Boken som endret kirken,­ Ap og KrF

Denne artikkelen stod på trykk i Vårt Land 30. desember 2015.

2015 begynte og sluttet i politikkens tegn for Den norske kirke:

«Vi må betale mer skatt», proklamerte biskop Tor B. Jørgensen i sin åpningstale til bispemøtet i februar. Reaksjonene lot ikke vente på seg.

Sent i høst slo den samfunnsengasjerte kirken til igjen, da biskopene kritiserte regjeringens forslag til kutt i langsiktig bistand.

«Godhetstyranni», kalte landbruks­minister Sylvi Listhaug det, for så å runde av året med å erklære at kirken var blitt «mer politisk aktiv» og «gjennomsyret sosialistisk» i Dagen.

De siste tiårene har vist at kirken ikke er som den én gang var. Hva skjedde?

Mennesket i samfunnet

– Det går ikke an å forstå dagens debatt om kirkens forståelse av forholdet mellom kirke og samfunn uten å vende tilbake til Tor Aukrusts Mennesket i samfunnet, sier Tor B. Jørgensen, nå biskop emeritus

I år er det 50 år siden første bind av Aukrusts sosialetikk kom ut. Jubileet har gått hen uten presseomtale.

– Veldig mye av tankegodset lever videre gjennom dem som leste bøkene, som i dag sitter i kirkelige maktposisjoner. Men få husker navnet hans, sier prest Frode Lagset, som skriver doktorgrad om teologen ved Universitetet i Oslos teologiske fakultet (TF).

ERLING RIMEHAUG KOMMENTERER: «Gjensyn med øyeåpner»

Innflytelsesrik

Han mener Aukrust er «én av de få teologene som har innflytelse utenfor sirkelen».

– Om du ser på norsk realpolitikk er han den viktigste og mest innflytelsesrike teologen i siste halvdel av det 20. århundre. Han er en grå eminense, sier Lagset.

Rune Slagstad løftet i 1998 fram Aukrust som en av «de nasjonale strategene» som formet Norge, og pekte på innflytelsen han har hatt på Den norske kirke, Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti. På Verdidebatt-sidene i dagens Vårt Land skriver Slagstad om Aukrust i innlegget «Sedelighetens gjenkomst».

Den sosialetiske vekkelsen

Tor B. Jørgensen var én av dem som leste bøkene på slutten av 60-tallet.

Sekstiåtteropprøret skylte inn over ­utdanningsinstitusjonene. Også kristne studenter engasjerte seg politisk mot krig, økonomisk urettferdighet og undertrykkelse i det som har blitt kjent som den sosialetiske vekkelsen.

– Aukrust ble en slags onkel for den, sier Frode Lagset og får støtte fra Jørgensen:

– De to bøkene ble for mange av oss det teologiske grunnlaget for et oppgjør med hovedtenkningen om forholdet mellom kirke og samfunn. Det mener jeg er et epokegjørende, jeg vil nesten si paradigmesettende bidrag som Aukrust har gitt kirken.

LES OGSÅ: «Den norske, politiske kirke»

«Tretrinnsraketten»

Teologene og kirkehistorikerne Vårt Land har snakket med trekker fram følgende elementer i Mennesket i samfunnet som viktige for det man kan kalle kirkens sosialetiske vending:

Et brudd med det strenge skillet kirken tradisjonelt trakk mellom sitt og myndighetenes ansvarsområde.

En kritisk vurdering av økonomi, ­arbeidsliv, samfunnsstrukturer – og hvordan disse former menneskets liv.

For å kunne forholde seg til disse etisk, utformet Aukrust et sosialetisk redskap kjent som «tretrinnsraketten»:

1. Analyse av Guds vilje (verdier og målsettinger).
2. Analyse av den konkrete situasjonen de skal anvendes på – her trakk Aukrust som førstemann for alvor samfunnsvitenskapene inn i norsk teologi.
3. Når disse to sees sammen, kan man handle.

LES OGSÅ: Da Jesus ble synlig på 1970-tallet

Rød tråd

– Det var noe helt nytt. Aukrust fastholder at evangeliet ikke er et privat, åndelig rom ved siden av den konkrete virkeligheten, sier Dag Thorkildsen, professor ved TF.

– Kirken kan vise dette ved å ta stilling til konkrete spørsmål med politisk tilsnitt. Det kan vi, fordi Aukrust ga oss mulighet til det, samtykker Frode Lagset.

Det løper en rød tråd fra Mennesket i samfunnet til Bispemøtet som kritiserer oljeleting i Lofoten, som har en mening om flyktningspørsmålet og Kirkemøtet som oppfordrer til å drikke rettferdig kaffe, mener han.

Bøkene bidro til å forløse et politisk engasjement blant kristne studenter som tok forskjellig form. Noen ble kristensosialister, andre mer moderate. Blant de sistnevnte var en fremtidig statsminister.

LES OGSÅ: I denne kirken bestemmer politikerne

Bondeviks grunnbok

Kjell Magne Bondeviks to bind av Mennesket i samfunnet er fulle av ­understrekinger og notater. De er gjort av en fersk teologistudent ved Menighetsfakultetet, som så vidt var begynt i Kristelig Folkepartis Ungdom.

– Mennesket i samfunnet var veldig viktig for hele mitt politiske virke. De to bøkene var en slags grunnbok for meg, i tillegg til partiprogrammene. De er ­bøkene fra studietiden jeg oftest har kommet tilbake til, sier Bondevik og legger til:

– De inspirerte meg til å gå inn i politikken.

I årene som fulgte skulle han bli KrFU-nestleder (1968-1970) og leder (1970-1973).

LES OGSÅ: – Vi skal ikke langt tilbake i historien før kirkens engasjement kunne plasseres på høyresiden

Fra hjertesak til verdigrunnlag

Bøkene inspirerte og bidro til et av Bondeviks store prosjekter: å endre KrF fra et parti opptatt av noen få «kristelige» hjerte­saker, til et parti med et kristelig verdigrunnlag, som engasjerte seg i hele saksspekteret.

– Vi teologistudenter som hadde lest Aukrust fremførte med tyngde at etikken gjelder alle samfunnsområder. Vi brakte dette inn i KrFU-miljøet, og så inn i hovedpartiet.

Lars Korvald, partileder og statsminister, var åpen for tenkningen og med på å utvide partiets engasjement til miljø, utviklingsland og en etisk basert økonomisk politikk, forteller Bondevik:

– Det var klart med på å påvirke KrF til å bli et bredere parti.

Følg oss på Facebook og Twitter!

1950-årene

Tor Aukrust skrev egentlig ikke Mennesket i samfunnet for de kristne seksti­åtterne. Mesteparten av arbeidet var ferdig i 1960, forteller Frode Lagset.

Verket var ment som et svar på to problemer kirken stod overfor: Den var i ferd med å miste kontakten med makten og med samtiden. Ordet «avkristning» hadde lenge vært på alles lepper.

1950-årene var Arbeiderpartiets tiår. Forholdet mellom kirke og arbeiderbevegelse var fra gammelt av kjølig. Det hjalp ikke at profilerte kirkeledere kalte Aps velferdsstat for totalitær.

Samtidig var Norge blitt et moderne industrisamfunn. Kirkens etiske lære var derimot myntet på gamle bondesamfunn. Nå stod den uten svar på menneskets problemer i arbeidslivet og i forbrukersamfunnet, mente Aukrust.

LES OGSÅ: «For mye religion»

Kristelig tankesmie

I 1959 ble så Aukrust ­ansatt ved Norsk Menighetsinstitutt, et av 50-tallets tiltak for å gjenreise kirkens innflytelse i samtiden og grep om de unge. Menighetsinstituttet skulle forsone kirken med industriarbeiderne og arbeiderbevegelsen.

– Bispemøtet opprettet det vi i dag ville kalle en tankesmie, med kristelige utgaver av frokostmøtene Civita har i dag. Gjestene var ikke bare arbeidere, men Einar Gerhardsen og Haakon Lie, sier Lagset.

Aukrust kunne som forskningsleder bidra til brobyggingen ved å arbeide med svar på sosialetiske spørsmål som berørte industriarbeiderne og som han selv hadde identifisert i Mennesket i kulturen (1958). Der hadde han analysert hvordan industri- og forbrukersamfunnets teknologiske kultur nærmest har sine egne lover. Mennesket blir en tann i et tannhjul, opplever tap av mening og risikerer å miste kontrollen med samfunnsutviklingen.

Tidlig på 60-tallet gikk Menighetsinstituttet tom for penger. Aukrust fullførte Mennesket i samfunnet som kapellan på Hamar. Vendepunktet i forholdet mellom kirken og Arbeiderpartiet skulle først komme i 1975 – igjen med Aukrust i kulissene.

LES OGSÅ: Knuser myten om høyrevridde kirkeledere

Ap og kristendommen

Hver morgen, når Martin Kolberg ankommer kontoret på Stortinget, hilser han på Martin Tranmæl og Haakon Lie. «Kampen fortsetter», sier han til de to Ap-høvdingene på veggen, og går løs på dagens gjøremål.

– De to hadde en veldig avstand til kirken, som de mente alltid stilte seg på feil side i kampen for et rettferdig samfunn. I 1974 satt dette fortsatt i veggene på Youngstorget, sier Kolberg.

Det var det året et utvalg ledet av Helge Sivertsen leverte sin innstilling om Aps forhold til kirke og kristendom. Kolberg representerte AUF i utvalget. Der satt også Tor Aukrust.

I 1975 sluttet landsmøtet seg til hovedinnholdet i innstillingen, og uttalte at Ap ser en nær sammenheng mellom nestekjærlighetsbudet og en solidarisk politikk. Kristendommen ble en «vesentlig del av kulturarven», som skolen må gi «de oppvoksende slekter» kunnskap om.

I 1977 ble lignende formuleringer tatt inn i prinsipprogrammet. Dét var første gang det stod noe om religion i et Ap-program.

LES OGSÅ: Nazi-teologer skapte vårt bilde av Luther

– Lagde filosofien

– Aukrust lagde filosofien som skulle til for at partiet og AUF kunne akseptere dette. Den skilte­ mellom hva biskopene drev med og kristendommens innhold. For det kristne ­hovedbudskapet er jo sosialdemokratisk, sier Kolberg.

Han skrev store deler av innstillingen, forteller sokneprest Jørund Midttun, som skrev spesialoppgave om Ap og kristendommen.

Aukrust kunne formulere utvalgsleder Sivertsens gamle tanke om at den borgerlige kirken hadde beveget seg bort fra en opprinnelig kristendom. Han kunne gjøre dette ved å forenkle analysene av kapitalismen og sosialismen fra Mennesket i samfunnet, forklarer Midttun.

Der hadde han søkt å vise at det ikke er noen motsetning mellom sosialdemokrati og kristendom, utdyper Frode Lagset.

LES OGSÅ: I 1969 stemte 97 prosent av kirkelederne borgerlig

Konsekvensene

– Utvalget bidro til å dempe den verste aggressiviteten. I dag har vi et helt annet syn på kirkens praksis, for den har forandret seg veldig. Det er veldig undervurdert hva Tor Aukrust har betydd for forholdet mellom Ap og kristendommen, sier Kolberg.

Arven etter utvalget er et langt mer kirkepolitisk aktivt Ap, mener TF-professor Hallgeir Elstad.

– Siden da har Ap hatt en positiv vurdering av statskirken og folkekirken. Kristendommen ble en positiv samfunnsverdi. Det fikk kirkepolitiske konsekvenser.

Frode Lagset mener Tor Aukrust bidro til å forlenge statskirkeordningen med én generasjon. Slik ble avviklingen av statskirken ikke preget av hensyn til humanetikere, men til et flerreligiøst samfunn.

LES OGSÅ: – «Historiens kvern» vil trekke KrF mot Ap

Mannen bak bøkene

«Beskjeden» er en beskrivelse som går igjen når folk skal svare på hvorfor Aukrust synes glemt

Han søkte ikke oppmerksomhet, unngikk konflikter og stod liksom litt på utsiden av teologiske og kirkepolitiske stridigheter. Muligens var det derfor Aukrust var pensum både ved Menighetsfakultetet og TF.

– Det er kanskje én sånn annenhver generasjon, sier Frode Lagset.

Enkelte trekker også fram en depressiv side og en tung historie fra fortiden. Men både sekstiåttere og studenter han underviste ved Det praktisk-teologiske seminar sier at det var noe ved ham som traff dem.

– Folk ble påvirket, fastslår Hallgeir Elstad.

– For meg var Aukrust en mytisk skikkelse. Eldre kolleger som opplevde ham, forteller at han gjorde et voldsomt sterkt inntrykk, sier Jørund Midttun.