Misforstått nåde

Det var et kaldt ord, en teknisk term i et rettferdiggjørelsesregnskap, følte jeg. Budskapet som nådde gjennom til meg, var at fordi du er et menneske som synder må Gud dra denne nåden ned over deg, ellers klarer han nesten ikke å se på deg.

Nåde var et ord som gjorde at jeg følte meg mindre, skitten, ubetydelig, ikke verd å elske. Jeg ville ikke ha nåde. Jeg ville ha kjærlighet og barmhjertighet. Faktisk rakk jeg å bli voksen før jeg skjønte at nåden er en frukt av nettopp Guds kjærlighet og barmhjertighet.

I dag er nåde et av de beste ordene jeg vet. Nåden gjør deg nemlig ikke mindre, den gjør deg oppreist, hel og ren. Fri. Det er bare når du møter nåden bare når du vet at du er elsket at du tåler å se ærlig inn i deg selv og møte alt du finner der, også det sprukne; synden. Det finnes ingenting som er mer frigjørende enn å gå til skriftemål og bli fylt av Guds nåde. Du kjenner det til og med på pusten etterpå, at hjertet er rent og ånden satt fri.