Sjømannsprestene som reddet liv og sjeler

De norske sjømannsprestene i Hamburg satte livet på spill for hundrevis av landsmenn som var sperret inne under miserable forhold tyske i fengsler og tukthus.

Reportasje

Prestene og deres hjelpere smuglet inn usensurerte brev hjemmefra, mat og medisiner – og holdt forbudte gudstjenester med påfølgende nattverd. Listen over brudd på nazityske lover og regler var så lang at myndighetene ikke ville ha nøyd seg med å sende dem hjem, hvis de skulle bli avslørt. Alvoret ble understreket av at Gestapo flere ganger pustet prestene i nakken.

Sjømannskirken sendte allerede i 1907 en prest til Hamburg, den tyske havnebyen med et digert forlystelseskvarter – og utallige fristelser for en Ola Nordmann på landgang med hyra i lommeboka. Da dukket det opp en mulighet for – i stedet for fristelsene på Reperbahn – å få kaffe, møte landsmenn, lese aviser og blader, spise lefse med norsk geitost – og selvsagt være med på gudstjenester og/eller andakter.

Siden Norge var en av verdens aller største sjøfartsnasjoner, kunne det formelig kry av norske sjøfolk i både byen og på kirka.

Krigen kommer til Sjømannskirken

Men 9. april 1940 skulle endre på alt. Da de tyske styrkene rullet inn i Norge, måtte sjømannspresten Finn Moestue Huseby forlate landet. Men allerede høsten samme år var han tilbake i Hamburg – nå ledsaget av hjelpeprest Arne Berge. Foruten de to, besto staben av en vaktmester og flere administrativt ansatte. Sjømannsmisjonen var opptatt av å ha medarbeidere som det gikk an å stole på – og ikke minst gjaldt det å kunne fortsette med aktivitetene, slik at myndigheter ikke fikk et ubrukt kirkehus som påskudd for å overta eiendommen.

Skipstrafikken mellom norske havner og Hamburg gikk betydelig ned, men fortsatt dukket det jevnlig opp sjøfolk. For dem ble kirken et lyspunkt i en utrivelig, krevende og farlig tilværelse.

Sjømannsprest Finn Moestue Huseby forklarte de store endringene i hverdagen slik: «Vi sjømannsprester i Hamburg har tre menigheter: Den seilende, den fastboende og den fastsittende. Og den siste er den største.»

Brev til norske mottakere ble smuglet inn og ut av landet, om adressaten var Den norske Sjømannsmisjons hovedstyre, kirkeledelsen, hjemmefrontledelsen, eller fangers pårørende. Denne kurertjenesten viste seg effektiv. Alle hindringer og kontroller ble forsert av modige sjømenn som tok på seg den risikable oppgaven. Brevene nådde frem til riktige mottakere i Norge og konvolutter fra hjemlandet gikk samme vei tilbake.

---

Serie: Kirken i krig og motstand

  • I år er det 75 år siden 2. verdenskrig tok slutt.
  • I en artikkelserie i Vårt Land i høst forteller journalist Asbjørn Svarstad og historiker Gunnar D. Hatlehol om Den norske kirkens rolle under krigen.
  • Hatlehol er faghistoriker med tilknytning til NTNU og Institutt for Forsvarsstudier, og ekspert på ulike tema knyttet til nazismen og 2. verdenskrig.
  • Svarstad er journalist med base i Berlin og har i mange år levert historie-feature til ulike norske medier.
  • Prosjektet er støttet av Fritt Ord.

---

Trøbbel med NS-folk i Hamburg

NS-laget i Hamburg fikk hurtig mange medlemmer blant de fastboende nordmennene i byen. Lagets fører holdt nær kontakt med partiledelsen i Oslo, og var åpenbart en sterk motstander av kirkelig virksomhet som ikke kunne kontrolleres av partiet.

Ganske hurtig oppsto det vanskeligheter med lokale NS-ledere, som dukket opp og krevde at sjømannsprest Mostue Huseby skulle henge et bilde av Vidkun Quisling på veggen i kirkerommet. Det var mange fastboende NS-medlemmer og tilreisende NS-folk som ønsket det. Huseby viste til at spørsmål om bildebruk måtte avklares med hans overordnede i Norge - og fremholdt at kirkerommet skulle holdes nøytralt. «Vår linje her er helt upolitisk. Vi driver ikke selv politikk og har heller ikke tillatt andre å drive politikk her. Vi ønsker ikke å bli tillagt politiske motiver eller politisk virksomhet, eller at det blir gitt et falskt bilde av vår innstilling.»

Fra da av var NS-miljøet ute etter å ta Huseby. Det ble til slutt så heftig at Sjømannsmisjonen i mars 1942 besluttet å skifte ham ut med Conrad Fredrik Vogt-Svendsen, som kort tid i forveien var blitt ordinert av biskop Eivind Berggrav. Biskopen ga ham disse ordene med på veien:

«Og så vil jeg be deg når du treffer nordmenn der ute i det fremmede at du gir dem en hilsen og et håndtrykk fra Norges folk og Norges kirke.»
Den nye presten gjorde nettopp det da han gikk til sin første gudstjeneste med fangene i Fuhlsbüttel-fengselet – fengselet med flest norske fanger – den 10. mai 1942. Hver og en av de 212 tok ham i hånden, enda håndhilsning nettopp var blitt forbudt i tukthuset.

En siste bønn

Den planlagte 17. mai-gudstjenesten i Fuhlsbüttel-fengselet, for bortimot 600 nordmenn, måtte imidlertid avblåses, etter at fengselets sjef hadde nedlagt forbud. Forklaringen skulle senere vise seg å være en uforsiktig bemerkning fra en fange som ble plukket opp av sensuren. I et brev hjem fortalte vedkommende om hvor fantastisk det hadde vært å bli tatt i hånden av en norsk prest.

Prestene fikk lov å besøke alvorlig syke nordmenn på cella. Hvis nordmennene var ute av byen på oppdrag, kunne en svensk eller dansk kollega steppe inn. Slik gikk det til at Lennart Karlsson var den som ble bedt om å besøke 21-åringen Trygve Olsen fra Bergen. Han hadde fått sin dødsdom for forsøk på flukt til England satt ned til fem års tukthus. Nå lå han alvorlig syk på ei celle i Fuhlsbüttel-fengslet.

Den svenske sjømannspresten skrev etter krigen at han trodde Olsen hadde problemer med å forstå hva som ble sagt til ham på svensk: «När han till synes inte kunde förstå meg, läste jag sakta och stilla på norska: «Jesu Kristi, Guds Sønns blod renser fra all synd.» Jag vet icke om han kunde fatta vad jag sade, men det var i varje fall det sista ord som sades till honom, innan han gick in i evighetans värld.»

Sentral kirke under krigen

Kirken ble en organiseringssentral for nødhjelp til norske fanger. Avsendere var Norges Røde Kors, Sjømannskirkens hovedstyre og fastboende nordmenn. Klær, medisiner, tobakk, vitaminpiller, fisk og tran. NS-myndighetene la hindringer i veien der de kunne, men da NS-styret i januar 1943 forbød eksport av tran til fangene, var Sjømannskirken klar på hvor livsviktig den var. De etterlengtede dråpene inneholdt vitaminer og hardt tiltrengt fett for sultherjede kropper – og gjorde folkene i bedre stand til å ta til seg næringen fra den bedrøvelige fengselskosten. Norsk skipsfart ble redningen. Skipsredere, sjøfolk og tollere ga bidrag for å få smuglet tran ut av Norge og ned til Hamburg. Noen skip brakte med seg ett eller to fat med tran, andre fraktet mange flere. I den tyske byen måtte tønnene smugles i land og videre til ulike mottakere over hele landet.

«Det er tranen, kan ikke være annet. Det var som om en ulidelig tørst ble stillet», svarte en norsk fange på prestens spørsmål om hvordan han kunne se så uforskammet frisk ut. For da presten besøkte ham ei uke tidligere, hadde han funnet den norske fangen i en elendig forfatning. Men det var før han fikk en halv flaske tran.

Å pådra seg en tukthusstraff var enda verre enn en fengselsstraff. Magert kosthold og hard behandling ble sammen med stor sykdomsfare en livstruende kombinasjon. I Fuhlsbüttel var hverdagen preget av krav om hardt arbeid. Fangene måtte sitte alene på cellene sine og lime sammen konvolutter, et kjedsommelig arbeid som gjorde at de til slutt hadde hendene dekket med lim. Hvis dagskvoten på 1.100 eller 1.200 konvolutter ikke ble innfridd, så var straffen at den sparsommelige matrasjonen ble strøket.

Fangene spredd flere steder

Etter hvert som mye av Hamburg ble smadret av bomber, ble fangene i Fuhlsbüttel tidlig på høsten 1944 evakuert til Rendsburg i Schleswig-Holstein. Det innebar for prestene at de måtte foreta lange togreiser, nedlesset med kofferter fulle av smuglervarer til nordmenn bak lås og slå. Fangene var spredt utover hele Tyskland, og mange steder ble prestene nektet adgang da de dukket opp. Men de fikk etter hvert gode kontakter i apparatet og fant ofte veier for å oppnå tilsynelatende umulige besøk.

En gang imellom var det dypt sjokkerte prester som vendte tilbake til Hamburg, etter å ha foretatt besøk hos fanger som befant seg i provisoriske leirer langt fra folkeskikken, der de ble brukt som slavearbeidere og daglig var utsatt for grov vold.

Fra 1943 fikk prestene Conrad Vogt-Svendsen og Arne Berge beskjed fra Gestapo om at en ung, tysk kvinne for fremtiden skulle følge dem på alle fengselsbesøk – for å oversette alt som ble sagt, og kontrollere at ingen regler ble brutt. Nazistene ville først og fremst unngå forkynnelse – eller alt som måtte ligne. Det skulle vise seg at prestene hadde fått en forbundsfelle i den tyske kvinnen Hiltgunt Zassenhaus, som med liv og sjel kastet seg ut i kampen for å hjelpe fangene.

Bibelen ble viktig for mange

Kjedsommelighet og mangel på noe å konsentrere seg om var en vanlig klagesang fra fangenes side. Nyankomne spurte gjerne etter en bibel. Svendsen hentet et nytestamente etter en avdød nordmann. Da han bladde opp på nest siste side, fant han en siste hilsen: «Denne boka har jeg levd på. Nå vet jeg at jeg kan dø på den også. Amen.»

Prestene, med deres store og små hjelpere, fikk samlet sammen bøker på norsk og engelsk – skjønnlitteratur så vel som fagbøker – til fengselsbiblioteket i Fühlsbüttel, et tilbud som mange av brukerne husket tilbake på med takknemlighet.

Det ble mange netter i bomberommet for prestene i Hamburg. Personalet innstilte seg mentalt på at de britisk-amerikanske bombeangrepene før eller senere ville ta livet av dem. Det var bare snakk om tid. Men de vennet seg også til denne påkjenningen. Svendsen uttrykte faktisk overraskelse over at de klarte seg. Men natt til 30. mars 1945 var det slutt på hellet. Kirken ble totalt ødelagt under bomberegnet. Vaktmester Oskar Martinius Olsen, som nektet å søke dekning, ble drept da bygningen raste sammen.

---

Conrad Vogt-Svendsen

  • Født 1914 i Oslo, død 1973.
  • Etter studier ved Universitetet i Oslo ble han i 1940 prest.
  • Fra 1942 til 1945 assisterende sjømannsprest i Hamburg. Etter krigen var han i to år sjømannsprest i Mobile i Alabama, deretter sjømannsprest i Genova.
  • Fra 1951 var han sjefsekretær ved Hjemmet for døve, før han i 1968 ble hovedprest for døve i Norge.
  • I 1947 reiste ham hjem for å innta ulike roller som prest for døve.
  • Conrad Svendsen tok i 1945 mellomnavnet Vogt. Siden han er best kjent under dette navnet, har vi valgt å bruke det i artikkelen.
  • Kilde: Store norske leksikon, Wikipedia

---

Ble til slutt riddere

I løpet av krigen tok pastor Vogt-Svendsen aldri sjansen på å bygge opp noe eget arkiv, fordi alle involverte ville blitt strengt straffet for «spionasje» om noe slikt skulle blitt avslørt av Gestapo. Nå satte han seg imidlertid ned og skrev lister over de navnene han kunne huske. Da arbeidet var omme, hadde han en oversikt på knapt 1.000 norske fengselsfanger over hele Tyskland. Noen befant seg på steder som var så avsidesliggende at de aldri ville blitt funnet og reddet av De hvite bussene.

Dette materialet var sentralt for de svenskene som risikerte liv og helse på å kjøre på kryss og tvers i det krigsherjede landet. Rett som det var, opplevde de fengselsdirektører som benektet at de hadde skandinaviske innsatte. Konfrontert med lister over navn og nummer, måtte de som regel gi etter og utlevere fangene.

Pastor Berge holdt skansen i Hamburg gjennom de siste krigsukene, da det kom stride strømmer av norske flyktninger av alle slag som ville forsøke å ta seg over danskegrensa og komme seg videre hjem til Norge. Da høsten kom, sa han opp og reiste til Oslo, der han ble sjelesørger for de landssvikdømte fangene på Ilebu – det tidligere Grini.

Svendsen skiftet sommeren 1945 navn til Vogt-Svendsen og dro til USA for å bli norsk sjømannsprest i byen Mobile. Berge og Vogt-Svendsen ble, sammen med sin forgjenger Finn Moestue Huseby, slått til riddere av St. Olavs orden, for sin fantastiske innsats gjennom krigsårene.

Kilder

Kristian Ottosen: Redningen. Veien ut av fangenskapet våren 1945, Aschehoug, Oslo 1998.

C. Vogt-Svendsen: Med Guds ord i fiendeland. Fra Sjømannskirken i Hamburg 1940-1945, Den Norske Sjømannsmisjons forlag, Bergen 1948.

Tron Tronsen: Opp leider'n. Av en sjømannsprests loggbok, Lutherstiftelsen, Oslo 1966.

Gunnar Christie Wasberg: Med Norsk Sjømannsmisjon i hundre år. 1864-1964: Sjøfartskultur og misjonstanke, Den Norske Sjømannsmisjons forlag, Bergen 1964.

Hiltgunt Zassenhaus: Stå vakt i mørket, John Griegs forlag, Bergen 1947.

Materiale fra Den Norske Sjømannsmisjonens arkiv, Statsarkivet i Bergen.

Materiale fra Okkupasjonshistoriekomiteen II (MA-002), Bergen Byarkiv.

Utstillingen «Hamburgkvinnen Hiltgunt Zassenhaus og den norske sjømannsmisjonen i innsats for de fengslede nordmennene i Fuhlsbüttel 1940-1945.»

Wanda Heger: Hver fredag foran porten, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1995.

Herbert Diercks: «Die unsichtbaren Helfer. Die Hamburgerin Hiltgunt Zassenhaus und die norwegische Seemannsmission im Einsatz für die in Fuhlsbüttel 1940–1945 inhaftierten Norweger» i Hilfe oder Handel? Rettungsbemühungen für NS-Verfolgte, Edition Temmen, Bremen 2007.


LES MER FRA VÅRT LAND:

•  Økokrim etterforsket BCC-profiler for grovt økonomisk utroskap. Nå er de renvasket

•  Mangeårig personalkonsulent i NLM sendte bekymringsmelding

•  Samlivspanelet: «Det er som om Gud ødelegger ekteskapet mitt»

VL anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Reportasje