Soknepresten som Quisling ville tukte

August 1942: Sjefen for Nasjonal Samling kom på sitt første besøk til hjembygda Fyresdal i Telemark som en ekte statsleder, et knapt halvår etter at han ble Norges ministerpresident. Quisling hadde med håndlangere og væpnet eskorte fra Statspolitiet. Han tok tilhold i huset som han hadde arvet etter foreldrene. Det lå en halv mil unna kirken og prestegården og ble hovedkvarter for statspolitimennene.

Besøk hos presten

Etter noen dager fikk sokneprest Otto Irgens høre at Quisling gikk rundt og «inspiserte» de offentlige etatene. Menn fra bygda ble innkalt til lensmannskontoret, hvor selveste ministerpresidenten personlig sto for avhør av dem. Han listet opp «statsfiendtlige» uttalelser de angivelig hadde kommet med og illegale handlinger de skulle ha begått. Han skjelte ut sambygdingene og kom med håndfaste trusler om hva som ville skje dersom de ikke la om kursen.

12. august dukket Quisling opp i prestegården, der han hadde bodd sine fire første leveår. Faren Jon Lauritz Qvisling var bygdas sokneprest og også prost i Øvre Telemark.

«Quisling», sa mannen i den blå dressen og rakte frem hånden.

Han opptrådte først behersket, men kavet seg hurtig opp til et kraftig sinne. Den 39 år gamle presten fikk høre at han hadde begått mang en «statsfiendtlig» handling – som å rette kritikk mot NS-styret. Presten hadde dessuten arrangert en avstemning i kirken om NS-planene som gikk ut på å gjøre medlemskap i Nasjonal Samlings Ungdomsfylking (NSUF) obligatorisk for barn og unge mellom 10 og 18 år.

[ LES OGSÅ: De norske sjømannsprestene i Hamburg satte livet på spill for hundrevis av nordmenn ]

Avhøret mellom Qusling og Irgens

Irgens holdt fast ved at det var i menighetens interesse å være orientert om det som skjer i samfunnet. Dette argument slo slett ikke an hos den høyrøstede Quisling: «De har ikke noe med å gi noen orientering. De skal forkynne Guds ord og lære folk å bli bedre mennesker!»

Ministerpresidenten fortsatte:

«De er med i den aksjon som en del prester har reist mot statsstyret?»

«Jeg har lagt ned mitt embete», svarte Irgens.

Hvorfor bodde han da fortsatt på prestegården?

Til det svarte Otto Irgens at han ikke var blitt kastet ut, og at han fortsatt betalte husleie.

Nå satte Quisling i gang med en lengre tirade om disse biskopene som sto mot ham i kirkekampen.

Mens Irgens lyttet til den rasende mannens talestrøm, kom noen ord fra Lukasevangeliet over ham:

«Når de fører dere frem for synagogedomstolene og for øvrigheter og myndigheter, vær ikke da bekymret for hvordan dere skal forsvare dere eller hva dere skal si. For det skal Den hellige ånd lære dere i samme stund.»

Der og da var det som om han følte Den hellige ånd råde ham til å forholde seg taus under opptrinnet, noterte Irgens etterpå.

---

Serie: Kirken i krig og motstand

I år er det 75 år siden 2. verdenskrig tok slutt.
I en artikkelserie i Vårt Land i høst forteller journalist Asbjørn Svarstad og historiker Gunnar D. Hatlehol om Den norske kirken under krigen.
Hatlehol er faghistoriker med tilknytning til NTNU og Institutt for Forsvarsstudier, og ekspert på ulike tema knyttet til nazismen og 2. verdenskrig.
Svarstad er journalist med base i Berlin og har i mange år levert historie-feature til ulike norske medier.
Prosjektet er støttet av Fritt Ord.

---

Prestesønnen Vidkun Quisling som liten gutt, fotografert på prestegårdens tun. I 1942 var han tilbake og beordret sokneprest Otto Irgens og hustruen Aslaug til å forlate Fyresdal. Foto: Jon Lauritz Quisling/Norsk folkemuseum

Økonomisk ruin

Quisling gikk i gang med å utspørre presten om hans økonomiske forhold. «De er en formuende mann?» Irgens svarte bekreftende.

Til slutt avsa ministerpresidenten sin «dom» over ekteparet Aslaug og Otto Irgens:

«Deres hele formue og Deres hustrus hele formue vil bli inndradd. Og innen 14 dager skal De ut av prestegården og ut av bygden.»

To sivile politimenn ble pålagt å være vitner «til den beslutning jeg har forkynt for sokneprest Irgens». Til hvert av punktene stemte en av politimennene i med et «ja, vel, herr ministerpresident», inntil Quisling vendte seg mot presten: «Enhver som yter Dem økonomisk støtte eller hjelp på noen som helst måte, vil risikere å bli gjenstand for den samme behandling som den De selv har fått.»

Løgn-kampanje

Noen timer senere kom lensmannen til prestegården sammen med tre statspolitimenn som gikk fra rom til rom, med siste års selvangivelse som orienteringskart. Eiendeler og inventar ble registrert med pinlig nøyaktighet.

Prestedrakta ble også inndratt, og neste dag kom lensmannen med et brev fra Quisling, der NS-føreren kunngjorde en slutt på alt kirkelig virke for prestens vedkommende. Han ble advart mot å forsøke seg som lekmann, for han var ilagt et strengt forbud mot alle typer offentlige opptredener.

Quislings siste hevn var å offentliggjøre en historie om at han avsatte Fyresdal-presten fordi det var fastslått at Irgens hadde bygd seg opp en formue ved å låne ut penger til fattigfolk. Rentene var angivelig høye. Irgens skulle ha krevd sølvtøy som pant, og hvis noen ikke greide å gjøre opp for seg, ble de dyrebare gjenstandene solgt. Quisling mente å vite at Irgens på denne måten skulle ha lagt seg opp hele 300.000 kroner – i dagens pengeverdi om lag sju millioner. Men nå hadde han selv sørget for å beslaglegge både penger og eiendeler.

Det eneste som stemte, var konstateringen av at Irgens hadde fått formuen sin inndratt.

Sokneprest Otto Irgens. Bilde fra boka Arne Chr. Irgens skrev om sin far.

Innen 14 dager skal De ut av prestegården og ut av bygden.
— Vidkun Quisling til sokneprest Otto Irgens, august 1942

Ut av Fyresdal

Et forsøk på å få en advokat til å klage, endte med at lensmannen mottok ordre om å la Irgens og kona få beholde litt klær og noen personlige eiendeler uten salgsverdi.

28. september 1942 forlot ekteparet bygda. Etterfølgeren viste seg å være en NS-mann og tidligere misjonær.

For Aslaug og Otto Irgens bar det tilbake til «gamle trakter», nemlig Fjøsanger utenfor Bergen, der de fikk flytte inn hos noen slektninger. Otto greide forøvrig å omgå forbudet Quisling hadde nedlagt, og han var resten av krigen aktiv som hjelpeprest i hjembyen.

Etter freden vendte familien tilbake til Fyresdal, der det ventet en durabelig kamp for å få igjen formue og eiendeler. Vidkun Quisling hadde sikret seg en del innbo. Også NS-presten hadde tatt skikkelig for seg – og fikk byttet med seg da Quisling ga ham jobb et annet sted i landet. Andre ting kunne spores opp hos kjøperne - ved hjelp av protokollen som ble ført under auksjonen.

Epilog

Da krigen var tapt og Vidkun Quisling befant seg på Gimle sammen med noen av NS-ministrene, ble det klart at han fantaserte om en framtid som sokneprest i hjembygda.

Den realitetsfjerne Quisling – som ikke hadde teologisk utdannelse – så åpenbart for seg sin alderdom som en respektert mann med bolig i prestegården, som under krigen var opprustet med betydelige midler og omgitt med et piggtrådgjerde.

I stedet endte hans liv og karriere med dødsdom for landssvik.