Med KrF på Lenin-kurs
«Kampen om korset i politikken» er et fascinerende innsyn i KrFs indre liv, men vi kommer ikke under huden på hverken Listhaug eller Hareide. Derimot kommer vi mer under huden på Simonnes, men det er vel strengt talt ikke like interessant.
Av: Rune Slagstad.
Religionens gjenkomst i de vestlige samfunn har i en viss forstand kommet utenfra, symbolisert ved angrepet på Twin Towers i 2001. En av dem som umiddelbart erkjente angrepets religiøse rekkevidde, var Jürgen Habermas som siden 1960-tallet har vært en vedvarende intellektuell seismograf. Religionen ville gradvis visne hen i det moderne samfunn som følge av en økende sekularisering, antok også den venstreradikale teoretiker.
Men i sin store tale om «Tro og viten» i umiddelbar etterkant av angrepet tok Habermas avstand fra teorien om religionens død, og inviterte til kritisk selvrefleksjon over en noe en–dimensjonal forståelse av det moderne. Med begrepet «det postsekulære» søkte den religiøst umusikalske filosof (egenkarakteristikk!) å fange sprengkraften i den nye, politisk-religiøse radikalismen og samtidig åpne for religionens samfunnsetiske funksjon i et sekularisert samfunn. Senere i høst utgir Habermas, som nylig rundet 90, det som blir den religionsfilosofiske sluttsteinen i hans teoretiske byggverk: et to–bindsverk (1700 sider) om tro og viten fra Platon og Jesus til Luther og Habermas.
Bestill abonnement her
KJØP
