Reportasje

Små sko, stor tro

For ikke lenge siden betraktet kirken barn som tomme kar som skal fylles opp. Slik er det ikke lenger.

Barn i kirkene har blitt mer synlige. I Den norske kirke er de aktive i gudstjenesten og deler ut nattverd, blant annet.
En forklaring ligger i verdensrommet. Vi skal mer enn 50 år tilbake i tid. Det handler om moderne barndom.
– Det skjedde noe i USA etter Sputnik-sjokket, sier Anne Inger Helmen Borge, psykolog og professor ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo.
Da Sovjet sendte opp romsonden Sputnik 1 i 1957, forsto amerikanerne at russerne lå lenger framme i kunnskap og kompetanse enn de hadde trodd. Amerikanerne gransket skolesystemet og forsto at kunnskapsnivået måtte økes. Teoretikere mente at barn kan lære for eksempel fysikk bare man legger til rette for barns nivå, forteller Helmen Borge. Man ble også opptatt av å få fram intelligens og kreativitet som ligger i hvert menneske, den såkalte evnereserven.
– USA tok igjen Sovjets forsprang i kunnskap og greide å bygge opp så mye kompetanse at de ble ledende i romkappløpet, sier psykologiprofessoren.

LES OGSÅ: Hadia Tajik: Send barna til kirken

Medbestemmelse

Den nye innsikten ble importert til Norge.
Ny kunnskap i læringspsykologien på 70-tallet nådde norske pedagoger og psykologer gjennom lærebøker. Det kompetente barnet ble nedfelt i den norske skolens læreplaner. Barn skulle høres og tas på alvor.
– Barn har fått rett til medbestemmelse, også i barnehagen. Det gir en kvalitetsheving i hverdagen for barn. Vi forstår barn bedre, sier Anne Inger Helmen Borge.
Selv om hun skulle ønske samfunnet hadde kommet lenger i synet på barn, har vi likevel kommet langt: Verdens første barneombud ble opprettet i Norge. I rettsvesen, i politiet og i skolen blir barn lyttet til. Utviklingspsykologi, som er Borges spesialområde, har høy status ved universitetene.
– Det er en positiv utvikling. Barn får tidlig sosial kompetanse og et sterkt selvbilde, sier professoren.

LES OGSÅ: – La barna gå i kirken

---

---

At barn kan få nattverd synliggjør at barnet er fullverdig deltaker i kirken.

—   Kristine Aksøy, Kirkerådet

Fullverdig tro

Så lenge det rådet et syn på at barn var ufullkomne voksne, hadde heller ikke barn en fullverdig tro. Barnetroen ble noe som barna skulle vokse av seg.
I løpet av 90-årene slår den nye erkjennelsen også inn i norske kirker. Innen Den norske kirke betrakter man nå barn som selvstendige, ferdige mennesker. Deres tro er fullverdig. Selv nyfødte og nydøpte babyer praktiserer tro når de er med på babysang i kirkerommet, sier Kristine Aksøy. I Kirkerådets sekretariat leder hun seksjon for barn, unge og trosopplæring i Kirkerådets sekretariat.
– Hva har endret seg i kirken?
– Jesus holdt fram barnet som forbilde. Vi har det i tradisjonen vår, men kirken har ikke alltid etterlevd det. Vi underviser ikke lenger ovenfra og ned, men går i reell dialog om trosspørsmål med barn. Prester og kateketer blir i dag utdannet slik at vi skal være lærende fellesskap sammen med barn. Da kan også jeg lære noe av barna.
– Hva kan voksne lære av barna?
– Kjempemye: Nysgjerrighet, åpenhet og undring. Vi har blitt bevisste på at medvirkning er noe annet enn «nussifisering» av barna ved å stille dem opp og synge artige barnesanger. Barn stiller spørsmål og har umiddelbare refleksjoner. De gir oss nye perspektiver og utfordrer det som hos voksne er innarbeidet.
I utvikling av et moderne syn på barns tro har også de kristne barne- og ungdomsorganisasjonene spilt en viktig rolle, framhever hun.
LES OGSÅ: Bør ikke-kristne sende barn til skolegudstjenester?

Nattverden

Aksøy understreker at hennes utsiktspunkt og erfaring er fra den østlandske delen av den lutherske majoritetskirken.
I løpet av året er mange tusen barn innom trosopplæring:
• 184.745 barn i alderen 0-12 år var med på aktiviteter i fjor
• 22.000 var med på babysang i 2015
• 13.500 var med på søndagsskole i 2015
 Da barn i 1993 fikk lov til å få nattverd reagerte biskop Per Lønning på at babyer skulle få brød og vin.
– Hva har det betydd at barn får nattverd, Aksøy?
– Det synliggjør at barnet er fullverdig deltaker. Perspektivet på troen som en gave er blitt tydeligere. Man trenger ikke forstå for å ta i mot, man trenger ikke ha en bevisst tro. Det holder å være døpt og ville ta imot. I dag tar mange barn med foreldrene sine til nattverd når de er med på gudstjenester.
LES OGSÅ: Slik tar kirken avstand fra tukt

Trosopplæring

Men barnet har ikke vært lenge i paradis, skal vi tro Elisabeth Tveito Johnsen, som har forsket på barneteologi. I 2007, da trosopplæringsreformen var på beddingen, skrev hun en artikkel i Årbok for Den norske kirke om hvor kort kirken hadde kommet i å se barnet som et subjekt: «Det er et godt stykke igjen før barns tro blir anerkjent som fullverdig tro. Mitt inntrykk er at voksentro fortsatt er et ideal».
Det var for ti år siden.
Så ble trosopplæringen innført. Den største bevilgningen som kirken noen gang har fått over statsbudsjettet, har gitt barnet større plass i kirken, mener Tveito Johnsen. Siden reformen ble vedtatt i 2003, har trosopplæringen fått totalt 2 milliarder kroner. I år er det satt av vel 444 millioner kroner.
– Hvor langt har man nå kommet?
– Mye tyder på at det har skjedd en endring i språket man bruker om barn og tro. Tegnene er tydelige i gudstjenesten. Mens barn før ble satt i en krok for ikke å forstyrre gudstjenesten, blir de i større grad satt til de viktige oppgavene, slike som tidligere var forbeholdt de voksne og de erfarne kristne, sier Tveito Johnsen, som er førsteamanuensis ved Det Teologiske fakultet, Universitetet i Oslo.
– Noen reagerer på at barn deler ut nattverden?
– Å gi en slik rolle til et barn som ikke har gått gradene i frivillighetshierarkiet, opplever enkelte som sårende. Andre mener at man må forstå nattverden før man kan dele den ut. Men det er ved å delta at man forstår nattverden som fellesskap og mysterium, og det gjelder både barn og voksne, sier Elisabeth Tveito Johnsen.
Det anbefales at nattverdmedhjelpere normalt skal ha fylt 15 år, som er den religiøse myndighetsalder.
LES OGSÅ: 10.000 barn skal sove i kirken

Usikre voksne

Dagens trosopplærere er opptatt av hva barn har med seg inn i kirken, ifølge Elisabeth Tveito Johnsen. Barn er ikke bare tomme kar som skal fylles opp, men personer med kunnskaper og et liv.
– Å bli anerkjent som subjekt er nettopp dette  å være verdt å lytte til og ha egen kunnskap, sier hun.
En utfordring ved å se på barn som subjekt er at voksne blir usikre på sin egen rolle, peker hun på. Voksne kan bli tilbakeholdne i å formidle sin egen erfaring. En misforståelse som lenge har blitt stående er at barnet er garantist for sin egen kunnskap og blir overlatt til seg selv i å utforske troen.
– Voksne må ikke slutte å være subjekt. Voksne og barn er to parter i å utforske troen sammen, sier Elisabeth Tveito Johnsen.

Ble redd

Alt er ikkeidyll. Det finnes religiøse miljø der barn ikke har det bra.
Benedikte Kyvik (45) hadde ikke noe valg som barn. Hun var nødt til å bli med i kirken, først i folkekirken, senere i karismatiske menigheter.
Der ble hun redd.
– Jeg var fem år da jeg skjønte alvoret i arvesynden. Gud forlangte alt av meg.
Hun hørte forkynnelse om åndsdåp, og 11 år gammel, ba hun selv om å bli åndsdøpt, stolt over å være tidlig åndelig utviklet. Men tungetalen gjorde henne forvirret og emosjonelt ensom. Hun mistet også lekenheten.
Vestlendingen bor nå i Oslo der hun er sanger og pedagog. Hun har lagt bak seg miljøet hun var en del av til hun var 24 år og understreker at hun ikke er noe offer. For å gi en stemme til barn som har det vondt i strenge, religiøse miljø, har hun laget foredraget «De Glemte Barna».
LES OGSÅ: Advarer mot «nussifisering» i kirken

Heliggjørelse

Benedikte Kyvik er særlig opptatt av det hun kaller «helliggjørelsespraksis» i karismatiske miljø. Barn og voksne skulle ofre seg ved helhjertet å dedikere liv og tid til Gud. Da måtte man «korsfeste sitt kjøtt», kjempe mot synden. Levde man ikke rett, kom man ut av Guds beskyttelse og kunne bli angrepet av djevel og demoner. Benedikte Kyvik ble redd for å gjøre noe galt.
– Jeg prøvde å knuse og drepe det i meg som ikke ønsket å leve for Gud.
Da Benedikte Kyvik gikk ut av miljøet og ble skilt, rev hun biblene sine i stykker. Boka representerte hatet hun hadde mot seg selv. Hun har jobbet mye med gudsbildet sitt de siste 20 årene.
– Ofte når jeg ber sier jeg «Gud mor far». Jeg forholder meg mye til Maria, men er ikke opptatt av teologi.
LES OGSÅ: – Barna tror kirken er hoppeloppeland

Dytting

Fra det hun hører har ikke mye endret seg i de mest karismatiske miljøene. Hun leste Vårt Lands artikkel om barna som i menigheten til Visjon Norge blir dyttet.
– Jeg har opplevd det som tenåring, gang på gang. Jeg falt, de vil det, det ser bra ut. Men det var aldri Guds kraft. Jeg tror på det åndelige og på mirakler, men tror du på det, trenger du vel ikke hjelpe Gud med å dytte?
Hun mener det er fint for barn å ha en tro, men den må være deres egen, understreker hun. Det er en forutsetning at foreldre har respekt for andre typer tro og ikke tråkker over barns grenser: Ikke tving barn til å gå i kirken hver gang, ikke manipulér dem med følelser.

Barnekonvensjonen

Alt kristent barnearbeid må måles opp mot FNs barnekonvensjon, mener Benedikte Kyvik:
– Jeg setter menneskerettighetene over alle religiøse skrifter.
Barneombudet får ikke mange spørsmål fra barn som handler om tro. Når det skjer, handler det mest om retten til å melde seg ut og inn i trosretninger og om foreldre kan nekte eller tvinge barn til å delta i religiøse aktiviteter, skriver Kari Stenquist hos ombudet i en e-post til Vårt Land.
I sine svar henviser barneombudet til Barnekonvensjonens artikkel 14 som handler om religionsfrihet: ««Alle barn har rett til å tenke og tro på det de vil. Men, foreldrene har rett til å gi dem råd». Foreldre kan blant annet bestemme om barnet skal være med i kirken, skriver Barneombudet på sine nettsider.
Når barn er 15 år, har de nådd religiøs lavalder i Norge og kan selv melde seg ut og inn av trossamfunn.
LES OGSÅ: Lar barna selv velge om de vil bli døpt

Åndelig oppdragelse

Kjell Totland har engasjert seg i barn og tro etter samtaler med mennesker som har vært barn og unge i lukkede religiøse miljø. Den pensjonerte psykologen er ikke ute etter å advare mot slike bevegelser, men er opptatt av at barn skal bli ivaretatt der.
På sin blogg har han blant annet skrevet om hva han mener er god åndelig barneoppdragelse.
Spesielt har han fokusert på voksne som påvirker «i Guds retning», og som har et stort engasjement i forhold til sin åndelighet – mennesker som ofte blir oppfattet av andre som 'dypt religiøse'», skriver han.
Han nevner blant annet:
• Voksne skal ikke invadere barn, eller overøse dem med åndelighet.
• Barn må ikke fores med svar, men ha muligheten til å finne ut av ting på egenhånd, og få utvikle evnen til å stille spørsmål.
• Foreldres lojalitet må være hos barnet, ikke i en menighet eller religiøs gruppe.
• Ikke glem at barn har rettigheter. De skal for eksempel ikke ofres eller krenkes ved at voksne manipulerer dem, setter «eget kall» foran alle andre hensyn, eller påfører barna skyldfølelse eller truer dem med fortapelse i den hensikt å få barnet til å tro som dem.

Totland ser store variasjoner: Fra de som følger det han mener er gode prinsipper, til de som er for «ambisiøse på barnas vegne». Noen ganger risikerer barn rett og slett å bli ofret for en ideologi. Visjonene får fortrinnsrett.
– I all iveren og hallelujastemningen er det da fort gjort å glemme hva barna faktisk trenger.
Kjell Totland nyanserer også her: Mange faktorer påvirker hvordan barn har det og man kan derfor ikke konkludere at alle barn i slike miljøer kjenner seg utrygge.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje