VM i venting

«Nå er det Barne-TV, Lilly!» roper jeg til min 3,5 år gamle datter, men hun løper ikke mot Macen slik jeg en gang gjorde mot fjernsynet. Hun vet utmerket godt at hun ikke går glipp av en eneste episode av Baltazar, Pippi eller Barbapappa om hun velger å bruke 18-tiden på noe annet. De ligger jo på Dataen, Nett-TV eller Netflix uansett.

En av mine favoritt TV-sketsjer fra barndommen var «EM i venting» fra Kirkvaag, Lystad og Mjøens «Skai-TV - imitert fjernsyn». Sportsankerveteran Sølve Grotmol ble grundig imitert, ja karikert, som den ikke akkurat karismatiske Grove Selvmål i Trond Kirkvaags skikkelse; tungt manusbundet og med en nynorsk som hadde stått til «någen»: «Og vi set derfor over til den digre utendørs ventehallen i Dortmund, der vi for første gang på fjorten år har en nordmann med i finalen.» Fem finalister på hver sin stol, ute på en tilfeldig gressplen. Strikkende, kjederøykende, tommeltottvinnende. «Og nå er spenningen på topp. Det skjer nemlig absolutt ingenting.»

I det det spisser seg til i Vente-EM og nordmannen ikke kan bli dårligere enn nr. 3, settes det plutselig tilbake til studio der Grove Selvmål søvnig avleverer en smått legendarisk monolog. «Ja, det er forrykande spanande i Dortmund Wachtehalle nå tydeligvis, og det har vel ikkje noko hensikt nå at eg sit her og berre dreg ut tida medan en nordmann kan henda er i ferd med å vinna medalje i Tyskland. Kven kveit sa mannen, han skar opp heile fisk. Så då set eg berre så snøgt og stytt eg kan over til Dortmund Wachtehalle der sakar og ting skjer.» EM-sensasjonen er et faktum i det svensken reiser seg fra stolen og går. Kommentatoren i Dortmund roper entusiastisk: «Tenk hva dette har å si for rekrutteringen hjemme. Nå må vi få flere ventehaller og venteværelser.»