om naturen forsvinne, sier Øen, som også mener globaliseringen har gjort oss for avhengige av andre lands vareproduksjon.
---
Eksistens: Frykt
- Dette er den andre i en serie artikler om frykt.
- Kulturen er full av undergangsskildringer, og mediene er fulle av mulige farer. Hva skal vi gjøre med frykten, og hvordan skal vi leve livene våre i en verden der flere katastrofer lurer?
---
Den robustheten Øen er redd skal gå tapt, er den som gjør oss i stand til å forsørge oss selv, dersom samfunnsstrukturene skulle bryte sammen. I stedet mener han vi overskygges av en lite produktiv nevrotisisme knyttet til alt fra innbrudd til klimaendringer, vedlikeholdt av politikere og organisasjoner som vil tjene penger.
– Som det står i Norge om våren: Hvor flaut må det ikke være å oppdage at det er feil katastrofe som utrydder oss, sier Øen.
LES OGSÅ: På sporet av den nye tid
Menneskets frykt
– Frykt er et grunnleggende fenomen i menneskelivet. Det er nok ikke tilfeldig at frykt er den første følelsen som skildres i Bibelen, før skammen, når Adam har spist av kunnskapens tre og oppdager at han er naken, sier filosof og forfatter av boka Frykt, Lars Fredrik H. Svendsen.
Til forskjell fra dyrene kan menneskene få seg til å frykte det aller meste, også mulige farer i en annen verdensdel. Ikke minst er vi i stand til å konstruere imaginære trusler, hvilket er en viktig grunn til at vi begår ugjerninger mot hverandre, poengterer han i boka.
Det er nok ikke tilfeldig at frykt er den første følelsen som skildres i Bibelen.
— Lars Fredrik Svendsen, filosof
Også evolusjonspsykolog Leif Edward Ottesen Kennair beskriver frykt som en grunnleggende følelse. I et biologisk perspektiv handler det om evnen til å oppfatte farer, slik at man rekker å reprodusere seg før man blir spist. Slik sett er det altså ikke så stor forskjell på mennesker og dyr, men mennesker har noe andre dyr ikke har:
– Det vi kan si kjennetegner mennesket, er evnen til språk og dermed også evnen til å kunne skape seg en fremtidig virkelighet, for eksempel at man bekymrer seg frem til et katastrofescenario, sier Kennair.
LES OGSÅ: Døyr fe, døyr frendar
Liv og fiksjon
Nettopp språket er det Morten Øen lever av. I forberedelsene til bøkene går det med timevis med research og metodisk utprøving av romankarakterer. Mye av inspirasjonen henter han fra egne omgivelser, og miljøet som skildres i Norge om våren er så og si identisk med det som er utenfor stuevinduet i Nissedal. Ikke helt ulikt livet i romanen, kommer han også tett på matproduksjonen.
– All maten får vi fra gårdene rundt oss. Grisen i fryseren har vi klappet og oksekalven har vi løpt fra, sier Øen.
Men det er ikke bare virkeligheten som er Øens inspirasjonskilde. Verdens undergang er et yndet litterært område, og har vært det lenge. Øen har bladd seg igjennom 150 bøker med apokalypsetema og finlest 50 av dem. I Norge om våren finnes det referanser til Cormac McCarthys Veien, men også til eldre bøker som Daniel Defoes Robinson Crusoe og Henry David Thoreaus Walden. Livet i skogene, som Øen anser som postapokalyptiske romaner.
– Er det en form for estetisering av frykt i det du gjør?
– Det er beroligende når du klarer å få ting på en armlengdes avstand. Når folk opplever fæle ting, sier de at det var som å se en film, for adrenalin virker sånn at det dytter deg unna for å beskytte deg, svarer Øen.
Også filosof Svendsen ser mengden av undergangsskildringer i kunst og populærkultur i sammenheng med spenningen og grensesituasjonen det åpner for. Vi trekkes mot det som er skremmende, og kan finne estetisk nytelse i det.
– Det er et litt pussig fenomen. Vi oppsøker frykten så lenge det farlige holdes på avstand. Hadde vi ikke hatt denne avstanden, ville vi blitt lammet av frykt, sier han.
LES OGSÅ: Tegner frykten for fremtiden
OGSÅ I EKSISTENS: Troens frykter
---
Apokalypse
- Brukes opprinnelig som navn på skrifter i den jødiske og kristne litteraturen som handler om verdens undergang og gudsrikets fødsel under kosmiske omveltninger.
- Postapokalyptisk fiksjon skildrer tiden etter en stor katastrofe, for eksempel atomvåpenkrig, miljøkatastrofe, hungersnød eller en stor epidemi.
- Mary Shelleys The Last Man (1826) regnes av mange som den første postapokalyptiske romanen. Andre kjente bøker er Veien av Cormac McCharthy og Oryx og Crake av Margaret Atwood. Morten Øens roman Norge om våren (2017) skildrer et postapokalyptisk samfunn, mens forgjengeren Tellemarck (2015) tar for seg apokalypsen.
---
Klima og atomkrig
Store kritiske hendelser som rammer mange mennesker hardt, og som krever massiv og øyeblikkelig innsats er ikke nødvendigvis fiksjon. Hvilke kollektive farer som ligger lengst fremme i folks bevissthet, endrer seg over tid. Mens frykten for atomkrig var høyst reell under den kalde krigen, synes vi i dag å være mer redde for klimaendringer – og ikke minst terror.
Å ha evne til å gjenkjenne farer og kjenne frykt er i utgangspunktet gunstig, understreker Svendsen, men frykten kan også bli dysfunksjonell ved at vi bruker energi på å frykte katastrofer som statistisk sett ikke utgjør noen stor fare, og som heller ikke er basert på egne erfaringer. Terrorfaren er reell, men samtidig en sjelden dødsårsak.
– Det finnes dessuten visse kognitive mekaniser hos mennesker som gjør at vi har en tendens til å vekte negativ informasjon og mulige negative konsekvenser tyngre enn positive, mener filosofen.
Massemediene, som dyrker katastrofer og alt som er farlig, forsterker dette. Det fører til at vi ofte har ganske forvridde oppfatninger om risiko: Vi tror at verden blir farligere når det motsatte er tilfelle.
– Vi har aldri levd så trygge liv som i dag, sier Svendsen.
LES OGSÅ: – Vi er rett og slett overopphetet
Kennair ser mennesket som mer opptatt av livet her og nå, og tror ikke det nødvendigvis er de store, overgripende farene som engasjerer aller mest.
– Noen grupper er engasjert av miljøkrisen. Noen kan være motivert av tanken om at vår kultur skulle være i fare, som deler av støtten til Donald Trump hviler på. Men det er i grunnen lite adferd som tyder på at folk er revet med av frykt, da hadde vi vel stemt på andre partier enn vi gjør. Kanskje er folk mer redd for at noe skal gå galt i det nære, personlige livet – for at en selv skulle ha kreft, for egen økonomi og for barna sine, sier Kennair.
---
Nordmenn om risiko og beredskap
- 51 prosent av befolkningen oppgir at de er helt enig i at Norge er et trygt land og bo i. 1 prosent oppgir at de er helt uenig.
- 29 prosent oppgir at de alt i alt har et godt eller svært godt inntrykk av beredskapen mot større hendelser i Norge, mens 22 prosent oppgir at de har et svært dårlig eller dårlig inntrykk.
- Flest tror det er størst sannsynlighet for at hendelsene flom og fjellskred vil inntreffe i løpet av de neste ti årene.
- Det er størst grad av bekymring for at «terrorangrep» og «Cyberangrep på styringssystemer» inntreffer Norge de neste fem årene.
- Kilde: Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap. «Befolkningsundersøkelse om risikoresepsjon og beredskap i Norge». Rapport fra 2016
---
Hadde verden gått under, ville ikke Kyrkjebygda vært noe annerledes i starten.
— Morten Øen, forfatter
Stilne støyet
Stillheten er påfallende i Nissedal. Vi treffer ingen andre mennesker mens vi vandrer rundt i bygda, nesten ingen biler. Innsjøen er blikkstille.
Ideen til Norge om våren fikk Øen da han satt på verandaen med en lettøl en like stille vårdag for tre år siden og observerte en Nordkapp-vandrer på vei fra Lindesnes.
– Nede på veien kom det subbende en loslitt fyr med ryggsekk. Tanken slo meg at dersom det hadde vært postapokalypse nå, hadde vi ikke merket noen forskjell. Hadde verden gått under, ville ikke dette stedet vært noe annerledes i starten. Her oppe skrubber alle hverandres rygg, alle bytter tjenester. Folk her er jo bønder og håndverkere, de kan ting med nevene.
Øen, som kaller seg klassisk liberalist, avviser at boka er en idealisering av bondesamfunnet. Ingen her oppe vil tilbake til 1800-tallet, understreker han. Budskapet hans er snarere at folk bør klare seg med mindre og gjøre mer for å ta vare på seg selv.
– Når du skaper din egen trygghetssone, da slipper disse fryktgreiene etter hvert taket. De første årene her var det som om jeg hørte storbystøyet fra andre siden av fjellet – en brus av ting som ikke angikk meg lenger. Men når jeg står opp er huset kaldt, og jeg må lage te så jeg får varme i fingrene, og så må jeg hugge ved til opptenning.
