En morgen midt i desember i 2010 våkner hun. Dagen før har hun hatt termin med sitt tredje barn. I den store magen hennes, hvor det bor et lite menneske, er det ikke lenger tegn til liv. Et lite liv som ikke har rukket å begynne, er allerede over.
– Jeg har aldri vært så lei meg for noe som det jeg var da, sier Margit Lovise Holte.
I den bunnløse sorgen vender hun seg til Gud:
– «OK, Gud. Jeg har stått og forkynt om din nåde og godhet, og om at du er med gjennom alt. Nå får det bære eller briste».
Og hvis det brister, vil hun ikke klare å jobbe som prest igjen.
Først og fremst lagleder
Det har gått snart fjorten år siden den tyngste dagen i Margit Lovise Holtes liv. Og, røpealarm: Hun klarer å jobbe som prest igjen. I år kommer hun nok til å klatre oppover på lista over Norges mest omtalte prester.
– Er det mange som skal ha tak i deg for tida?
– Selvfølgelig er det mange som spør og lurer på alt mulig, men det er en underlig situasjon, for på den ene siden er det et helt vanlig bryllup, og på den andre siden er det ikke det.
31. august i år kommer hele Norges øyne til å være rettet mot Geiranger, hvor Holte skal vie prinsesse Märtha Louise og Durek Verrett.
---
Margit Lovise Holte
- Sokneprest i Ulstein.
- Kommer fra Folkestad på Sunnmøre.
- Teolog fra MF vitenskapelig høyskole, og har mastergrad i klinisk sjelesorg.
- Har jobbet som ungdomsprest i Vestre Aker og prest i Lommedalen og ved Modum Bad.
- Gift med Ole Martin, fire døtre, én av dem i himmelen.
- Skal 31. august vie prinsesse Märtha Louise og Durek Verrett i Geiranger.
---
Når Vårt Land treffer henne en ettermiddag i begynnelsen av august, er hun først og fremst i Oslo som lagleder for Hødd jenter 16 i Norway Cup.
Ettersom laget hennes lenge fortsatte å vinne, har hun ikke hatt tid til presse. Men nå som laget omsider har røket ut, får Vårt Land audiens. I veska ligger Hødd-genseren som hun har vært inne på kafétoalettet og skiftet av seg like før.
Ville ikke lovsynge i himmelen
Før vi retter blikket mot Geiranger, la oss starte et annet sted på Sunnmøre. Nærmere bestemt på Folkestad med om lag 300 innbyggere. Hvis du snur deg den ene veien ser du Sunnmørsalpene tårne seg opp, som snødekte spisser på opp mot 1700 høydemeter. I den andre retningen ligger havet, med Grønland som neste stopp. Det er her Holte vokser opp.
– Det er jo en eksistensiell sårbarhet som vi er konfrontert med i det vestlandske. Det store havet, som både tar liv og gir oss levebrød. Og de mektige fjellene på den andre siden.
Det er jo så mange barn som dør i verden hver dag, og nå er jeg éi av mødrene, slik som Maria, som bærer den erfaringa
Midt i alt dette var det noe som gikk og gnagde i hodebunnen hennes da hun gikk i fjerde klasse. Så mye at hun tok motet til seg og gikk fram til kristendomslæreren sin.
– Hvis det er slik at å være i himmelen betyr at jeg må stå foran Guds trone og lovsynge Herren til evig tid, så tror jeg ikke at jeg har lyst til å komme til himmelen, sa hun.
En slik tilværelse kunne rett og slett høres i overkant monoton ut. Selv om hun gjenforteller dette med et visst glimt i øyet, tenker hun tilbake på hendelsen som en viktig trossamtale. Kanskje aller mest fordi læreren tok henne så på alvor:
– Hun svarte meg veldig klokt: «Vet du hva, hvis du ikke vil stå og synge til evig tid, så tror jeg himmelen er et sted hvor du kan få lov til å gjøre det du vil».
Teologisk «hjernepopkorn»
Til tross for den tidlige bevisstheten om tro, var det på ingen måte klart at det var prest hun skulle bli. For det første hadde hun aldri sett en kvinnelig prest før hun selv var 19 år gammel. For det andre bestemte hun seg som tenåring for at slett ikke trodde på Gud.
Da hun selv gikk på videregående opplevde hun at mange ungdommer i nærområdet døde i bilulykker. Det var vanskelig – om ikke umulig – å forstå. At unge mennesker, som var på vei ut i livet, skulle dø.
Det ble et år hvor hun tok avstand fra gudstroa hun hadde båret med seg gjennom barndommen. Et år hvor hun vendte seg vekk, og fortsatte tilværelsen som om Gud ikke fantes. På et vis følte hun likevel at hun fortsatt kunne gå til gudstjeneste og til nattverd; hun trengte ikke å ta avstand til kirka selv om hun tok avstand til Gud.
Men i løpet av året hun var elev på ettåringsprogrammet til Ten Sing Norway, fikk pipa en annen lyd:
– Da hørte jeg min første teologiske forelesning, om treenighet og transcendens. Og det var som «hjernepopkorn». Jeg forsto at kristendommen er en intellektuell greie, og det tok meg fullstendig.
Den intellektuelle nysgjerrigheten ble avgjørende for at hun søkte seg til teologistudiet. Og valget av studiested falt på MF fordi hun hørte at der fantes det fortsatt kvinneprestmotstandere.
Hun ler litt når hun forteller om det. Holte regnet med at hun kom til å møte kvinneprestmotstandere senere i livet, så hun kunne like gjerne forberede seg på det og høre hvordan de tenkte.
Alle stedene Holte har jobbet som prest, har hun vært den første kvinna. Og mens hun fortsatt var teologistudent, ble hun den først kvinna som forkynte på en gudstjeneste i Storsalen menighet i Oslo.
Du vet, for meg er dette forbausende vanlig
Ei venninne for hele livsbredden
– Er det flere enn meg som synes det er morsomt at du og Märtha har veldig like navn?
Märtha Louise og Margit Lovise. Venninner, «soul sisters», den ene skal vie den andre.
Siden sistnevnte er født to år etter førstnevnte, har Holte fått spørsmål om hun er oppkalt. Og ja, hun er oppkalt, ikke etter prinsessa, men etter sine to bestemødre.
I 2021 ansatte Møre bispedømme en sokneprest som uttalte at han ikke kunne ha fellesskap med kvinnelige prester. Da tok Holte til motmæle i et leserinnlegg, og inviterte ham til nattverdsfellesskap. Etter det rykket prinsesse Märtha Louise ut på Instagram og uttrykte støtte til venninna, som hun omtalte som sin «soul sister», et begrep vi allerede har vært innom. Men hva betyr det egentlig?
– Det må du jo spørre henne om.
– Men hun får jeg ikke snakket med. Du er det nest beste.
– Det er jo sånn at med noen venner kan du dele litt av livet med, og andre venner er for hele livsbredden. Det er sånn det lander hos meg.
Holte forteller at hun satte pris på å få støtte fra venninna da hun sa ifra om kritikkverdige forhold.
– Det synes jeg var fint – og litt uventa. Jeg fikk litt sjokk, bryter hun plutselig ut, før hun senker stemmen til vanlig nivå igjen:
– Det er klart at det har vært viktig å ha en venn som vet noe om å stå i et trykk. Det å være tro mot hvem man er, og navigere i det. Som prest opplever jeg også at mange har meninger om meg. En er jo eksponert.
Når vi tar et blikk på CV-en er det lett å gjette på i hvilken periode av livet de to ble kjent: Da Holte var prest i Lommedalen menighet i Bærum, som er prinsessas lokale kirke.
– Døtrene våre begynte i menighetsbarnehagen sammen, forklarer Holte.
Hun ramser opp familiemiddager i kirka, barnekor, døtre som ble med hverandre hjem og to familier som ble tett knyttet sammen. Også da Holte tok med familien og flytta vestover, fortsatte de å holde kontakten.
«Et forbausende vanlig bryllup»
I juni kunne Vårt Land melde at presten i Geiranger hadde «tom kalender» 31. august. På det tidspunktet hadde Holte allerede visst i rundt ett år at det var hun, og ikke Geiranger-presten, som skulle vie paret. Og senere samme måned sprakk nyheten.
Det er viktig for Holte å presisere at hun tidlig klarerte med den lokale prosten at det var OK at hun tok en vielse i Geiranger, og at hun ikke tok noens jobb i den sammenhengen.
– Du vet, for meg er dette forbausende vanlig. Det er jo mer oppmerksomhet, men ellers er det et ganske vanlig bryllup med Den norske kirkes liturgi. Min vigselsrett er jo knyttet til det, og det er slik jeg kan vie dem.
Nå kan hun fortelle at papirene er i orden, og at hun har gjennomført vigselssamtale med paret.
– Vi har planlagt hvilke tekster det skal leses fra og hvilke salmer fra salmeboka som skal brukes, ramser hun opp.
– Helt vanlig prosedyre?
– Ja! Er det kjedelig eller? spør hun og ler.
– En rystende opplevelse
Noen ting vil likevel være annerledes. På lista over inviterte står kongelige fra Europas mange kriker og kroker, og prominente og profilerte personer fra inn- og utland.
– En av grunnene til at dette bryllupet får ekstra oppmerksomhet fra folk, er nok den åndeligheten som paret representerer. Har du gjort deg noen tanker om hvordan det skal være plass til denne i Den norske kirke?
– Der tenker jeg at jeg ikke tror jeg har kompetanse til å svare på det. Jeg har ikke lest meg opp på noen forskning, eller noe. Jeg tror kanskje du må spørre noen andre.
Hun trekker fram sannhets- og forsoningskommisjonens rapport og reflekterer rundt at hun selv representerer en majoritetsreligion, og at det da blir feil å avgjøre om andre føler seg hjemme der eller ikke.
– Men som prest kan jeg jo si at vi ønsker å møte alle menneskers erfaringer og livsfortellinger med respekt og kjærlighet, slik Jesus møtte dem.
– Jeg har forstått det som at du var ei viktig støtte for familien i tiden etter at Ari Behn gikk bort?
– Ja... hva skal jeg svare på det, da?
Hun tar ei lang tenkepause. Det føles som hun veier hvert ord på ei vekt før hun slipper dem ut i lufta.
– Det er klart at for meg og for oss, min familie, var det en veldig smertefull og rystende opplevelse. Han var en familievenn, og han hadde kjent jentene mine siden de ble født. Men utover det, tror jeg det skal få forbli i det private.
Ett familiemedlem mindre
Ni år tidligere var det Holtes familie som mistet et medlem. Fra før hadde hun og mannen to jenter. De hadde gått og gledet seg lenge og fortalt at de skulle bli storesøstre. Og med den store magen under prestekjolen, hadde Holte vagget rundt i menigheten og lokalmiljøet. Men i stedet for gratulasjoner og dåpsfeiring, måtte familien håndtere kondolanser og begravelse.
Tida som fulgte etter at Lucia døde en «krybbedød i mors liv», beskriver Holte som fylt med bunnløs sorg. Et barn, som var på vei ut i livet, var blitt tatt livet fra seg. Og hun forsto ingenting.
Lucia er nok den av døtrene mine som har lært meg mest, selv om jeg hadde henne minst
— Margit Lovise Holte
Men også denne gangen kunne hun gå til gudstjeneste. Hun kunne lene seg til et fellesskap, både i menigheten og i familien, som var konstant da det meste hadde mistet fotfestet. Men å jobbe som prest igjen, var hun lenge usikker på om hun kunne.
– For hva er det jeg gjør? Jeg døper barn og begraver døde mennesker. Det er triggere overalt.
Det tok lang tid. Hun var sykemeldt ei stund. Det var da hun selv gikk i sjelesorg i tida etterpå, at hun forsto at sorgen på et vis ville gjøre henne til en bedre prest.
«Tårer er mitt brød dag og natt». «Så lenge jeg tidde, ble mine knokler tæret bort».
Versene er hentet fra Salmenes bok. Hun bruker dem for å sette ord på hva det ville si for henne å bearbeide sorgen. Det er først når man kan sette ord på det man opplever, at det etter hvert vil være mulig å finne ny glede, selv om sorgen kan føles altomsluttende og evig.
– Det er en sånn transformasjon. Jeg forstår ikke helt hva det er er, men i min livstolkning er det et nærvær som er nært til mennesket, selv om ting ikke blir bra. Og kanskje det at Guds nærvær også vitner om den smerten som mennesker erfarer. At Gud ser alt som skjer, slik at ingen mennesker lever forgjeves.
---
4 raske
- Gud er: evig kjærlighet.
- Jeg klarer meg ikke uten: familie, venner og fjell.
- Denne boka må alle lese: Bibelen og Blå av Maja Lunde.
- I begravelsen min ønsker jeg at denne sangen skal spilles: «No stig vår song».
---
– Gud er et kjærlig livsvitne, oppsummerer hun.
I form av Den hellige ånd ga Gud seg selv som livsvitne til menneskene, tror hun.
– Det å være Guds barn, å ha fått Den hellige ånd, å være gitt til et fellesskap... Wow, for en start på livet! Jeg tror det betyr noe om du er døpt eller ikke. At du har fått Guds ånd som en beskyttelse og utrustning til livet vi lever – som et livsvitne.
Den som har lært henne mest
Da hun helte vann over hodet på det første dåpsbarnet siden «comebacket», var hun fylt av glede.
– En forunderlig glede over at de hadde fått et levende barn. Det er jo så mange barn som dør i verden hver dag, og nå er jeg éi av mødrene, slik som Maria, som bærer den erfaringa.
Hun hadde måtte øve seg noen ganger først. Og på selve gudstjenesten hadde hun med seg «gjengen sin» som satt bakerst i kirkebenkene og heiet på henne.
Alt i alt beskriver hun troa si som «ei lys Kristustro». Det kommer av hvem Jesus var og hvordan han møtte mennesker. Lyset reflekteres i mange aspekter av Holtes liv. I fargene hun kler seg i denne augustdagen, i øynene som lyser når hun snakker om fotballjentene hun er lagleder for, i siste linje av favorittsalmen «No stig vår song», og i navnet til dattera hun mistet.
– Alle døtrene mine har lært meg ting. Men Lucia er nok den som har lært meg mest, selv om jeg hadde henne minst.