– Tanken om å flytte ut av Oslo har streifet meg.
Det sier Trude-Christina Helgesen Halvorsen, som er nyutdannet teolog fra MF vitenskapelig høyskole i Oslo. Tidligere i sommer ble hun ordinert, og har allerede begynt å jobbe som kapellan i Bryn menighet, i Oslo bispedømme.
Halvorsen er én av 29 som uteksaminerte fra profesjonsstudiet i teologi i sommer. 17 ved MF vitenskapelig høgskole, seks ved VID vitenskapelige høgskole, fire ved NLA Høgskolen og to ved Universitetet i Oslo.
Vårt Land har fått en oversikt over arbeidsstedet til 22 av de 29 nyutdannede prestene. Se hele oversikten lenger ned i saken.
Av disse skal 16 jobbe som prest sør for Trondheim. Simen Heggelund Knutsen er derimot én av dem som beveger seg nordover.
– Tydelig oppfordring
– Jeg har alltid tenkt at jeg vil ut i distriktene.
Det sier nyutdannet prest Heggelund Knutsen, som til høsten skal begynne å jobbe som sokneprest i Brønnøysund.
Sør-Hålogaland, bispedømmet Heggelund Knutsen skal jobbe i, er ett av flere bispedømmer som lider av prestemangel. I skrivende stund har bispedømmet 20 utlyste prestestillinger.
Heggelund Knutsen er vokst opp i bygda Dypvåg, som ligger utenfor sørlandsbyen Tvedestrand. I fjor sommer var han i et vikariat i Brønnøysund.
– Jeg ble kjent med staben og stedet, og da fikk jeg et godt inntrykk av arbeidsmiljøet, sier han.
Den nyutdannede presten, som gikk på MF, hadde ikke noen særlig relasjon til Nord-Norge, bortsett fra en morfar som var fra Nord-Troms.
– Det er rart å flytte til et sted hvor man nesten ikke kjenner noen, sier Heggelund Knutsen.
Grunnen til at han likevel velger å etablere seg på et sted så langt fra hjembyen sin er på grunn av en tydelig oppfordring han fikk fra prosten i Brønnøysund.
– Da stillingen ble lyst ut fikk jeg en telefon fra prosten om jeg kunne tenke meg å søke på den. Det opplevdes som en tydelig oppfordring, forteller han.
[ Sommervikar: – Det sier litt om prestemangelen når jeg får så mye ansvar ]
Nettverk er avgjørende
For Trude-Christina Helgesen Halvorsen falt valget av arbeidssted på Oslo bispedømme, hvor hun allerede har begynt å jobbe som kapellan i Bryn menighet.
I en teglsteinskirke utenfor Oslo sentrum skal Halvorsen straks holde sin første dåpssamtale. Allerede har hun tilbakelagt flere titalls timer med prestesnippen på, ettersom hun ble ordinert like før sommeren.
For Halvorsen var nettverk en avgjørende faktor for valg av arbeidssted. Det var det også for den nyutdannede presten Kjersti Jåvold Landmark.
– Det føltes litt tidlig å skulle etablere seg på et nytt sted. Når man er ny i en jobb, er det trygt at det andre er kjent, sier Landmark.
Halvorsen er fra Bergen og Landmark fra Oslo, og begge to har studert på MF. Nå har både Halvorsen og Landmark fått prestestillinger i Oslo bispedømme, i henholdsvis Bryn og Ris menighet.
– Ble det snakket mye om prestemangel på studiestedet?
– Kanskje ikke direkte, men vi har snakket mye om at vi omtrent kan velge og vrake blant prestestillinger, svarer Landmark, og legger til:
– Prestemangelen har vært veldig til stede i Norge i lang tid, men de siste årene har den også blitt mer synlig i storbyene, ettersom det er få søkere på hver stilling.
Vårt Land sendte ut spørsmål til alle de nyutdannede prestene om hvilke refleksjoner de gjør seg rundt prestemangelen, og om valg av arbeidssted er påvirket av den. Omtrent halvparten av de femten som har svart, uttrykker at valget ikke er påvirket av prestemangelen. Nettverk er også en viktig faktor for ti av de nyutdannede som Vårt Land har vært i kontakt med.
Fra livsstil til profesjon
Prestemangelen strekker seg over hele landet, men den er mer synlig i noen bispedømmer hvor flere prestestillinger har stått tomme over lange perioder.
Heggelund Knutsen, som har tatt valget om å reise til Nord-Norge for å arbeide som sokneprest, mener de nyutdannede prestene har et visst ansvar for å velge jobber i distriktene.
– Hvis flere reiser til steder hvor prestemangelen er mer prekær, så blir den litt jevnere fordelt. Jeg tenker det er et bedre alternativ at det mangler én eller to prester i hvert prosti, kontra mange i ett, sier Heggelund Knutsen.
Halvorsen legger vekt på at man først og fremst er menneske, så kristen og så prest.
– Vi må også tenke på hvor vi kan trives, sier Halvorsen, og legger til:
– Hadde jeg ikke trivdes på det nye stedet som menneske, så tror jeg også jeg hadde vært til liten nytte for menigheten.
Landmark tror at grunnen til at de nyutdannede velger arbeidsplasser som ligger i et kjent og kjært område, er fordi presterollen har gått fra å være en livsstil til å i større grad bli en profesjon.
– Kanskje er de nyutdannede prestene mer selvopptatte enn det prestene var før i tida, spør hun seg selv.
Hun mener de som blir prester i dag må ta tilbake noe av tanken om at presterollen er mer enn bare en jobb.
Ble utfordret
For å løse prestekrisa må de nyutdannede prestene også ta ansvar for rekruttering, mener Halvorsen.
Både Halvorsen, Landmark og Heggelund Knutsen ble oppfordret til å begynne å studere teologi.
Mange år har fratreden ligget på omtrent 70, og ordinasjoner på cirka 40, kan Jan Christian Kielland, avdelingsdirektør for kirkefag og økumenikk i Kirkerådet opplyse om.
«Siden nærmere én tredjedel av prestene i Den norske kirke er over 60 år, er det vanskelig å forutsi hvor mange som årlig pensjonerer seg. Dette understreker behovet for å rekruttere til kirkelig utdanning», skriver Kielland i en e-post til Vårt Land.
Han mener det er helt avgjørende at Den norske kirke er en attraktiv arbeidsplass.
«Det må satses på ungdomsarbeid og ledertrening. Dette er det viktigste tiltaket for å rekruttere prester utenfor Østlandet».
– Du er ønsket
– Det betyr veldig mye for oss at vi får nyutdannede prester, sier Trine Nordvik Løkås.
Hun er HR-sjef i Sør-Hålogaland bispedømme.
Løkås tror det kan være annerledes å jobbe som prest i distriktet, sammenlignet med i byen.
Mer ansvar og mer veiledning av andre når det gjelder teologiske spørsmål, er noen av oppgavene som kan skille seg fra det å jobbe i et større kollegium der det er kateket, diakon og kantor.
– Fordi vi har så mange vakante stillinger, kreves det av presten å gi opplæring til vikarene, som ikke alltid har teologiutdannelse. Det kan være ganske krevende når man er nyutdannet, sier Løkås.
HR-sjefen mener likevel at det har sine fordeler å trekke ut i det langstrakte land.
– Når du begynner å jobbe på et lite sted som har stått uten prest lenge, så er du veldig ønsket. Jeg tror du blir fortere inkludert og kjent med lokalsamfunnet, fordi du nettopp har rollen som prest, sier Løkås.
Ser på bispedømmene
Halvorsen så også nøye på bispedømmene, før hun bestemte seg for hvor hun ville søke på jobb.
– Det ville for eksempel være helt uaktuelt for meg å søke i Stavanger, fordi jeg lever åpent som lesbisk, sier hun.
I Stavanger kunne man nemlig, frem til et nytt vedtak som ble vedtatt på Kirkemøtet forrige uke, spørre om samlivsform i ansettelsesprosesser.
Halvorsen vektla også det å ha kollegaer å sparre med.
– Jeg synes det var fint at jeg ikke var eneste presten i menigheten, slik at jeg kan spørre om råd. Jeg har også en diakon og en kateket å spille på, som er luksus slik situasjonen er i Norge, sier hun.
Trenger sparringpartnere
Heggelund Knutsen, som skal begynne å arbeide i Brønnøysund, søkte på to stillinger i det samme prostiet. I den ene stillingen, som han takket nei til, ville han blitt «aleneprest».
– Jeg valgte den stillingen som er ved prostesetet, slik at jeg har de kollegaene og sparringpartnerne jeg har behov for, sier han.
– Er det noen utfordringer med å jobbe i distriktet du er ekstra spent på å møte?
– En kan jo for så vidt risikere å måtte jobbe mye i perioder. Men jeg er skrudd sammen sånn at om det er noe som skal gjøres så gjør jeg det. Om det tar én time eller fem, betyr ikke noe. Det viktige er at arbeidet en gjør er tilfredsstillende og godt.
