Kirkens kamp under krigen

Oslo-biskop Eivind Berggrav forsøkte gjennom krigens første måneder å få regulert forholdet mellom kirken og de tyske okkupasjonsmyndighetene, med utgangspunkt i folkeretten. Kirkens oppfordring til flokken var å vise ro, orden og disiplin.

Men det ble snart tydelig at rikskommisær Josef Terboven kom til å bli en hard nøtt. Håpet om fredelig sameksistens med inntrengerne gikk i vasken samtidig med at tyskerne utnevnte en «kirkestatsråd» fra Nasjonal Samling og det hurtig ble klart at de nye myndighetene i landet ville forsøke å rive til seg kontrollen over presteskapet og menighetene.

«Kristent Samråd» ble opprettet høsten 1940 og besto av ansette folk fra statskirken og de frikirkelige organisasjonene – et samarbeid som i seg selv var en sensasjon for mange. I de påfølgende månedene og årene utgjorde KS kirkens egentlige ledelse.

I februar 1941 ble konflikten mellom regime og den utvidede kirken tydelig, i det den store majoriteten av prestene leste høyt fra et «hyrdebrev» som handlet om hvordan biskopene tok klar avstand fra NS’ massive fremstøt for å nazifisere ungdomstjenesten og gjøre den obligatorisk for barn og ungdom – slik at de etter tysk mønster kunne gjøres mottakelige for nazistisk påvirkning.

[ Soknepresten som Qusling ville tukte ]

La ned embetet

Flere provoserende hyrdebrev ble sendt rundt, og temperaturen fortsatte å øke fram til 1. februar 1942, da Terboven utnevnte Vidkun Quisling til «ministerpresident» og ga ham en rolle – i hvert fall på papiret – som kongemakt, stortingsmakt og regjeringsmakt i én og samme skikkelse.

NS ønsket å feire begivenheten med en gudstjeneste i Nidarosdomen. Flere tusen fremmøtte ble nektet adgang, fordi politiet fryktet at det var planlagt en ordinær (jøssing-)gudstjeneste etter nazistenes festmarkering. Den ble gjennomført, selv om menigheten sto utenfor kirkehuset, der flere tusen sang «Ja, vi elsker» i kor.

Da domprost Arne Fjellbu umiddelbart etterpå ble avsatt fra stillingen sin, reagerte syv av biskopene med å sende like brev til departementet, der de la ned embetene. Vidkun Quislings reaksjon var å avsette Berggrav og resten av bispekollegiet.

De aller fleste forble ute i kulden – og mange av dem endte opp som menneskelige tragedier

—  Egil Ulateig, forfatter

Kirkens grunn

Den 5. og 6. april (påskedagene) 1942 ble erklæringen «Kirkens Grunn» lest høyt i over 700 kirker – og den åpne kampen mot Nasjonal Samling var et faktum. Etter hvert la den store majoriteten av prestene også ned sine embeter. De ønsket å fortsette med forkynnelse og kirkelige oppgaver, men uten å forholde seg til kirke-departementet og/eller de NS-biskopene som etter hvert ble utnevnt. Ei heller ville de fortsette å motta lønn fra staten. Noen av dem greide å bli i stillingene gjennom krigen, mens andre ble avsatt og forvist fra fylket.

De sentrale punktene i prestenes bombastiske motstand var begrunnet med kampen for rett og rettsstat og for kirkens frihet og selvstendighet.

Totalt sendte 797 av landets 858 prester brev til Kirkedepartementet om at de hadde lagt ned sine embetsplikter og for fremtiden ikke kom til å følge anvisninger fra NS-styret. De sa seg også innforstått med at staten ikke lenger betalte dem lønn.

For Quisling og hans folk ble situasjonen desperat. Nye biskoper ble utnevnt, og så vel ordinerte NS-prester som folk uten utdannelse ble tilbudt prestegjeld med økonomisk attraktive prestegårder.

Problemet var at folk ikke møtte frem til NS-gudstjenester. I stedet snek de seg heller av sted til mer eller mindre godt kamuflerte «møter», hvor gamleprestene sto for opplegget.

Moralsk rådgiver

Dåp, konfirmasjon, bryllup, nattverd og gravferder ble gjerne gjennomført av de gamle prestene – bak NS-prestenes rygg.

Teologisk betraktet, utviklet kretsen rundt Eivind Berggrav en «to-regiments-lære», som handlet om at det slett ikke foreligger noen plikt til å underkaste seg enhver statsledelse – men at kirken tvert imot er forpliktet til å reagere som statens geistlige makt, hvis den verdslige styres av et gudløs eller rett ut sagt hedensk «urettsstat».

Ole Hallesby og Ludvig Hope ble arrestert og satt inn på Grini. Vidkun Quisling gikk hardt inn for å få biskop Berggrav dødsdømt og henrettet – noe tyskerne forhindret. Berggrav tilbrakte de påfølgende årene i husarrest på hytta si i Asker, hvor han greide å opprettholde en viss brevkontakt med de andre kirkelederne.

Resten av den midlertidige kirkeledelsen gikk under jorda og få visste hvem medlemmene egentlig var – men dette organet utgjorde kirkens reelle ledelse gjennom resten av krigen.

Den midlertidige kirkeledelsen sto i tett kontakt med den sivile hjemmefronten og var der en vektig rådgiver i moralske spørsmål. Totalt ble 127 av de mest brysomme prestene forvist fra sognekallet sitt, mens 93 ble anholdt – mange av dem havnet på Grini.

[ De norske sjømannsprestene i Hamburg satte livet på spill for hundrevis av nordmenn ]

– Enkelte begikk selvmord

Etter krigen ble over 100 prester ble fratatt retten til å praktisere. De 33 NS-prestene som var innsatt under krigen, ble fjernet først. Deretter kom jakten på de 61 som enten ikke hadde lest opp fra Kirkens Grunn påsken påskedag i 1942, eller skrevet under på en offisiell støtte til verving av SS-frivillige, opplyser forfatteren Egil Ulateig.

– Enkelte begikk selvmord. Mange skjønte at de aldri ville få noen ny sjanse og valgte - etter dom og soning - å reise fra landet på permanent basis. Noen nøyde seg med å slå seg ned i Sverige, mens andre havnet i Spania eller en søramerikansk bananrepublikk, der de gjerne fant selskap med andre flyktede nazister fra hele Europa. Det var nok mange som mente at straffen ble meningsløs hard. Noen få ble tatt tilbake etter en kongelig resolusjon i 1955. Men de aller fleste forble ute i kulden – og mange av dem endte opp som menneskelige tragedier, forklarer Ulateig.

---

Kilder

• Hovedkilde: Kirkens motstandskamp av Olav Njølstad i Norgeshistorie.
• Samtaler med Thorleiv Austad.

---