«April, sitter du?».
Det var på kvelden 6. juni 1994. April sto sammen med en flokk utvekslingsstudenter i Oxford, klar til å dra på ferietur. 20-åringen gledet seg veldig til å få et eventyr i England før det siste skoleåret på college.
Stemmen i telefonen insisterte: «April, du må sette deg!».
Det var søsteren hennes som helt overraskende ringte fra USA. Det hun hadde å fortelle var rystende:
Mor og far var omkommet i en bilulykke.
De to lærerne hadde vært på tur for å feire skoleavslutningen med en piknik. Da de blinket til venstre og bremset ned for å ta av fra hovedveien, ble de truffet hardt bakfra. Begge døde i løpet av ti minutter.
– Tiden sto helt stille. Plutselig befant jeg meg på et sted hvor jeg ikke ante hva jeg skulle gjøre. Angst og panikk grep meg. Jeg så ikke hvordan livet mitt noen gang kunne bli meningsfylt igjen, forteller April Rinne.
[ Var for svak til å stå oppreist. Ble verdens sterkeste kvinne. ]
---
Vendepunktet: April Rinne
- Alder: 48
- Bosted: Portland, Oregon.
- Yrke: Forfatter og foredragsholder. Utpekt som en av verdens femti ledende kvinnelige futurister av World Economic Forum.
- Familie: Gift, ingen barn.
- Aktuell: 29. mars lanseres boka Flux, 8 evner for å leve godt i en verden i endring (Flux forlag).
- Funfact: Har stått på hendene i over 40 år og over 40 land. Opp-ned-perspektivet er hennes måte å snu perspektivet på.
---
Tsunami av informasjon
Vårt Land gjør dette intervjuet på videolink til Rinnes hjemmekontor i Oregon i USA. I slutten av mars lanseres den nye boken hennes i Norge. Den heter Flux – 8 evner for å leve godt i en verden i endring. Her forklarer den amerikanske forskeren hvorfor hun mener vi bør øve oss daglig på følgende ferdigheter:
Å løpe trage, se det usynlige, kjenne vår begrensning, gi slipp på framtiden, være mer menneskelig og tjene andre.
– Da vi avtalte dette intervjuet, var alt rolig i Ukraina. Nå er landet invadert. Det er så smertefullt. Denne geopolitiske galskapen illustrerer det jeg skriver om. Jeg begynte jo å skrive på denne boka i 2014. Underveis kom covid. Det var som om manuset mitt utspilte seg i virkeligheten. Vi lever i en tid hvor hjernene våre blir truffet av en tsunami av informasjon som mange ikke klarer å håndtere. Vi blir syke av å prøve å henge med, understreker April Rinne.
– Er det det du mener med at vi må løpe saktere?
– Ja, vi blir utbrente fordi vi ikke hviler. Stresset gjør oss utmattet. Vi mister kontakten med oss selv, slik at vi slutter å se og sette pris på det vi har. Samtidig brenner vi også planeten vår fordi vi forbruker så mye og skal ha mer hele tiden.
Ved å tjene andre kan vi oppleve mening midt i en tragedie
— April Rinne
Lærte på den harde måten
Det kan høres ut som et paradoks, men April Rinne garanterer at det ikke er det:
Når vi sakker farten, får vi bedre tid.
– Jeg tror alle som prøver det, vil oppleve at det stemmer. Da snakker jeg selvsagt ikke om mennesker som er i krig. Hvis du skytes på, har du ikke den luksusen at du kan løpe saktere. Noen ganger må man løpe så raskt man kan. Men det betyr ikke at man må gjøre det hele tiden resten av livet.
Den amerikanske forfatteren mener at krigen i Ukraina er en påminnelse om at vi ikke kan kontrollere framtiden. At ingen av oss har noen garanti.
– Jeg lærte det på den harde måten da foreldrene mine døde. Det forandret alt for meg. Det er det verste som har skjedd meg – og i ettertid vet jeg også at det er det beste. Det var vondt, men det hjalp meg til å vokse som menneske og bli i stand til å hjelpe andre.
– Hvordan skjedde det?
– Jeg var 20, gammel nok til å være voksen, men så ung at jeg ikke visste hva som var min plass i verden. Jeg kjente meg fortapt. Jeg måtte begynne å lete etter en vei. Den veien jeg fant har brakt meg dit jeg er i dag, et sted hvor jeg kan tjene andre.
– Var det noe du ville sagt til foreldrene dine i ettertid?
– Jeg ville takket dem for verdiene de ga meg og at de gjorde det beste de kunne. Heldigvis la jeg igjen en talebeskjed hos dem på telefonen uka før ulykken. Der sa jeg at jeg elsket dem. Det viste seg etterpå at de hadde lagret den meldingen. For meg er det en påminnelse om at hver gang jeg snakker med noen, kan det være for siste gang.
[ Einar fulgte Oscar-utdelingen: «Var det verdens verste filmkveld?» ]
Endringstvang
I boka skriver Rinne at endringstempoet i verden aldri tidligere har vært så høyt som i dag. Samtidig vil endringene i framtiden sannsynligvis gå så raskt at dagens nivå framstår som langsomt. Slik har det vært for alle generasjoner.
– Endring er det eneste sikre vi vet om framtiden. Å jobbe med holdningene våre til endring, er derfor noe av det klokeste vi kan gjøre. Noen stritter imot og er redde. Andre ser på forandring som en mulighet til å lære og vokse.
Rinne siterer den amerikanske forskeren Peter Senge, som sier at vi mennesker ikke motsetter oss endring, vi motsetter oss å bli endret.
– Men som pandemien og krigen viser, må vi ofte forholde oss til endringer vi ikke kan velge bort. De rammer oss, enten vi er forberedt eller ikke. Og mitt budskap er at vi kan ta en del grep for å forberede oss før den neste krisen rammer oss.
Endringene i framtiden vil sannsynligvis gå så raskt at dagens nivå framstår som langsomt
— April Rinne
April Rinne kaller det flux-mentalitet, evnen til å takle livets luner.
– Da foreldrene mine døde, holdt det på å knekke meg. Men i ettertid ser jeg også at det utviklet meg. To år etter ulykken var det ingenting jeg ønsket sterkere enn å bidra positivt til verden på en måte som foreldrene mine hadde vært stolt over.
– Dine råd om takle endring, hvordan tror du de oppleves om man bor et sted hvor bombene faller?
– Jeg har levd mesteparten av mitt voksne liv i den tredje verden, der jeg har drevet med globalt hjelpearbeid. Min erfaring er at flyktninger har en flux-mentalitet som overgår de flestes. De må ha det, for å klare seg. Når man forlater hjemmet sitt og ikke vet om man lever i morgen, blir man rammet enda verre enn jeg ble da jeg mistet foreldrene mine. Det er forferdelig.
– Er det ikke lett å gi opp?
– Jo, jeg kjente på det. Men når alt forandrer seg så fort, så kan vi også stoppe opp og tenke på hva det er som ikke forandrer seg. Det er den dype menneskelige kontakten vi får når vi tør å være den vi er. Ved å knytte oss til andre og tjene hverandre vil vi oppleve at det vi gjør er meningsfylt, selv midt i tragedier.
