Advarer mot ‘nussifisering’ i kirken

– I kirken er det en tendens til å nussifisere barn. I det øyeblikket man inviterer barn til gudstjeneste, ønsker man å gjøre dem synlig. Det kan de selvfølgelig få gjøre på mange måter, men slik praksisen er mange steder i dag, ødelegger det ofte gudstjenestens rytme, sier Heid Leganger-Krogstad, professor ved Det teologiske Menighetsfakultet, og legger til:

– Vi vet om tendensen til at voksne som unngår gudstjenester som flagges med nettopp tros­opplæringspreg, sier hun.

Slike gudstjenester er det etter­ hvert blitt flere av: Det finnes egne Tårnagentgudstjenester, Lys Våken-gudstjenester og Kode B-gudstjenester. Barn får også egne invitasjoner til gudstjenester hvor det er utdeling av fire-årsbok og dåpslys.

Disse er også kommet for å bli, understreker hun.

LES OGSÅ: «De hellige, alminnelige kirkesnylterne»

Digresjoner

Det er likevel en hårfin grense mellom forestilling og opprettholdelse av gudstjenesten­ når barn er til stede, mener MF-professoren, som uttaler seg spesielt om skolestartgudstjenesten.

– Ofte gjør presten for mange digresjoner i liturgien. For eksempel kan vedkommende si: «Se, her er alle disse seksåringene. Er de ikke flotte? La oss gi dem en skikkelig applaus!» Da tar man forestillingens vokabular og innfører den i gudstjenesten. Slik blir også ungene behandlet ­annerledes enn alle andre.

Snik heller inn en innledning før gudstjenesten. Da kan en ­ønske noen grupper særlig velkommen. Eller takk etter gudstjenesten sammen med alle andre som var delaktige, tipser hun.

Mange skolestartgudstjenester innebærer også utdeling av seks-årsboken. Også dette fører til et liturgisk brudd, mener MF-professoren, som i stedet foreslår utdeling under kirkekaffen.

Det samme gjelder barnevennlige innslag, som å legge opp til skattejakt i kirkerommet.

– Dette kan gjøres på alle ­andre tidspunkter enn akkurat ­under gudstjenesten.

LES OGSÅ: Kirken opplever medlemsras etter ny utmeldningstjeneste

Vant til ikke å forstå

At barn er til stede bærer også prekener preg av, mener Leganger-Krogstad, som peker på at språket blir enklere, ofte mer i form av en fortelling. Slik må det nødvendigvis også være, synes hun.

– Mot slutten kan presten imidlertid si: «Men nå vil jeg snakke litt mer til de voksne», og deretter språklig løfte seg et hakk. Barn er vant til ikke å forstå alt.

MF-professoren understreker at barns delaktighet i gudstjenestelivet er viktig. Alt må likevel ikke skje på deres premisser.

– Barna er fremtiden, men de må lære seg hva en gudstjeneste faktisk er. Gudstjenesten har en rytme som har vært der før oss og som skal fortsette etter oss. Her trer både voksne og barn inn i noe som lever på tradisjons­kotymer. Det skal oppleves som en hellig stund, hvor en løftes ut av hverdagslivet. Dette må gudstjenestene greie å opprettholde selv om man inviterer alle seksåringene, sier hun.

LES OGSÅ: Kraftverket menighet syndet med opphavsretten - må trekke salmeplate

Kler seg ut som kirkemus

– Vi må ikke bli for stive i kantene, kontrer Øystein Holtskog. Han er sokneprest i Kilebygda kirke i Skien, hvor de inviterer til skolestartgudstjeneste på søndag.

– Selvfølgelig kan det bli avbrudd i gudstjenesten med barn til stede, men jeg opplever likevel at det er en fin flyt i liturgien. Mitt inntrykk er også at barn skjønner at de er i en gudstjenestesammenheng og tar dette på alvor, sier han.

I menigheten hans på søndag kommer de til å ha en samtale­preget preken hvor barn får komme med innspill. En av fjorårets konfirmanter skal kle seg ut som figuren Petrus kirkemus og dele ut seks-årsboken.

– Det er hele tiden en balanse­gang ikke å la det hele skli ut, men jeg mener vi klarer å ta både barn og voksne på alvor, sier han.

– Men får barna et riktig bilde av hva en gudstjeneste egentlig er ved slike innslag?

– Jeg opplever at slike gudstjenester heller åpner opp for kirken. Barna blir tatt på alvor og får være barn, sier han.

Elsker gjentakelser

Kristine Aksøy, seksjonsleder for barn og trosopplæring i Kirkerådet, mener det er viktig at prester er oppmerksomme på problemstillingen som MF-professoren reiser.

– Det er en fare for at gudstjenester hvor barn er spesielt inviterte både kan bli for banale og at liturgien kan gli ut. Samtidig tror jeg det er fullt mulig å skape gudstjenester hvor man ikke går på akkord med liturgiens rytme og samtidig ivaretar både barn og voksne. Det krever at man forbereder seg godt, sier hun.

MF-professor Heid Leganger-­Krogstad er ikke redd for å skremme bort barnefamilier ved å holde fast på gudstjeneste­rammene.

– Det rare er at ingen er så glad i nattverd som barn. Jeg pleier å si at barn er grunnleggende rituelle. De elsker gjentakelsen. Jeg tror heller det er foreldre som ikke våger å la dem få delta i det ordinære, som tror at det må skje noe i gudstjenesten for akkurat dem. Men i dag finnes jo både vandringer og andre konkrete gjøringer i gudstjenester som passer for barn, sier hun.

Følg oss på Facebook og Twitter!