Lius takk til sin kone - med håp for framgang i Kina

I mitt over 50-årige liv, står juni 1989 som det største vendepunktet. Inntil da hadde jeg vært en av de første som fikk begynne på universitetet igjen etter at opptaksprøvene ved universitetet ble gjeninnført etter kulturrevolusjonen (77-kullet). Jeg gikk fra en bachelorgrad til en mastergrad og tok så en doktorgrad, og min akademiske karriere forløp helt uten problemer. Etter å ha fullført studiene, ble jeg værende ved Beijings pedagogiske universitet. Som lærer ble jeg godt mottatt av studentene. Som offentlig intellektuell skrev jeg artikler og bøker som vekket oppsikt på 80-tallet, jeg ble ofte invitert til å holde innlegg rundt om i landet, og jeg reiste utenlands som gjesteforsker etter invitasjoner fra Europa og Amerika. Det jeg forlangte av meg selv, både som privatperson og forfatter, var at jeg skulle leve et ærlig og ansvarlig liv med verdighet. Fordi jeg reiste hjem fra USA for å delta i det som skjedde i 1989, ble jeg kastet i fengsel anklaget for å ha «spredd kontrarevolusjonær propaganda og drevet oppvigleri». Jeg mistet også min stilling som foreleser, som jeg var så glad i, og kunne ikke lenger gi ut essays eller holde foredrag i Kina. En lærer mistet sin stilling som foreleser, en forfatter mistet retten til å gi ut sine skrifter og en offentlig intellektuell mistet muligheten til å ytre seg i det offentlige rom ene og alene av den grunn at jeg forfektet et annet politisk syn enn regimet og deltok i en fredelig demokratibevegelse. Dette er en tragedie, både for meg personlig og for Kina, hvor reform- og åpningsprosessen allerede har pågått i 30 år nå.

Når jeg tenker over det, har mine mest dramatiske opplevelser etter 4. juni overraskende nok vært knyttet til rettssaler: De to eneste gangene jeg har hatt mulighet til å tale til publikum har begge vært rettsmøter i Beijing bys midlere folkedomstol, én gang i januar 1991, og så i dag. Selv om de forbrytelsene jeg har vært anklaget for ved disse to anledningene har hatt ulike navn, så er de faktiske forholdene i bunn og grunn de samme – i begge tilfeller dreide det seg om ytringsforbrytelser.

Det er gått 20 år, men spøkelsene fra 4. juni har ennå ikke falt til ro. Etter at jeg ble løslatt fra Qincheng-fengselet, mistet jeg, som hadde slått inn på veien mot politisk dissens gjennom den psykologiske effekten av det som skjedde 4. juni, retten til å ytre meg offentlig i mitt eget land og dermed hadde jeg kun muligheten til å snakke gjennom utenlandske media. På grunn av dette ble jeg overvåket året rundt, jeg ble ilagt husarrest (mai 1995 til januar 1996) og sendt til arbeids- og omskoleringsleir (oktober 1996 til oktober 1999). Og nå sitter jeg nok en gang på anklagebenken på grunn av regimets fiendementalitet. Men jeg vil allikevel si til dette regimet, som har frarøvet meg min frihet, at jeg holder fast ved den overbevisningen jeg ga uttrykk for i min «Sultestreikerklæring av 2. juni» for 20 år siden – jeg har ingen fiender og jeg nærer intet hat. Ingen av de politifolkene som har overvåket, arrestert og avhørt meg, ingen av de aktorene som har satt meg under tiltale og ingen av de dommerne som har avsagt dom over meg, er mine fiender. Selv om jeg ikke under noen omstendigheter kan godta overvåkingen, arrestasjonene, tiltalebeslutningene og dommene, respekterer jeg deres yrkesutøvelse og deres integritet, og det gjelder også for de to aktorene Zhang Rongge og Pan Zueqing, som nå har satt meg under tiltale på vegne av påtalemyndigheten. Under avhøret 3. desember følte jeg at dere opptrådte med respekt og i god tro.