Pastorpar tok med barna til grensen for å hjelpe flyktninger

Da krigen brøt ut, fulgte familien Holvik nøye med på nyhetsbildet. Samtidig fikk en god familievenn fra Israel i oppdrag å evakuere et jødisk miljø i Odesa. Blant de 600 til 800 flyktningene, var 270 barnehjemsbarn.

I et Facebook-innlegg skrev familievennen at de hadde behov for hjelp; alt fra å legge ut madrasser på et oppholdssted i Romania til å kjøre inn i Ukraina med matforsyninger. Det ville Arnt Jakob og konen Liva Holvik bidra til. Med på lasset, fulgte deres to barn på ett og fire år, i tillegg til tre andre venner.

– Det var en spontanreaksjon på en situasjon som plutselig kom, sier Holvik.

Familien Holvik og de tre vennene kommer fra Bergen, og er en del av kirke- og misjonsnettverket Influx, som har forsamlinger på tre steder på Vestlandet.

Familien bor nå i nærheten av Isaccea, en by ved grenseovergangen mellom Ukraina og Romania. Der jobber de med å evakuere flyktninger, og hjelper dem videre med mat og varme klær i det kalde været som møter dem i Romania.

– Vi hjelper dem som tar imot flyktninger, blant annet på transittplasser og i lokale kirker. Vi legger madrasser utover gulvet, og organiserer matutdeling og matlaging. Vi hjelper også med transport av mat og klær inn til Ukraina.

Foreldrene har ikke krysset grensen til Ukraina med barna, men har selv tatt turer inn i landet.

– Vi har fått noen bekymrede reaksjoner fra folk, mens andre har vært positive og til og med vært villige til å reise ned. Mest av alt har folk vært svært støttende, men noen med et lite «vær forsiktige» som tilleggskommentar.

Han har forståelse for at reisen vekker reaksjoner, men forteller at deres tre uker lange opphold har gått mer enn fint. Foreldrene har vært opptatt av å skjerme barna sine fra de sterkeste inntrykkene, eksempelvis ved feltsykehus, forteller han.

[ Øst-Antarktis: Varmerekorder og isbremkollaps vekker oppsikt ]

– Har det i noen situasjoner vært vanskelig å skjerme barna?

– Det var være sterke historier å få høre, men barna er i en så ung alder at de ikke forstår den type interaksjon. De leker mest sammen med andre barn. Vi snakker også med folk som jobber med sikkerhet om å skape trygge rammer for barna, og vi ber mye til Gud, sier han.

Rørende øyeblikk og menneskelig rikdom

Noen av flyktningene snakker engelsk, mens andre snakker ukrainsk og russisk, forteller han. Gjennom egen språkkunnskap og verktøyet Google Oversetter, kommer de i kontakt med foreldre og barn som forteller om hva de har opplevd. Selv om historiene kan være vonde og mange, er Holvik vitne til flere øyeblikk som rører ham.

– Det er en del lek, og barna leker med våre barn. Det har også vært rørende å se at de foreldreløse barna har delt mat med hverandre og gitt klær til de som er mindre.

Ekteparet Holvik forteller de har et hjerte for barn som har det vanskelig. Å reise sammen som familie og hjelpe til ved grensen, er noe pastoren kaller for en bevisst tankegang i barneoppdragelse.

– Vi tror på det å leve ut slike ting som Jesus viser oss sammen, og at det finnes en rikdom i det å dra til en flyktningleir. Å spise med ukrainere og høre deres historier i de lokale shelter-kirkene på grensen, gir en mellommenneskelig rikdom. Det er noe vi ønsker å gi barna våre. Det er slik vi ønsker å leve.

[ – Jeg lærte det på den harde måten da foreldrene mine døde ]

– Så lenge barna opplever foreldrene som trygge

Sandra Bråten Ofstad er spesialist i klinisk samfunnspsykologi og jobber i Familiehjelp AS i Asker. Hvordan det oppleves for barn å bli med til grensen og bidra i humanitært arbeid, kommer an på hvordan turen er organisert og hvordan foreldrene selv takler situasjonen, sier hun.

– Å ta med en ett- og fireåring på en slik tur er ikke i seg selv skadelig. Det viktigste er at foreldrene beholder roen i situasjonen og at barna opplever foreldrene som trygge og rolige, samt kjenner på trygghet der de befinner seg. Her er det sinnsstemningen som er avgjørende, det er noe som smitter lett over på barna.

På en annen side kan det være svært opprørende for en 1- og 4-åring å bli en del av traumene og krisene som flyktningene befinner seg i.

– Det er en helt spesiell atmosfære og spenning som de vil ta inn. Det er i tillegg en uavklart sikkerhetssituasjon. Det kan også være krevende å bevare en normal rytme i hverdagslivet deres med tanke på språk og kultur, sier hun.

Å være omringet av frykt og redsel, samt å høre samtaler om uvisshet, farer og bomber, er noe hun mener barna burde skjermes fra. På mer generelt grunnlag er det viktig å være åpen og gi barn tid til til å prate om det som skjer og snakke om hvorfor de er der.

[ Klimaforsker ber kirken bidra til nye holdninger ]

Ved grensen er behovet størst

Etter et tre ukers langt opphold, returnerer familien Holvik nå til Norge. Flyktningene familien Holvik har hjulpet, befinner seg nå på et midlertidig bosted i Constanta, et par timer sør for grensen til Ukraina. Holviks hovedinntrykk er at de fleste ønsker å returnere til hjembyen sin, selv om han også møter flyktninger som ønsker å etablere et nytt liv i et annet land.

– De ønsker å dra tilbake livet sitt i Odesa. De ber om at krigen slutter, men belager seg på å bli i Constanta midlertidig, sier han.