«Vårt samfunn skal fortsatt bygge på et kristent verdigrunnlag. Jeg tror vi har fått en bredere enighet om dette i senere år.»

Nei, det er ikke Jonas Gahr Støre, men partifelle Gudmund Hernes som taler. Året er 1993, og kirke- og utdanningsministeren deltar på en av de første politikerutspørringene ved Troens Bevis sitt berømte sommerstevne i Sarons dal.

«Vi kristne er veldig opptatt av barn. ‘La de små barn komme til meg’, sa Jesus. Jeg kan ikke skjønne at Muhammed kan ha sagt det samme.»

Nei, det er ikke Sylvi Listhaug, men Fremskrittspartiets formann Carl I. Hagen som taler til frimenigheten Levende Ord i Bergen. Året er 2004.

LES OGSÅ: Boken som endret kirken, Ap og KrF

Spisser seg til

Men det kunne vært 2017. Politikere som forsøker å vinne kristenvelgernes gunst er ikke noe nytt, men før årets stortingsvalg synes kampen å spisse seg til.

Én ting er trenden med at politikerne snakker varmt om kristen kulturarv og verdigrunnlag i en usikker tid med store endringer, deriblant økt kulturelt og religiøst mangfold som følge av innvandring, slik Vårt Land skrev om i vår.

En annen er at Kristelig Folkepartis vippeposisjon gjør det viktig å gjøre seg spiselig for kristenvelgerne, både for Høyre og Arbeiderpartiet. I vår har statsminister Solberg besøkt alt fra Kirkemøtet i Den norske kirke til det pinsekarismatiske nettverket Jesus-kvinner. Jonas Gahr Støre besøkte sitt første kristne sommerstevne alt i 2015 og snakker som første Ap-leder om troen sin.

Sist, men ikke minst plukker Sylvi Listhaug opp tråden fra Carl I. Hagen: Igjen frir en Frp-topp til den kristenkonservative høyresiden ved å tegne et bilde av Jesus som islamkritisk Israel-venn. Listhaug drar på sjarmtokt til kristne forsamlinger og advarer KrF mot å samarbeide med avkristningspartier som Ap. Ap hevder at de har flest kristne velgere og at Jesus, han var sosialdemokrat.

Og da har vi ikke begynt å snakke om KrF og deres velgere én gang. Kristenvelgerne kan med andre ord komme til å spille en sentral rolle ved årets stortingsvalg. Men hvem er de, sånn egentlig? Det skal Vårt Land forsøke å finne ut av i et knippe artikler denne sommeren.

En stereotypi

– Kristenvelgeren er en eldre dame på Vestlandet, sier Bernt Aardal.

Jakten begynner på valgforskerens velordnede kontor ved Det samfunnsvitenskapelige fakultet på Universitetet i Oslo.

– Hun er veldig aktiv i en indremisjonsorganisasjon, deltar i frikirkelige sammenhenger og er veldig opptatt av det moralske forfallet, doserer professoren videre, med armene i kors:

– Og hun er en stereotypi. Virkeligheten er jo mye mer nyansert enn som så. Det er mange ulike velgere som kan kalle seg kristenvelgere.

Selv er Aardal baptist, sønn av en pastor og KrF-politiker, og nok hakket mer interessert og belest på et felt som han tror er litt fremmed for den jevne valgforsker.

– Er du en kristenvelger?

– Nei, det vil jeg ikke svare på. Men jeg synes det er et fascinerende tema, for det er veldig vanskelig å gripe det an.

– Hvorfor det, er det et problematisk begrep?

– Ja, fordi det berører definisjonsspørsmålet om hvem som er kristen i Norge, som er både et politisk og et teologisk spørsmål. Skal man operere med begrepet kristenvelgere, så må det være i anførselstegn.

RUNE SLAGSTAD: «Tor Aukrusts sosialetikk dannet ­basis for Aps redefinering av forholdet ­kristendom-sosialisme»

En plansje

Likevel har valgforskeren gjort et forsøk på å kartlegge dem, og dette er kanskje det nærmeste vi skal komme en fasit i denne lille serien. Den kommer i form av en plansje med tittelen «Stemmegivning etter grad av religiøst engasjement». Aardal triller kontorstolen bort til datamaskinen, peker og forklarer.

Plansjen viser Kristelig Folkeparti, Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet sin oppslutning i fem velgergrupper (se figur). Tallene er fra Valgundersøkelsen fra stortingsvalget i 2013.

---

Ordliste

• Frikirkeligheten: menneskene tilknyttet de kristne trossamfunnene uten bånd til staten eller Den norske kirke.
• Lavkirkeligheten: kirkesamfunnene og menighetene som har en friere liturgisk og mindre høytidelig guds­tjeneste, og der lekfolk (ikke teologer) spiller hovedrollen. Knyttes gjerne til såkalt vekkelseskristendom, som vektlegger anger og omvendelse.
• Lekmannsbevegelsen: strømningen innen norsk kirkeliv utgått fra lekmenn (ikke teologer) og båret oppe av dem, slik som bedehus og misjonsorganisasjoner.
• Motkultur: kultur eller samfunnsbevegelse som er oppstått og virker som en motsetning og et alter­nativ til den rådende kulturen. I norsk sammenheng sikter man gjerne til målrørsla, lekmannsbevegelsen og avholdsbevegelsen når man snakker om motkulturene.
• Kilder: Store norske leksikon, Wikipedia

---

De to første velgergruppene er grovt sett avgrenset etter kristen identifikasjon, nemlig de som:

• Mener kristne verdiers plass i samfunnet er viktig – 40 prosent av velgermassen.

• Anser seg som «personlig kristne» – 31 prosent.

– Det første er et generelt og nær sagt uforpliktende standpunkt. Dette er en mangfoldig gruppe, både i partivalg og forhold til kristendom, sier Aardal.

Kritikere har ment at spørsmålet om man er «personlig kristen» kan støte bort velgere som er medlem i Den norske kirke, kanskje til og med de som føler sterk tilhørighet til folkekirken, men som neppe vil si at de personlig møtte Jesus og vendte om – noe som er mer vanlig i lavkirkeligheten, forteller valgforskeren selv:

– I stedet var andelen personlig kristne overraskende høy, og jeg vil anslå at nettopp folkekirkesjiktet fanges opp her. Her står Høyre sterkt, men også Ap gjør det ganske bra. KrF står svakt her.

LES OGSÅ: Listhaugs strateg varsler tøff kamp om kristenvelgere

Kjernen

De to neste velgergruppene er identifisert basert på det Aardal omtaler som «kristent engasjement»:

• Kirkegjengere (religionssosiologisk definisjon: går i en forsamling minst én gang i måneden) – 15 prosent av velgermassen. Lite for de mest aktive, men sett fra den andre siden siles de som kun går på julaften ut, ifølge valgforskeren.
• Medlem av en kristen organisasjon – 10 prosent.

– KrF står sterkt i disse to «innerste» velgergruppene, med 23 og 30 prosent. Vi ser også at Høyre holder på oppslutningen her mens Ap og Frp faller. Dette speiler forøvrig KrFs velgerprofil, sier Aardal.

Til sist skilte valgforskeren ut velgerne som både oppga å være personlig kristne, kirkegjengere og medlemmer. Da sto han igjen med fire prosent av velgermassen:

– Da ser du at KrF går rett i været. Dette er en mer ensartet velgergruppe, trolig den mest aktive lavkirkeligheten. Men selv her ligger KrF under halvparten. Dette landskapet er ikke er så ensartet, som man skulle tro.

LES OGSÅ: KrF i kamp mot sperregrensen

Historisk ballast

Hvorfor tenker vi da på KrF straks vi tenker på kristenvelgere? Norsk valgforsknings forhold til kristendom – og våre forestillinger om kristenvelgerne – bærer preg av at vi i 1933 fikk dette uvanlige partiet. I 1945 var KrF etablert på landsbasis.

– Siden vi har KrF, vil vi være opptatt av hva som får velgere til å stemme på det partiet, sier Aardal.

Han viser til at pionerene i norsk valgforskning, Henry Valen og Stein Rokkan, tidlig identifiserte en «moralsk-religiøs» skillelinje.

– Denne knyttet de til det de kalte medlemskap i lekmannsbevegelsen. KrF springer i stor grad ut av denne lavkirkeligheten og av frikirkeligheten, i motsetning til de kristendemokratiske partiene på kontinentet. I KrF skal man ikke bare dele et ideologisk grunnsyn, men også kjempe for de såkalte hjertesakene, forklarer Aardal:

– Disse har sine røtter i avholdsbevegelsen, den religiøse lekmannsbevegelsen og delvis i målrørsla – de tre motkulturene.

Alt på siste halvdel av 1800-tallet sto disse fram som en viktig politisk kraft. Særlig på Sør-Vestlandet, men også i resten av det vi i dag kjenner som bibelbeltet, hadde de et sterkt religiøst element.

Disse bevegelsene gikk inn i alliansen som kjempet mot embetsmannsstaten og som ble til partiet Venstre. Derfor bærer røttene til KrF også preg av distriktenes kamp mot makten i byene. Den dag i dag gjør KrF det dårlig i urbane strøk, og har brorparten av oppslutningen i de samme kjerneområdene.

LES OGSÅ: I denne kirken bestemmer politikerne

Journalistikken

– Hvordan gransker man egentlig «hjerter og nyrer», spør Bernt Aardal, med henvisning til teologiprofessoren Carl Fredrik Wisløff.

Han ser at man kan innvende at han har valgt «en veldig tradisjonell måte å se det religiøse landskapet på», men forsvarer det:

Skal man operere med begrepet kristenvelgere, så må det være i anførselstegn.

—   Bernt Aardal, valgforsker

– Dette såkalte Kristen-Norge – kristenvelgerne – plasserer seg over hele skalaen som jeg har vist deg. Spørsmålet er hvor man legger lista. Er det nok at folk deler noen holdninger til kristendommens stilling i samfunnet, eller kreves det noe litt mer personlig? Og er det da tro eller håndfast engasjement? ? Jeg har prøvd å si noe håndfast om noe som ikke er håndfast, ved å legge vekt på målbart kristent engasjement.

– Forblir noen grupper kristenvelgere skjult som nettopp kristenvelgere? Kristelig Folkeparti er jo alene om mange av sine hjertesaker og da blir de mer synlige som «kristne» saker. Andre kan ha et politisk ståsted motivert av kristendom, men hankes inn av andre partier på saker som flere kan være opptatt av.

– Ja, jeg tror disse hankes inn på andre saker. Man havner i journalistikken, dersom man vil identifisere disse velgerne. Du må velge deg noen forenklinger og koblinger, og gjerne prøve å gi dem et fancy navn. Som forsker vil jeg si at dette er interessante og uprøvde hypoteser, og det må testes ut om de holder, sier Aardal, og smiler lurt.

NESTE UKE: Den kristenkonservative, høyreorienterte velgeren

Vanskelig kristenjakt

Problemene står i kø for partilederne som vil kurtisere kristenvelgerne, skal vi tro Bernt Aardal.

– Det er litt frieri her og der, knyttet til noen veldig konkrete symbolsaker, svarer valgforskeren når Vårt Land spør om det faktisk er noen andre partier enn Kristelig Folkeparti som virkelig jakter på kristenvelgerne.

– Så frieriet er basert på en slags klisjéforestilling om hva KrFs velgere er opptatt av?

– På en måte så kan man si det.

LES OGSÅ: Hareide ristet Listhaug hos kristenkonservative Oslo Symposium

Knotete kurtise

Det er nemlig ikke så rent greit å kurtisere kristensegmentet, skal vi tro Aardal. For jo hardere et parti går ut i det mange anser som kristenkonservative hjertesaker – være det seg kamp mot abort, for kontantstøtte eller Israel – desto mindre blir velgergruppene de appellerer til.

– Dermed er det begrenset hvor interessante de gruppene er for partiene.

Motsatt vil en større velgergruppe, som for eksempel de som anser seg som personlig kristne, være langt mer mangfoldig. Dermed blir det desto vanskeligere å appellere til dem som kristenvelgere, forklarer professoren ved Universitetet i Oslo.

Ideologisk har lederskapet i Ap vært sterkt antikristelig.

—   Bernt Aardal, valgforsker

Ikke nok med dét: Forsøker du å gjøre deg lekker for kristne velgergrupper, risikerer du å gjøre deg upopulær i eget parti og støte andre velgere fra deg, mener Aardal. Dette gjelder særlig de store partiene.

LES OGSÅ: Derfor snakker Støre om kristen kulturarv

Støres spagat

Jonas Gahr Støres lederskap i Arbeiderpartiet er et godt eksempel:

– Historisk har det alltid vært et spenningsforhold i Ap. På det ideologiske planet var lederskapet sterkt antikristelig, men partiet hadde en betydelig andel av sine velgere blant lav- og frikirkelige. Disse tilhørte jo de lavere samfunnsalgene. Når Jonas Gahr Støre som første partileder begynner å markere seg litt på en annen måte, har det skapt en del rabalder innad i Ap, sier Aardal, som mener Støres kristenoppmykning representerer noe nytt.

Kanskje var det dette som kom til uttrykk da Ap-ledelsen gikk på et nederlag i spørsmålet om K-en i KRLE-faget på vårens landsmøte. Grasrota protesterte mot Ap-ledelsens KrF-flørt, slik Vårt Lands sjefredaktør Åshild Mathisen skrev den gang.