Tilsynelatende hersket det under krigen en nærmest idyllisk fred og ro på øyene i Sunnhordaland som utgjorde Sverre Adelstein Aarseths sokn. Folk så lite til de tyske okkupantene. Nettopp denne fasaden benyttet soknepresten til et farlig spill.

Han tok imot norske agenter som kom fra England og ble sluppet ut over området i fallskjerm. Deretter hjalp han dem med å lokalisere egnede steder for å spionere på den tyske skipsfarten langs kysten i begge retninger – og kunne opprette radioforbindelse med London for å rapportere om det de så.

---

Serie: Kirken i krig og motstand

• I 2020 var det 75 år siden 2. verdenskrig tok slutt.
• I en artikkelserie i Vårt Land i høst har journalist Asbjørn Svarstad og historiker fortalt Gunnar D. Hatlehol om Den norske kirkens rolle under krigen. Dette er den siste artikkelen i serien.
• Hatlehol er faghistoriker med tilknytning til NTNU og Institutt for Forsvarsstudier, og ekspert på ulike tema knyttet til nazismen og 2. verdenskrig.
• Svarstad er journalist med base i Berlin og har i mange år levert historie-feature til ulike norske medier.
• Prosjektet er støttet av Fritt Ord.

---

Gestapo kommer

På sensommeren 1944 ble Sverre Aarseth og to agenter klar over at tyskerne var i ferd med å oppspore dem. Et par småfly som flere ganger kom tett på gjemmestedet, talte sitt tydelige språk om at karenes radiosender var oppdaget – og nå holdt på å bli peilet inn. Presten satte seg selv bak årene og rodde dem over til Utbjoa «som også var ein høvleg stad å spionera frå», som han etter krigen uttrykte det.

Sverre Andelstein Aarseth fortalte over 30 år etterpå i et minneskrift om den 19. september 1944, som var en fin høstdag med tåke på sjøen. Presten og mora hans sto nede ved sjøen da de fikk de øye på ei skøyte – full av tyske soldater med maskingevær og andre våpen. Skøyta la til kai.

Den beryktede sadist og torturist Willi August Kesting fra Gestapo i Bergen var kommet til Fjelberg prestegård, der Aarseth siden 1935 hadde bodd med kone og deres barn, for å arrestere ham,

Gestaposjefen viste han frem et bilde av den ene av de to agentene og hevdet at den ene var tatt av Gestapo – og at vedkommende allerede hadde lagt kortene på bordet.

---

Sverre Adelstein Aarseth

• Født 1902, død 1981.
• Prest i Fjelberg frå 1935 til 1949.
• I 1946 ble han i tillegg valgt til ordfører i Fjelberg kommune.
• Erindringene hans fra krigen sto i julemagasinet «Frå fjord og fjære» i 1977 samt «Sogn og Soge» nr. 35.

---

Tortur

Kesting må ha ordlagt seg ganske klønete, for det han sa, gjorde Aarseth overbevist om at de to agentenes skjulested slett ikke var blitt funnet av tyskerne.

«Du må fortelle alt, for hvis ikke så har vi metoder for å få sannheten ut av deg på en halv time», truet Kesting: «Men husk på at i tider hvor det flyter så mye tysk blod ved fronten, betyr ikke en prestemanns liv mye for oss».

Aarsetth bestemt seg for at det ikke ble aktuelt å si så mye som et eneste ord til Kesting om hvor det var blitt av de to norske agentene – «for eg visste at då ville det verta direkte krigshandling med skyting og kanskje drap».

«Då eg ingen ting ville segja til Kesting, måtte dei nytta torturmidlane sine.»

Han fikk på håndjern, ble bakbundet og heist opp i et reip. «Dette er det fleire som har prøvt. Dette valdar forferdeleg pine, slik at alle lyt ropa og skrika, mest som under ei gamaldags griseslakting. Enno har eg merke på hendene etter desse handjarni», skrev Aarseth mange år senere.

Narret gestapisten

Da tiden var kommet for å avgi en falsk tilståelse, skrek Aarseth at det måtte være snakk om en misforståelse. Han hadde bare tatt seg av og hjulpet to studenter som måtte gjemme seg for tyskerne. De befant seg på stedet Pineskår i Fjelbergsundet, påstod han.

Den tyske styrken som dagen etterpå saumfor området som Aarseth hadde pekt ut, måtte til slutt konstatere at det ikke befant seg folk der. Presten selv håpet at operasjonen ville vekke såpass oppsikt at folk i lokalområdet forstod at han var tatt – og at de fikk varslet videre til de to radioagentene.

Under reisen tilbake til Fjeldberg ble Aarseth på nytt hengt opp etter sine bakbundne armer. «Dersom du ikke nå sier sannheten så skal vi hente kona di og mora di. De skal få ligge inne på kottet og høre deg skrike. Så skal vi få ut av dem hvor mye dere vet», truet en rasende Kesting.

Etter ytterligere mishandling, hvor han blant annet ble stukket i siden med kniv, avla Aarseth en ny «tilståelse». Han hevdet nå at han hadde satt de to studentene over til Bjoa og sett dem vel på bussen til Stavanger.

[ Kirkens kamp under krigen ]

Ny reise

Noen døgn senere kom gestapobåten til Bergen, og Aarseth ble satt i varetekt. På søndagen fikk han ta en tur i luftegården: «Den dagen visste eg at det skulle vera konfirmasjon i Ølen. Difor messa eg høgt: «Æra vera Gud i det høgste!» Andre fangar åtvara meg frå fengselsglasi. Men tidi gjekk og det var godt å vera til. No visste eg at dei ettersøkte måtte ha kome seg undan».

Tre dager senere ble Aarseth hentet ut fra kretsfengslet. Og igjen bar det av sted med Willi Kesting og andre gestapister om bord på ei skøyte sørover til Stavanger.

Sverre Aarseth ble nå vitne til hvordan Kesting ble latterliggjort av andre gestapokolleger. De gikk gjennom detaljene i den «tilståelsen» som Aarseth hadde avlagt – og konstatert at også forklaringen om de to studentene som han skulle ha hjulpet, var løgn fra ende til annen. Den brutale tyskerens reaksjon var å kaste seg over fangen sin og banke ham opp. Før Aarseth ble dyttet ned i en iskald kjeller for natta, brølte Kesting av han kom til å bli skutt neste morgen klokken fem. «Eg tok av meg skorne, la dei under hovudet og sov til klokka var seks», var Aarseths lakoniske minne etter denne natta.

Sverre Aarseth kom til slutt på Møllergata 19 i Oslo, der han ble sittende fra november 1944 til krigens slutt: «Eg kom ikkje ut i friluft før 7.mai, men for Kesting vart det omvendt. Han kom inn».

Noen uker etter krigens slutt, ble Willi Kesting nemlig oppsporet i Sandeid, der han forsøkte å stikke seg vekk som vanlig tysk krigsfange. Han ble avslørt og brakt til fengsel i Bergen.

Eg måtte tenkja på Jesus på krossen då eg hang der.

—  Sokneprest Sverre Adelstein Aarseth

Besøk hos Kesting

En dag dukket presten opp i fengslet for å møte mannen som flere ganger lot ham henge i håndjernene til armene var tett på å gå ut av ledd. Willi Kesting vedgikk at han kjente igjen presten, men var først ikke så veldig interessert i å møte ham – for han gikk ut fra at det dreide seg om nok et offer som kom innom for å skjelle ham ut.

«Nei, det har jeg ingen interesse av», svarte Sverre Aarseth – men ett og annet åpent spørsmål måtte vel selv en prest ha krav på å få svar på, tenkte han i sitt stille sinn.

Kesting og Aarseth fant på en eller annen måte tonen, for i løpet av månedene som fulgte, ble besøkene gjentatt flere ganger. Men det var lite igjen av den store og brautende mannen som under krigen hadde latt sitt raseri gå ut over mange norske fanger.

Kesting spurte om Aarseth visste hvor lang tid han hadde hengt i håndjernene som fikserte hendene bak ryggen hans. Presten tenkte tilbake på de ubeskrivelige smertene og antok at det måtte ha vart i en halv times tid. Denne «behandlingen» ble han utsatt for flere ganger. «Eg måtte tenkja på Jesus på krossen då eg hang der, fortalte eg», fortalte han siden.

I varetektsfengslet, som senere på tiltalebenken, forsøkte Willi Kesting med tårer i øynene å gi inntrykk av seg selv som en liten snekkersvenn som etter nazistenes maktovertakelse i hjemlandet hadde greid å klatre opp til å bli «kriminalsekretær» i det hemmelige politiet. Men han hadde aldri hatt annet enn en underordnet og ubetydelig posisjon, mente den tidligere sjefen for Gestapos avdeling i Veiten 3 i Bergen.

Når han snakket om kona og mora som var «savnet» etter bombingen av hjembyen Dortmund, lot den tidligere gestapisten tårnene få flyte fritt.

«Var bare soldat»

Han hadde jo bare vært soldat i Norge, hevdet Kesting og mente at han egentlig aldri gjorde annet enn å følge ordrer – slik de norske motstanderne hans også hadde gjort. At det virkelig var en krig han hadde vært med på å utkjempe, tvilte ikke mannen på. To av kameratene hans var blitt skutt ned og drept i tjenesten. Kesting hadde kjempet for sitt fedreland, nordmennene hadde slåss for sitt. Ut fra denne betraktningen, mente han at dødsdommen som var avsagt, ble altfor streng.

Aarseth forteller at han flere ganger senere fikk hilsener fra Kesting gjennom norske vakter i fengslet.

Sommeren 1946 ble Kesting henrettet etter at anken av dødsdommen var blitt avvist. Han hadde over 100 tilfeller av tortur og minst fem drap på samvittigheten.

Sverre Aarseth ble etterpå oppsøkt av fengselspresten som kom med en siste hilsen til ham. Willi Kesting var blitt omvendt i fengslet. Han ville at Aarseth skulle vite dette og at han – som en kristen – hadde gått tappert i døden.

«Denne fengselspresten og eg vart samde om at dersom Willy Kesting hadde fått lov til å leva, ville han vorte ein god samfunnsborgar att. No vart det ein ny variasjon av røvaren som vendte seg til Frelsaren til sist», mente Sverre Aarseth.

[ Soknepresten som Qusling ville tukte ]

Brant seg inn i sjela

Over 30 år etter krigen klarte en kollega av Aarseth å overtale ham til å skrive ned historien om hvordan han gjennom lang tid greide å holde tyskerne for narr, under dekke av å være en fredelig prest på en liten norsk øy. Historien ble trykt i menighetens julemagasin. Han skrev blant annet:

«Vel å merkja til eg til slutt vart lurt av dei. Hendingane i dei dagar har brent seg slik inn i sjeli på meg, at det ligg der som grums i minnet, og er ikkje lystelege å skriva om.»

Sverre Aarseth, som året etter krigens slutt ble valgt til ordfører i hjemkommunen, forklarer også hvorfor han – presten – kunne bli en stram motstandsmann: «Som alle eldre folk godt veit hadde me vår eigen nasjonaletikk under krigen. Det gjekk ut på å løyna for fienden viktige ting, gjerne bruka lygn og list. Det var tyskerane som hadde brote seg inn i landet med svik og skammeleg åtferd. Vi blåøygde nordmenn hadde brått vakna opp 9.april 1940 til ei grusam oppleving. Vårt rette styre sat i London. Også prestane hadde svore lydnad mot kong Haakon og me hadde folket med oss.»

Landets fremste historiker på kirkens innsats under krigen, Torleiv Austad, sier han ikke kjenner noen andre tilfeller av norske prester som under krigen stilte seg mot tyskerne på den måten som Sverre Aarseth valgte å gjøre.

– Heller ikke blant de om lag 100 prestene som NS-styresmaktene sendte til Lillehammer og området deromkring er slike saker kjent for meg, sier Austad.

[ De norske sjømannsprestene i Hamburg satte livet på spill for hundrevis av nordmenn ]